(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Jakob Böhme – Wikipedia Hopp til innhold

Jakob Böhme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jakob Böhme
Født24. apr. 1575[1][2]Rediger på Wikidata
Stary Zawidów
Død17. nov. 1624[3][4][5][6]Rediger på Wikidata (49 år)
Görlitz[7]
BeskjeftigelseFilosof, teolog, skribent Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Jakob Böhme på Commons
Portrett av Böhme på omslaget av Theosophia Revelata, 1730

Jacob Böhme eller Jacob Behmen (født 8. mars 1575 i Alt-Seidenberg ved Görlitz i Tyskland, død 17. november 1624 i Görlitz) var en tysk mystiker, filosof og kristen teosof. Hegel kalte ham den «første tyske filosof».

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Böhme arbeidet opprinnelig som skomaker i Görlitz inntil 1613, og hadde ingen teologisk utdannelse. Han var inspirert av de sentrale navn i tysk kristen mystikk: Johannes Tauler, Mester Eckhart og Valentin Weigel og av den anonyme Theologia Germanica fra 1300-tallet; men også av Paracelsus, alkymi og jødisk kabbala. Essensen av dette ble «en kristen nyplatonisme der den guddommelige treenighet og den skapte verden avledes fra en guddommelig urgrunn uten egenskaper. Både Lucifer, som med sitt fall utløste skapelsen, og Adam, som det opprinnelig fullkomne urmenneske, spiller viktige roller i hans system.»[8]

I sitt hovedverk Aurora oder Morgenröte im Aufgang («Den oppstigende Morgenrøde») fra 1612 forteller han svært personlig om en rekke åpenbaringer som gjorde at han ikke fikk ro før han hadde prøvd å fortelle om dem:

Men da min ånd i en slik nedslåtthet lot seg gripe av Gud som av en mektig storm, og hele mitt hjerte og sinn samt alle tanker og all vilje gikk opp i det og uten opphør stred med Guds kjærlighet og barmhjertighet, at den dog skulle velsigne meg, det vil si oppfylle meg med sin Ånd, for at jeg skulle forstå Hans Vilje og bli fri for min bekymring - så lyktes det omsider min ånd å bryte igjennom. Etter harde kamper trengte min ånd inn til Guddommens innerste vesen og ble mottatt der i kjærlighet, som en brudgom mottar sin elskede brud. Og den fryd i ånden som var der, kan jeg ikke beskrive eller fortelle om; den lar seg slett ikke sammenligne med noe som helst, bare med at Liv blir til midt i døden, ja, med de dødes Oppstandelse.

Böhmes uttrykk for kristen mystikk er verken preget av ekstase eller av kontemplativ ro, men av «den forvandlende innsikt».[9]

Hans tanker ble i samtiden karakterisert som kjetterske, og han fikk skriveforbud. De fleste av hans skrifter utkom etter hans død. I levetiden utkom bare traktatsamlingen Veien til Kristus. Om sann bot er den første av tekstene der.

I 1599, etter sine vandreår, slo Jakob Böhme seg ned i sin hjemby Görlitz som skomaker. I tiden etter hadde han minst tre mystiske erfaringer. Han tiet imidlertid lenge og tenkte over det han hadde opplevd. I 1612 skrev han uten akademiske kunnskaper Aurora, et forbausende arbeid for en enkel skomaker som aldri hadde studert. Derfor er ikke hans tekster alltid lett forståelige, men full av levende dybde. Man finner alle kimer til hans senere tenkning allerede i dette verket. Böhme selv gav det navnet Morgenrøde (tittelen Aurora, som den senere ble kjent under, er den latinske oversettelsen av dette navnet). Böhme hadde ikke til hensikt å offentliggjøre arbeidet, og ga det bare til noen venner for at de skulle lese det. Men folk kopierte håndskriftet og sørget for at det ble kjent i en videre krets. Sognepresten for Peter og Paulkirken i Görlitz, Gregor Richter, der Böhme tilhørte menigheten, fikk også en kopi. Richter mente at verket var ukristelig og beskyldte Böhme for kjetteri. I tilknytning til det ble Böhme fengslet og han ble ilagt besøksforbud. Etter noen år med taushet, lot han seg i 1618 overtale av venner til å begynne å skrive igjen, nå med en utvalgts selvsikkerhet. I mellomtiden hadde han gjort seg kjent med verkene til Paracelsus og nyplatonismes filosofi, og hans skrivetalent hadde utviklet seg fruktbart. Han første verk Die Beschreibung der drei Prinzipien göttlichen Wesens (Beskrivelsen av de tre guddommelige vesener) utkom i 1619.

