Revolusjonsdebatten
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Revolusjonsdebatten var en britisk offentlig diskusjon om den franske revolusjon og varte fra 1789 til 1795. Debatten tok form av en pamflettkrig, som for alvor startet med Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (1790) (norsk oversettelse: «Betraktninger over revolusjonen i Frankrike»). Burkes pamflett overrasket mange ved å støtte det franske aristokratiet, mens han hadde støttet de amerikanske kolonistene i deres opprør mot det britiske overherredømme.
Mange skribenter reagerte med å forsvare den franske revolusjonen, blant dem Thomas Paine, Mary Wollstonecraft og William Godwin. Alfred Cobban karakteriserte debatten som «kanskje den siste virkelige diskusjon om de fundamentale politiske prinsipper i Storbritannia.» Argumentene fra de som sto mot Burke skulle bli sentrale ved fremveksten av den radikale arbeiderbevegelsen på 1800-tallet. De fleste britene støttet stormingen av Bastillen i 1789 i håp om at den franske kongemakten ville avgrenses av en mer demokratisk styreform. I desember 1795, etter skrekkveldet og krig mot Frankrike var det få briter som fremdeles støttet revolusjonen.
Burkes Reflections
[rediger | rediger kilde]
Burke skrev dels som et tilsvar til en preken av presten Richard Price og argumenterte for at en revolusjon som den i Frankrike lett kunne føre til mer undertrykking. Burke hadde tidligere støtte whig-partiet, han hadde vært kritisk til kongemakten, han hadde støttet de amerikanske revolusjonære og han hadde kritisert korrupsjon og vanstyre i britisk India, mange i Storbritannia forventet derfor at han ville støtte revolusjonen i Frankrike. Når han ikke gjorde det så sjokkerte det almenheten og de fleste av hans venner og støttespillere. Burkes bok var en suksess, på tross av en stiv pris (3 shilling) så ble 30 000 eksemplarer solgt på to år.
Burkes pamflett forsvarte prinsipper som: «patriarkalsk ledelse, lojalitet, ridderlighet, prinsippet om arv» og eiendomsrett. Liberale motstandere som William Godwin, Thomas Paine og Mary Wollstonecraft argumenterte i stedet for republikansk styresett, jordbrukssosialisme og anarki. De fleste av de som i debatten ble regnet som radikale delte de samme ideene, «en følelse av personlig frihet og selvstendighet», «troen på borgerlige dyder», hat mot korrupsjon, motstand mot krig fordi det bare tjente makthaverne, kritikk av monarkiet og adelsskapet med dets antatte ønske om å ta makt fra underhuset.
Burke kritiserte de mange britiske intellektuelle og skribenter som hadde støttet de innledende fasene av den franske revolusjonen. De radikale så utviklingen i Frankrike som tilsvarende Storbritannias egen ærerike revolusjon i 1688. Burke mente imidlertid at en mer passende sammenligning var den engelske borgerkrigen (1642–1651) hvor Karl I av England ble henrettet i 1649. Han så den franske revolusjon som et voldelig opprør mot en legitim regjering og holdt det syn at borgerne kun i unntakstilfelle har rett til å gjøre opprør. Sivilisasjon og styresett hevdet Burke, er et resultat av sosial og politisk konsensus, deres tradisjoner kan ikke utfordres, resultatet vil bli anarki.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Burke, Edmund (2007) [1790]. Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (på norsk). Oversatt av Erik Ringen, med innledning av Raino Malnes. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-525-5210-2.
- Butler, Marilyn (red.) (1984). Burke, Paine, Godwin, and the Revolution Controversy (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-28656-5.