Saratogafelttoget

Saratogafelttoget
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 1777 Sted New York 43°39'N 73°24'Ø Resultat Britisk hærstyrke overgav seg
Stridende parter
USA	Storbritannia
Kommandanter og ledere
Philip Schuyler Horatio Gates Arthur St. Clair	John Burgoyne Friedrich Adolph Riedesel William Phillips
Styrker
8 000	7 000

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine

Saratogafelttoget, 1777
Ticonderoga – Hubbardton – Fort Ann – Oriskany – Bennington - Saratoga 1 – Saratoga 2

Saratogafelttoget var en serie slag i 1777 under den amerikanske uavhengighetskrigen over kontrollen av Hudson–elva.

Felttoget hadde sitt klimaks og sin avslutning i slaget ved Saratoga som resulterte i erobringen av den britiske hærstyrken under John Burgoyne. Den amerikanske seieren inspirerte Frankrike til å gå inn i konflikten på amerikansk side.

Britisk strategi

Ettersom årets felttog ble avsluttet høsten 1776, begynte britene å planlegge neste års operasjoner siden europeiske arméer på den tiden vanligvis ikke var aktive i vintermånedene. Der var to hovedarméer i Nord-Amerika: Guy Carletons hær i Canada som hadde lyktes i å slå tilbake den amerikanske invasjonen i 1775 og general William Howes hær som hadde drevet George Washingtons hær fra New York City i felttoget i 1776.

Howes plan om å angripe Philadelphia

General William Howe.

30. november 1776 skrev Howe, den britiske øverstkommanderende i Nord-Amerika, til lord George Germain i England og la frem en ambisiøs plan for felttoget i 1777. Howe sa at dersom Germain ville sende ham betydelige forsterkninger, kunne Howe sette i gang forskjellige offensiver, inkludert å sende 10 000 menn opp Hudson for å ta Albany. Om høsten kunne Howe så samle sine styrker og ta opprørernes hovedstad Philadelphia. Howe forandret snart mening etter at han skrev brevet. Forsterkninger ville antagelig ankomme for sent, og retretten til den amerikanske hæren vinteren 1776 gjorde Philadelphia til et sårbart mål. Derfor bestemte Howe seg for at i felttoget i 1777, skulle Philadelphia erobres før styrker ble rettet mot Albany. Howe sendte denne reviderte planen til Germain som han mottok 23. februar 1777.

General John Burgoyne

Burgoynes plan om å erobre Albany

Imens var general Burgoyne i London og forsøkte å bli utnevnt til en uavhengig kommando i Nord-Amerika. Han la frem en plan som hadde blitt diskutert av forskjellige britiske generaler siden 1775: Et forsøk på å dele de amerikanske koloniene ved en invasjon fra provinsen Quebec. Dette hadde allerede general Carleton forsøkt i 1776, men han hadde ikke satt i gang en invasjon i full skala. Carleton ble kraftig kritisert i London for ikke å dra mer nytte av den amerikanske tilbaketrekningen fra Canada i 1776, og han hadde ikke lenger tillit hos Germain som mente at Burgoyne var i god posisjon for å få kommandoen i det canadiske felttoget i 1777.

Burgoyne ble bedt om å legge frem en plan, og han la strategien frem i et notat med tittelen «tanker for gjennomføring av krigen på canadisk side». Denne gav han til Germain 28. februar 1777. Planen ble godkjent med modifikasjoner. Burgoyne ble utnevnt til leder av ekspedisjonen på bekostning av general Henry Clinton som også var i Storbritannia i et forsøk på å få uavhengig kommando. Clinton ble i stedet adlet, men måtte ellers tjene som general Howes nestkommanderende. Burgoyne var så sikker på suksess at han veddet 50 guineer med en venn om at han ville returnere seirende innen ett år.

General Henry Clinton.

Angrep fra to kanter

Burgoynes invasjon fra Canada hadde to komponenter: Han skulle lede hovedstyrken på rundt 10 000 menn langs Champlainsjøen mot Albany, mens en andre avdeling på rundt 2 000 ledet av Barry St. Leger skulle bevege seg nedover Mohawk–dalen i en strategisk avledningsmanøver. Begge ekspedisjonene skulle gå mot Albany hvor de skulle slutte seg til Howes armé.