Etter publiseringen av Weg zu Christo (Veien til Kristus) i 1624 og noen andre, ble også Böhmes erkefiende Richter på nytt aktiv og forberedte en ny anklage. Böhme beskjeftiget seg med sine kritikere i Theosophischen Sendbriefen (Teosofiske åpne brev), som vakte stor interesse i en voksende tilhengerskare. Han ble spart for videre bråk siden Richter døde like etter. Selv på sitt dødsleie ble Böhme utsatt for et kryssforhør. Richters etterfølger nektet «kjetteren» en kristelig begravelse. Han siste hvilested er på Nikolaikirkens kirkegråd i Görlitz.

Tidsmessig miljø

[rediger | rediger kilde]
Jakob-Böhmes hus i Daszyńskiego 12 i Zgorzelec (Görlitz), her levde Jakob Böhme fra 1590 til 1610
Jakob Böhmes grav

Böhmes filosofi utmerket seg gjennom en idealistisk panteisme, som i stor grad har opptatt materialistiske elementer. Hans verdensanskuelse samsvarer med de første borgerlige oppfatningene. Böhme ble preget av tidens kaotiske tilstand, reformasjonens ettervirkninger og Bondekrigen, protestantismens stivnen og motreformasjonen, som vant terreng fra 1560-årene, og utbruddet av tredveårskrigen. I snevrere betydning rettet Böhmes lære seg mot protestantismen, slik den turet frem med riter og dogmer som dominerte store områder av det geistlige og praktiske livet i Tyskland. Den var uttrykk for småborgerlig opposisjon, som også knyttet an til deler av den niederlausitz-schlesiske adelen. De vesentlige åndelige kildene som denne retningen støttet seg på, var panteismen inauguert av Nikolaus von Kues, som Paracelsus’ naturfilosofiske lære var påvirket av og Agrippa von Nettesheims (1486–1535) mystikk som var orientert mot nyplatonismen og kabbala. Som hovedrepresentanter for denne strømningen regnes Sebastian Franck (1499–1542), Valentin Weigel (1533–1588) og Böhme, hvis lære fremstiller dens høyde- og endepunkt. Böhme og hans tilhengere var utilfreds med den offisielle lutherdom men og sterkt orientert mot Kaspar Schwenckfelds (1489–1561) lære. Schwenckfeld ville ha en kristendom uten kirken som en hierarkisk oppbygd organisasjonsform – et krav man ofte møtte i den opposisjonelle mystikken, og som lå til grunn for urkristendommens idealer. Han gikk gikk inn for hvert menneskes umiddelbare forhold til det guddommelige budskap. Om de ytre faktorer i Böhmes liv er kjent, så er ikke det tilfelle når det gjelder hans åndelige utvikling og han forhold til de teoretiske hovedstrømingene på hans tid, da opplysninger om dette fullstendig mangler . Bortsett fra Bibelen siterte han verken fremmede verk eller oppgav forfattere. Likevel kan man av hans skrifter indirekte slutte hva som var hans umiddelbare kilder. Følgelig kjente han datidens naturfilosofiske, astrologiske, alkymistiske og religiøs-mystiske litteratur. Selv oppgav han at han hadde lest «mange høyverdige mesterskrifter» uten derved å ha funnet den åndelige tilfredsstillelsen han strebet etter.

