Lekmann
Lekmann, legmann, legperson, legfolk eller bare leg stammer fra det greske ordet laikos som betyr «tilhører folket». En lekmann er i religiøs sammenheng en person, gjerne en forkynner eller predikant, som tilhører menigheten, men som ikke er presteviet. Ordet brukes også i andre sammenhenger, for eksempel om lekdommere i juridisk sammenheng, og mer uformelt om enhver som ikke tilhører en spesiell profesjon, men bare «fusker i faget». Motsetningen til «leg» er ofte «lærd».
Lekmannsskjønn
[rediger | rediger kilde]Lekmannsskjønn er skjønn som er utøvd på bakgrunn av holdninger som er representative for ansvarlige personer med relevante praktiske erfaringer. Å bruke lekmannsskjønn vil si at man vurderer en sak ut fra sin kompetanse og erfaring. Lekmannsskjønn brukes i flere sammenhenger for å supplere fagkyndig, forvaltningsmessig og juridisk kunnskap.[1]
Lekmannsbevegelsen i Norge
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Lekmannsbevegelsen
I Norge begynte lekmannsbevegelsen med Hans Nielsen Hauges konflikt med kongens embetsmenn på slutten av 1700-tallet. Hauge og tilhengerne hans ble forfulgt fordi de brøt statskirkeprestenes monopol på å forkynne Guds ord. Da Konventikkelplakaten fra 1741 ble opphevet i 1842, ble imidlertid slik forkynnelse også tillatt for lekmenn. I 1888 fikk lekfolk dessuten lov å tale i Den norske kirken, først bare ved spesielle anledninger, men fra 1913 også under vanlige gudstjenester. Etter 1974 har lekpersoner i tillegg kunnet stå for dåp, nattverd og jordfestelse under tilsyn av prest. I 2012 skrev Aftenposten at flere tusen lekpredikanter har virket siden 1842, men at nå er det bare noen få igjen av den gamle typen kristenpredikanter.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ [1]
- ^ Aftenposten: Historier om himmel og helvete
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Lekmannsrørsla, artikkel hos Norgeshistorie.no