Dette siste punktet viste seg å være den mest kontroversielle delen av kampanjen: Germain godkjente Burgoynes plan etter å ha fått Howes brev som sa at Howe ikke kunne klare å støtte den nordlige arméen før sent på året etter at Philadelphia var erobret. Om Germain fortalte Burgoyne om Howes reviderte planer er uklart, antagelig gjorde han det. Om Germain, Howe og Burgoyne hadde de samme forventningene om i hvilken grad Howe skulle støtte invasjonen fra Canada er også uklart. Noen har hevdet at Howe ikke fulgte instruksjonene og rett og slett oppgav Burgoynes hær, andre hevder at Burgoyne mislyktes på egen hånd og så forsøkte å legge skylden på Howe og Clinton Det som er sikkert, er at Germain enten har gitt sine generaler for mye spillerom eller latt være å gi en klar, definert strategi.

Burgoyne returnerte til Quebec den 6. mai 1777 med et brev fra lord Germain som introduserte planen, men som manglet detaljer. Dette produserte en annen kommandokonflikt som plaget britene gjennom krigen. Generalløytnant hadde såvidt høyere grad enn generalmajor Guy Carleton, men Carleton var fremdeles guvernør i Canada. Carleton avslo ikke bare Burgoynes henvendelse om nok canadiske styrker til å sette garnisoner i Crown Point og Fort Ticonderoga, han krevde at han skulle etterlate noen av sine regulære styrker som en canadisk garnison. Innen juni var alt klart og felttoget tok til.

Felttoget

Burgoynes ekspedisjon starter (juni 1777)

General Benedict Arnold

Burgoyne startet sitt angrep på Albany i juni 1777. Han planla å gå sørover gjennom innsjøene og Hudson–dalen mot Albany. Innen 13. juni 1777 hadde han samlet sine styrker ved St. Johns.

Han forventet ikke en gjentagelse av siste sesongs forsinkelse ved Valcour Island, siden han hadde en overlegen marinestyrke. Ved siden av de fem seilskipene fra året før, hadde et sjette blitt bygget og tre hadde blitt tatt fra Benedict Arnold etter slaget ved Valcour Island. Ved siden av disse, hadde han 28 bevæpnede barker eller kanonbåter og en stor flåte av kanoer og bateauxer (båter med flat bunn) til transport.

Hans armé hadde rundt 7 800 menn og over 130 kanoner som strakte seg fra lette bombekastere til kanoner som kunne ta 11 kg. Hans regulære soldater var organisert i to divisjoner. Generalmajor William Phillips ledet de 3 700 regulære soldatene til høyre, mens generalmajor Riedesels 3 000 braunschweigerne holdt til venstre. Hans regulære styrker startet i god form, men var dårlig utrustet for kamper i villmarken.

Fort Ticonderoga (5.-6. juli 1777)

Hovedartikkel: Slaget ved Ticonderoga (1777)

Burgoynes kombinasjon av marine–, artilleri– og infanteristyrker beveget seg nedover Champlainsjøen og virket å være nok til å overvelde ethvert amerikansk forsvar. Den amerikanske generalen Philip Schuyler var enig i at Fort Ticonderoga antagelig ikke kunne holdes mot denne styrken. Men han beordret general Arthur St. Clair til å gjøre det første amerikanske forsvarsforsøket der og å holde det så lenge som mulig før han trakk seg tilbake. Derfor tok Burgoyne Crown Point 24. juni uten motstand. Han styrket dets forsvar og begynte byggingen av et magasin, eller forsyningsdepot, for å støtte sitt angrep på Fort Ticonderoga.

Burgoyne og Schuyler forventet begge at erobringen av Ticonderoga ville bli en betydelig operasjon. Men britene fant en måte å få artilleriet opp på en høyde kjent som Sugar Loaf som så utover fortet. St. Clair klarte å trekke seg tilbake om natten, og Burgoynes menn okkuperte hovedfestningen og Mount Independence–festningene den 6. juli. Selv om en senere undersøkelse frikjente både Schuyler og St. Clair for å ha gjort noe galt i denne overgivelsen, førte den til at den kontinentale kongress erstattet Schuyler med general Horatio Gates som kommandant i den nordlige avdelingen av den kontinentale armé.