Jakob Böhmes kristelige teosofi

[rediger | rediger kilde]

Jakob Böhmes lære utviklet seg fra en intensiv brytning mellom gudserkjennelse og naturerkjennelse som ble virkelighet i en mystisk opplevelse. I sitt første verk „Aurora oder Morgenröte im Aufgang“ skildrer han først følgene av at han ble klar over det guddommelige vesen. Det guddommelige og det naturlige, det åndelige og det kroppslige smelter sammen til en skuet enhet, som han beskriver i bildet av morgenrøden som er i ferd med å bryte igjennom, og som samtidig er uttrykk for frembruddet av en „ny reformasjon“.[10][11] I senere verk blir innholdet av „morgenrøden “, som Böhme selv mente var uferdig, fremstilt mer nøyaktig.[12][13][14] Hans hovedverk er boken „Mysterium magnum“. Den „tyske filosof“ («Philosophus Teutonicus»), som Böhme også ble kalt, forstod sin lære som evig kunnskap, som urgrunnen som gjennomtrenger alt åpenbarte ham (Gud, hvis eksistens er uten enhver grunn).[15]Denne opplevelsen åpenbaringen kaller han en „kommen i det hele“, som blir mulig for mennesket når det forlater alt sitt eget og igjen får „øye på det guddomelige øye“.[16] Han regner menneskets fornuft som huset som rommer „den guddommelige erkjennelses sanne forstand“. Dette sier han også slik: „Gud har gitt meg visdommen, ikke jeg, som det jeget jeg er, men Gud i meg.“ Som den guddommelige erkjennelse virker innen fornuften i mennesket, slik virker den himmelske visdom innen naturen som en altomfattende åpenbarer av den skjulte Gud. I den mystiske læren om den skjulte Gud kan man trekke en parallell til Martin Luthers teologiske lære. Men til forskjell fra Luther ser Jakob Böhme alle ting i umiddelbar gjennomtrenging av Gud, som kan sees gjennom Sophia.[17][18][19] Det guddommelige Sophia blir i Jacob Böhmes teoretiske system også beskrevet med begrepene „øye“ og „speil“ idet urgrunnen erkjenner seg selv . Dette speilet fremstiller Böhme som ikke åpenbart, og som en „speilglans“. Med „glans“ forstår han skyggefigurene i et speil. Dette speilet blir åpenbart når den guddommelige treenighet selv føder. Slik speiler visdommen alle ting i naturen hhv. visdommen føder alle tings vitenskap. Dette kan bli tilgjengelig for mennesket gjennom Guds egen åpenbaring i sinnet. Slik forstår Jacob Böhme da også som „guddommelig vitenskap“.[20] Religionshistorisk kan man finne en rot for Böhmes teosofiske lære i den gammeltestamentlige „visdomsboken“, en mystikk som Böhme kreativt utvider. I en sammenlignende fremstilling blir Sophia (visdommen) symbolisert som en jomfru, som var i paradiset med Adam. Fordi denne verdens lystånd tok Adam i besittelse, rømte jomfruen Sophia, og Adam ble Evas ektemann. Den himmelske jomfruen venter nå på at Adams barn skal vende tilbake til henne, for å gifte seg med dem i et „himmelsk bryllup“. Hun kan betegnes som Theosophia eller Christosophia. Gjennom det mystiske bryllupet kommer mennesket tilbake til paradiset. Böhme sier at det finnes i naturen, men mennesket er bare ikke i det..[21] Den „himmlelske jomfru“ var ikke bare et abstrakt prinsipp for Böhme, men en levende gestalt, som han etter eget utsagn kunne se og oppleve. „Det finnes ikke noe åndelig uten at det er levende!“. Det er selv ikke noen person, likevel kommer personen (selvet) i ethvert mennesket til syne i den som i et guddommelig speil. Hans innsikter skal være oppstått ut fra foreningen med den himmelske visdom (med det menes foreningen av overkjønnslig natur). I sitt verk „ Beschreibung der drei Principien göttlichen Wesens (Beskrivelse av det guddommelig vesens tre prinsipper)“ skildrer Böhme en slik mystisk opplevelse av (Teo)Sofia.Jacob Böhme angir en utførlig kristelig meditasjonsvei i sine skrifter, som skal føre mennesket til den himmelske Sophia.[22][23]

