Krønike
Krønike (latin: chronica, fra gresk χρονικά, fra χρόνος, chronos, «tid») er en oversikt over historiske fakta i kronologisk orden. Sjangeren var særlig populær i middelalderen. En krønike er ofte skrevet i form av annaler, det vil si korte henvisninger til hendelser innenfor de enkelte år. Vanligvis ble det gitt samme tyngde og betydning til historisk viktige hendelser som mindre, lokale hendelser, nedtegnet i perspektivet til kronikøren. Dette er i motsetning til en fortelling eller historie som velger utvalgte hendelser i en meningsfull fortolket sammenheng og utelater de hendelser som forfatteren ikke synes er relevant.
Det er to hovedtyper: Døde krøniker og levende krøniker. I døde krøniker har forfatteren nedtegnet hendelser fram til et gitt tidspunkt, som ofte vil være nær tidspunktet hvor han skrev krøniken, men det blir ikke lagt til nye hendelser. I en levende krønike blir det lagt til hendelser etterhvert som de skjer, og ofte vil en ny forfatter ta over når de forrige faller fra. De levende krønikene er ofte svært gode kilder til samtidens forståelse av hendelser.
«Krøniken er en av de mest fullkomne kristne formene for historieskrivning,» har Michael Kulikowski bemerket.[1] «Det endelige mål for denne øvelsen er vanligvis å plassere hendelsene i menneskelig historie i et kristent rammeverk, å nedtegne de årlige stadiene hvor menneskeheten marsjerte fram mot Jesu gjenkomst.» Av denne grunn var de kristne kronikører særlig oppmerksom på tegn på endetiden, som kriger, pest og katastrofer. I denne sammenhengen betyr begrepet hovedsakelig en bok skrevet av en kronikør i middelalderen som nedtegnet historiske hendelser i en land, eller livene til adelsmenn eller geistlige, men også om nedtegnelser om offentlige hendelser.
Krøniker er forgjengerne til dagens «tidslinjer» heller enn analytisk historieskrivning. De representerer nedtegnelser i prosa eller poesi av lokale eller fjerne hendelser over en betydelig utstrekning av tid, både levetiden til den enkelte kronikøren og ofte av flere påfølgende skrivere som fortsatte nedskrivningen. Om krøniken handlet om hendelser år for år er de ofte kalt for annaler. I motsetningen til dagens historikere skrev de fleste kronikører ned hendelsene slik de forstod dem, og gjorde få forsøk å skille fakta fra legendariske hendelser. Og gir lik oppmerksomhet til viktig som uviktig, ettersom det vesentlige er fortelle hendelser kronologisk. De eldste krøniker, logografene fra antikkens Hellas, blandet sammen religiøse myter om Augustus med historiske fakta. Krøniken er moralsk oppbygget. Den er didaktisk, det vil si belærende, og den tjener et formål. En krønike blir ofte beskrevet som en Magistra Vitæ, altså en «livets læremester».
De viktigste engelske krøniker er Den angelsaksiske krønike som ble påbegynt under beskyttet av kong Alfred på 800-tallet og fortsatte fram til 1100-tallet. En sen krønike var Krønikene om England, Skottland og Irland (1577–1587) av Raphael Holinshed og andre skribenter. Disse dokumentene innholdet viktig kildemateriale for elisabethansk teater.[2] Den mest kjente svenske krønike er Erikskrøniken, skrevet tidligst 1322, men trolig høyst noen år etter det. I denne krønike nevnes Stockholm med navn for først gang i skrift. Tendensen i krøniken er derimot særskilt partisk. I dansk sammenheng er en av de best kjente krøniker Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. I norsk sammenheng finnes den relativt sene Hamarkrøniken, skrevet på 1500-tallet av en ukjent forfatter, og som handler om lokale forhold på Hamar i katolsk tid (fram til 1537).
Det er umulig å si hvor mange krøniker som eksisterer, da ulik oppfatning om definisjonen av sjangeren gjør det vanskelig å avgjøre hva som skal inkluderes og hva som skal utelates. Encyclopedia of the Medieval Chronicle har imidlertid gjort et løst anslag på rundt 2.500 eksemplarer som ble skrevet i tidsrommet 300-1500 e.Kr.