Hierapolis Bambyke

Hierapolis Bambyke (arabisk منبج ,syrisk Mabog, Quelle), i dag Kara-Membidj (Manbij), var en oldtidsby i distriktet (vilayet) Aleppo i Syria, sørvest for hvor elvene Sagur og Eufrat går sammen. Oldtidsbyen var kjent for sin helligdom for gudinnen Atargatis, beskrevet i Peri tes Syries theou (De Dea Syria) av Lukian av Samosata. Hierapolis Bambyke i Syria må ikke forveksles med oldtidsbyen Hierapolis i dagens Tyrkia.

Historie

I 1879 etter den russisk-tyrkiske krig (1877-1878) hadde en koloni av tsjerkessere fra Vidin i Bulgaria et plantefelt i ruinene av oldtidsbyen, og resultatet ble tallrike oppdagelser av oldtids- og kulturgjenstander på stedet som deretter fant sin veg til basarene i Aleppo (i dagens Syria) og Aintab (i dagens Gaziantep i Tyrkia), noe som igjen senere vekket interessen til arkeologer.

Stedet opptrer først på gresk som Bambyke, men Plinius den eldre forteller at det syriske (arameiske) navnet var Mabog (også Mabbog, Mabbogh). Det var uten tvil en gammelt helligdom i Kommagene, men historiske opptegnelser nevner det først under Selevkidriket, et av flere greske riker som ble grunnlagt i kjølvannet av Aleksander den stores død, som gjorde byen til et viktig krysningspunkt på ferdselsåren mellom Antiokia ved Orontes og Seleukia ved Tigris. Det ble også et senter for dyrkelsen av den syriske naturgudinnen Atargatis og ble kjent for grekerne som byen med helligdommen Ιεροπολις (Ieropolis) og endelig som Den hellige byen, Ιεραπολις (Ierapolis).

Tempelet ble herjet og plyndret av den romerske generalen Marcus Licinius Crassus på dennes hærtokt mot parterne i år 53 f.Kr. som han aldri kom tilbake fra.

Peri tes Syries theou

• Se hovedartikkel, Peri tes Syries theou (De Dea Syria)

Denne religiøse dyrkelsen ble bevart for ettertiden i den greske avhandlingen Peri tes Syries theou (latin De Dea Syria, Angående den syriske gudinne), tradisjonelt tilskrevet Lukian av Samosata, en innfødt fra Kommagene, som ga en fullstendig beskrivelse av helligdommen og dens religiøse praksis. I henhold til Peri tes Syries theou var dyrkelsen av fallisk art, der tilhengerne ofret små mannlige figurer av tre og bronse. Foran tempelet sto en svær fallos som obelisk.

Tempelet inneholdt et hellig kammer hvor bare prestene hadde tilgang. Et stort bronsealter sto foran, og i forgården holdt det til en rekke hellige dyr og fugler som ble benyttet i ofringene.

Rundt tre hundre prester tjenestegjorde ved helligdommen og antagelig et enda større antall underordnete tjenere. Innsjøen hadde en sentral posisjon i de hellige festivalene, og det var sedvane å svømme ut og dekorere et alter i midten av innsjøen. Selvskading og orgier fant sted ved tempelet, og det ble arrangert omfattende ritualer for de besøkende. Lukian forteller at tallrike pilegrimer kom to ganger i året for å helle vann ut der en avgrunn åpnet seg.

Senere historie

På 200-tallet e.Kr. bar byen hovedstaden i provinsen ved Eufrat og en av de store byene i Syria. Den bysantinske historikeren Prokopios av Cæsarea kalte byen for den største i denne delen av verden, men den lå derimot i ruiner da keiser Julian bygget festningsanlegg der før han marsjerte mot sitt nederlag og død i Mesopotamia. Khosrau I av Persia holdt byen som gissel for løsepenger etter at den bysantinske keiser Justinian I den store hadde feilet i å forsvare den. Kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid, gjenoppbygde byen på slutten av 700-tallet og den ble deretter et bein i en drakamp mellom bysantinerne, araberne og tyrkerne. Alp Arslan, sultan i seldsjukk-dynastiet, tok byen på 1060-tallet, men i 1068 tok Romanos IV Diogenes byen tilbake og var underlagt Philaretos Brachamios før den ble erobret av seldsjukkenes Malik Shah I. Korsfarerne erobret den fra seldsjukkene på 1100-tallet, men den ble tatt av Saladin i 1175. Den ble ødelagt flere ganger, senest av Hülegü og hans mongoler som etterlot den helt i ruiner.

Historiske kilder nevner ti biskoper i Hierapolis Bambyke. Blant de mer kjente er Alexander, en tilhenger av nestorianismen som døde i eksil i Egypt, Philoxenus eller Xenaia (død ca. 523), en berømt monfysittisk lærd; og Stefan (ca. 600), forfatter av en helgenbiografi av Sankt Golindouch (martyr 591).

Levninger fra oldtidsbyen er omfattende, men bortimot alt er av senere dato noe som er regelen med en by som har overlevd inn i muslimsk tid. Murene er arabiske, og det er ikke bevart noen ruiner fra det store tempelet. Det mest bemerkelsesverdige levningene fra antikken er den hellige innsjøen hvor det på begge siden fortsatt bli se kaiområder og trapper ned til vannet. Den første moderne redegjørelse av stedet er i en kort fortelling av en engelsk reisende, Henry Maundrell, i hans skildring A Journey from Aleppo to Jerusalem at Easter A.D. 1697 (En reise fra Aleppo til Jerusalem i påsken 1697).

En myntpreging fra byen begynner på 300-tallet f.Kr. med en arameisk serie og som viser gudinnen, enten som en byste med rett krone eller ridende på en løve. Hun fortsetter å fungere som en hovedtype selv i løpet av keisertiden og bli vanligvis vist sittende med tympanon i hånden. Det kan merkes at fra Hierapolis Bambyke (i nærheten hvor det ble produsert mye silke) ble det romerske begrepet bombycina vestis dannet og fra korsfarerne kom bombazine (opprinnelig en type silke, men nå produsert av bomull og andre materiale) inn i moderne handel.

Litteratur

• The Syrian Goddess (1913) hos Sacred-texts.com
• Chesney, F. R.: Euphrates Expedition (1850)
• Ainsworth, W. F.: Personal Narrative of the Euphrates Expedition (1888)
• Sachau, Eduard: Reise in Syrien, &c. (1883)
• Hogarth, D. G.: Journal of Hellenic Studies (1909)
• Maundrell, Henry ( 1836): A Journey from Aleppo to Jerusalem: At Easter, A.D. 1697 : to which is Added an Account of the Author's Journey to the Banks of the Euphrates at Beer, and to the Country of Mesopotamia, 271 sider