Ettervirkning

[rediger | rediger kilde]

I 1682 ble for første gang Böhmes teosofiske skrifter utgitt samlet. Böhmes ettervirkninger viste seg i Tyskland og især i Nederland og England, hvor tilhengerne av hans ideer ble betegnet som „Behmenists“, og likeens i Sverige, Finland (Lars Ulstadius, Peter Schaefer, Jakob Eriksson, Erik Eriksson, Jaakko Kärmäki og Jaakko Wallenberg) og Russland. Hos kverkerne fant han entusiastiske tilhengere, som bar hans tanker til Amerika. Over Friedrich Christoph Oetinger (1702–1782) vant Böhme innflytelse på pietismen i Sørvest-Tyskland og via ham på Friedrich Wilhelm Joseph Schelling. Gjennom Schelling igjen er Böhmes tankeverden blitt interessant for Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Og allerede Hegel erkjente en ansats til dialektikk i Böhmes spekulasjoner, på tross av hans „barbariske“ språk. Han kalte ham den „første tyske filosof“. Selv Newtons gravitasjonslære ble satt i sammenheng med Böhmes „dialektikk“. Den franske filosof og mystiker Louis Claude de Saint-Martin (1743–1803) oppdaget Böhme for Frankrike. Han var så begeistret for Böhme at han nesten femti år gammel lærte tysk for å kunne lese hans skrifter på originalspråket. Han forårsaket også en Böhme-renessanse i Tyskland, hvor han der i mellomtiden var gått i glemmeboken. dybdefenomenologien, som ble grunnlagt av José Sánchez de Murillo støtter seg vesentlig på Jakob Böhme.

Billedhuggeren Johannes Pfuhl skapte en bronseskulptur av den lærde, som i 1898 ble avduket i statsparken Görlitz. Den evangeliske kirke i Tyskland minnes Jacob Böhme med en minnedag den 17. november i den evangeliske navnekalenderen.[24]

Verk (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
Tittelblad på hans første bokutgave
  • (1) Werkausgaben, 1682
  • Aurora (Die Morgenröte im Aufgang), 1612
  • De tribus principiis (Beschreibung der Drey Göttliches Wesens), 1619
  • De triplici vita hominis (Von dem Dreyfachen Leben des Menschen), 1620
  • Psychologica vera (Vierzig Fragen von der Seelen), 1620
  • De incarnatione verbi (Von der Menschwerdung Jesu Christi), 1620
  • Sex puncta theosophica (Von sechs Theosophischen Puncten), 1620
  • Sex puncta mystica (Kurtze Erklärung Sechs Mystischer Puncte), 1620
  • Mysterium pansophicum (Gründlicher Bericht von dem Irdischen und Himmlischen Mysterio), 1620
  • Informatorium novissimorum (Von den letzten Zeiten an P. Kaym), 1620
  • Christosophia (der Weg zu Christo), 1621
  • Libri apologetici (Schutz-Schriften wider Balthasar Tilken), 1621
  • Antistifelius (Bedenken über Esaiä Stiefels Büchlein), 1621
  • Ingleich Vom Irrtum der Secten Esaiä und Zechiel Meths, 1622
  • De signatura rerum (Von der Geburt und der Bezeichnung aller Wesen), 1622
  • Mysterium Magnum (Erklärung über das erste Buch Mosis), 1623
  • De electione gratiae (Von der Gnaden-Wahl), 1623
  • De testamentis Christi (Von Christi Testamenten), 1623
  • Quaestiones theosophicae (Betrachtung Göttlicher Offenbarung), 1624
  • Tabulae principorium (Tafeln von den Dreyen Pricipien Göttlicher Offenbarung), 1624
  • Apologia contra Gregorium Richter (Schutz-Rede wider Richter), 1624
  • Libellus apologeticus (Schriftliche Verantwortgung an E.E. Rath zu Görlitz), 1624
  • Clavis (Schlüssel, das ist Eine Erklärung der vornehmsten Puncten und Wörter, welche in diesen Schriften gebraucht werden), 1624
  • Epistolae theosophicae (Theosophische Send-Briefe), 1618–1624

Moderne utgaver av hans verk

[rediger | rediger kilde]

Litteratur (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Werner Buddecke, Matthias Wenzel (Hrsg.): Jacob Böhme: Verzeichnis der Handschriften und frühen Abschriften. Städtische Sammlungen für Geschichte und Kultur, Görlitz 2000, ISBN 3-00-006753-1
  • Werner Buddecke: Die Jakob-Böhme-Ausgaben. Teil 1: Die Ausgaben in deutscher Sprache. Neudruck [1937] Topos, Vaduz 1981, ISBN 3-289-00233-0
  • Werner Buddecke: Die Jakob-Böhme-Ausgaben. Teil 2: Die Übersetzungen. Neudruck [1957] Topos, Vaduz 1981, ISBN 3-289-00256-X

Sekundærlitteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Günther Bonheim: Zeichendeutung und Natursprache. Ein Versuch über Jacob Böhme. Königshausen & Neumann, Würzburg 1992, ISBN 3-88479-717-4 (zugleich Dissertation, Uni Bonn 1989)
  • Paul Deussen: Jakob Böhme. Über sein Leben und seine Philosophie. 2. Auflage, F. A. Brockhaus, Leipzig 1911
  • Gerhard Dünnhaupt: Jacob Böhme. In: Personalbibliographien zu den Drucken des Barock. Band 1, Hiersemann, Stuttgart 1990, S. 672–702, ISBN 3-7772-9013-0 (Werk- und Literaturverzeichnis)
  • Frank Ferstl: Jacob Boehme – der erste deutsche Philosoph. Eine Einleitung in die Philosophie des Philosophus Teutonicus. Weißensee, Berlin 2001, ISBN 3-934479-57-X
  • Andreas Gauger: Jakob Böhme und das Wesen seiner Mystik. 2. Auflage, Weißensee-Verlag, Berlin 2000, ISBN 3-934479-30-8 (zugleich Dissertation, TU Dresden 1994)
  • Christoph Geissmar: Das Auge Gottes. Bilder zu Jakob Böhme. Harrassowitz, Wiesbaden 1993, ISBN 3-447-03453-X
  • Joachim Hoffmeister: Der ketzerische Schuster. Leben und Denken des Görlitzer Meisters Jakob Böhme. Evangelische Verlagsanstalt, Berlin 1976
  • Maik Hosang: Jacob Böhme. Der erste deutsche Philosoph – Das Wunder von Görlitz. Senfkorn-Verlag, Görlitz 2007, ISBN 3-935330-24-3
  • Richard Jecht (Hrsg.): Jakob Böhme. Gedenkgabe der Stadt Görlitz zu seinem 300jährigen Todestage. Magistrat, Görlitz 1924
  • Alexandre Koyré: La Philosophie de Jacob Boehme. Vrin, Paris 1929 (Neuausgabe 2002, ISBN 2-7116-0445-4)
  • Dieter Liebig: Jakob Böhme: Aurora oder Morgenröthe im Aufgang. Ein Kommentar. Schriftenreihe der Akademie Herrnhut, Band 1. Neisse Verlag, Dresden 2012, ISBN 978-3-86276-077-0
  • Ina Rueth: Jacob Böhme und die Pest zu Görlitz. Theater Görlitz, Görlitz 2007
  • Donata Schoeller Reisch: Enthöhter Gott – vertiefter Mensch. Zur Bedeutung der Demut, ausgehend von Meister Eckhart und Jakob Böhme. Alber, Freiburg i. Br. 2002, ISBN 3-495-47923-6
  • John Schulitz: Jakob Böhme und die Kabbalah. Eine vergleichende Werkanalyse. Lang, Frankfurt am Main 1992 (urspr. Dissertation, Ann Arbor 1990)
  • Gerhard Wehr: Jakob Böhme. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. 8. Auflage, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 2002, ISBN 3-499-50179-1
  • Matthias Wenzel: Der Mystiker und Philosoph Jacob Böhme (1575–1624). Sein Weg in die Welt – und zurück nach Görlitz. In: BIS – Das Magazin der Bibliotheken in Sachsen. Band 1, 2008, S. 82–85 (Volltext) – zu den Beständen in der OLB Görlitz
  • Erkenntnis und Wissenschaft – Jacob Böhme (1575–1624). Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. (= Neues Lausitzisches Magazin – Beiheft; 2). Oettel, Görlitz und Zittau 2001, ISBN 3-932693-64-7

Artikler i oppslagsverk

[rediger | rediger kilde]

Böhme på norsk

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Jacob Böhme: The Teutonic Philisopher», utgitt 2004[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Mark Jaqua, «The Illumination of Jacob Boehme», utgitt 1984[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Philosophy Ontology project, oppført som Jakob Boehme, InPhO ID thinker/2674, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Ökumenisches Heiligenlexikon, oppført som Jakob Boehme, Ökumenisches Heiligenlexikon ID J/Jakob_Boehme.html[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id böhme-jakob, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Babelio, oppført som Jacob Bohme, Babelio forfatter-ID 223923, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Sitat fra Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002
  9. ^ Kilde for sitat og vurderinger i dette avsnittet er Jan-Erik Ebbestad Hansens innledning til Vestens mystikk, 2005
  10. ^ Jakob Böhme: Aurora oder die Morgenröte im Aufgang. Einführung durch Gerhard Wehr, Insel 1992
  11. ^ Dr. Johannes Hirschberger: Geschichte der Philosophie. Bind 2, Herder 1948 (Nachdruck KOMET)
  12. ^ Jakob Böhme: Theosophische Sendbriefe. Bind 1, bind 2, Aurum 1979
  13. ^ Jakob Böhme: Mysterium Pansophicum. Aurum, 1980
  14. ^ Jakob Böhme: Von der Gnadenwahl. Insel 1995
  15. ^ Dr. Johannes Hirschberger: Geschichte der Philosophie. Bind 2, Herder 1948 (opptrykk KOMET)
  16. ^ Roland Pietsch: Jacob Böhmes Lehre von der göttlichen Weisheit; i Erkenntnis und Wissenschaft. Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. Verlag Gunter Oettel, 2001, ISBN 3-932693-64-7
  17. ^ Roland Pietsch: Jacob Böhmes Lehre von der göttlichen Weisheit; i Erkenntnis und Wissenschaft. Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. Verlag Gunter Oettel, 2001, ISBN 3-932693-64-7
  18. ^ Walter Nigg: Heimliche Weisheit, Mystisches Erleben in der evangelischen Christenheit. Artemis Verlag, 1987
  19. ^ Dr. Johannes Hirschberger: Geschichte der Philosophie. Bind 2, Herder 1948 (Nachdruck KOMET)
  20. ^ Roland Pietsch: Jacob Böhmes Lehre von der göttlichen Weisheit; i Erkenntnis und Wissenschaft. Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. Verlag Gunter Oettel, 2001, ISBN 3-932693-64-7
  21. ^ Walter Nigg: Heimliche Weisheit. Mystisches Erleben in der evangelischen Christenheit. Artemis Verlag, 1987
  22. ^ Walter Nigg: Heimliche Weisheit. Mystisches Erleben in der evangelischen Christenheit. Artemis Verlag, 1987
  23. ^ Jakob Böhme: Christosophia. Insel, 1992
  24. ^ Jakob Böhme im Ökumenischen Heiligenlexikon

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Jakob Böhme – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jakob_Böhme&oldid=22604741»