Slaget ved Hubbardton og Fort Ann (7. juli 1777)

Hovedartikler: Slaget ved Hubbardton og slaget ved Fort Ann

Etter å ha mistet Ticonderoga, trakk St. Clairs styrke seg tilbake i god tilstand. Burgoyne sendte styrker ut fra sin hovedavdeling for å forfølge dem. Minst tre ganger tok de igjen elementer av de amerikanske styrkene under retrett. Den viktigste hendelsen var slaget ved Hubbardton, mens andre skjedde ved Fort Ann og Skenesboro. Tilsammen kostet disse hendelsene amerikanerne halvparten så store tap som de britiske styrkene. Men St. Clair klarte likevel å føre de fleste av sine menn i trygghet for å slutte seg til general Schuyler ved Fort Edward og amerikanerne viste at de fremdeles var i stand til å stå imot de britiske regulære styrkene. Burgoynes fremrykning tok Fort Anne den 7. juli mens hans hovedstyrke gikk i land ved Skenesboro den 8. juli.

Felttoget hadde så langt stort sett vært en britisk suksess, men nå begynte ting å gå galt. Burgoyne hadde mistet noen menn, og selv om de 220 soldatene som ble drept eller såret var små tall i forhold til hva han hadde oppnådd, svekket de invasjonen. Han hadde etterlatt 400 menn i garnison for å passe på magasinet i Crown Point og ytterligere 900 for å forsvare Ticonderoga. Han kunne ha returnert til Fort Ticonderoga og så seilt til den sørlige enden av Georgesjøen, men dette kunne ha sett ut som en tilbaketrekning. Han gjorde den alvorlige feilen i å bestemme seg for å fortsette over land til Fort Edward. Han tenkte at han ville trenge sitt artilleri og forsyningsvogner for å opprettholde nok ildkraft til unngå en gjentagelse av tapene som ble påført britene ved Bunker Hill.

Schuyler og St. Clair bestemte seg i mellomtiden for å gjøre denne transportetappen så vanskelig som mulig. Deres viktigste våpen i denne fasen av felttoget ville bli øks, og de var overlegne i bruken av den. Det er mye enklere å felle store trær i fiendens vei, enn å fjerne dem etter at de er felt. De ville trekke ut og trette ut styrkene hans og få ham til å bruke opp sine forsyninger. Da Benedict Arnold sluttet seg til dem 24. juli, støttet han deres plan før han ble sendt vestover for å stoppe St. Leger ved Stanwix. Taktikken fungerte godt ettersom Burgoyne bygget en vei gjennom villmarken for sine kanoner. Hans fremrykning ble redusert til rundt 1,6 km per dag. Han okkuperte Fort Edward den 29. juli uten betydelige kamper. Schuyler hadde trukket seg tilbake til Stillwater, og amerikanerne var forberedt på å gjenta forsinkelsestaktikken fra Fort Edward til Saratoga.

Slagene ved Fort Stanwix og Oriskany (juli–august 1777)

Hovedartikkel: Slaget ved Oriskany

Oberstløytnant St. Leger seilte opp St. Lawrence-elva, krysset Ontariosjøen og ankom Oswego uten hendelser. Han hadde rundt 300 regulære soldater, støttet av en milits på 650 canadiere og lojalister. 1 000 indianere ledet av John Butler og Joseph Brant sluttet seg til dem. De forlot Oswego 25. juli og beleiret Fort Stanwix ved Mohawk–elva. Rundt 800 revolusjonære militsmenn og deres indianske allierte marsjerte for å komme fortet til unnsetning, men ble tatt i bakhold og spredt av briter og indianere den 6. august i slaget ved Oriskany. Irokeserkrigere kjempet på begge sider av slaget som markerte starten på en borgerkrig innen seks nasjoner. Da en ny unnsetningsekspedisjon ankom, denne gang ledet av Benedict Arnold, ble beleiringen hevet og St. Legers ekspedisjon returnerte til Canada. Burgoyne var nå på egen hånd.

Slaget ved Bennington (16. august 1777)

Burgoynes marsj mot Albany juni–oktober 1777.

Hovedartikkel: Slaget ved Bennington

Uthalingstaktikkene etablert av Schuyler, St. Clair og Arnold lyktes på flere måter. Den britiske generalen Burgoyne måtte etterlate seg flere menn for å sikre sine kommunikasjonslinjer. Hans indianske allierte ble utålmodige og begynte å plyndre pionérfamilier og bosetninger. Dette økte mer enn reduserte den amerikanske motstandskraften. Dødsfallet til lojalistbosetteren Jane McCrae var det mest kjente av disse hendelsene. For hver dag som gikk, ble de amerikanske styrkene sterkere da militsenheter og individer ankom. Schuyler sendte Benedict Arnold vestover for å komme Fort Stanwix til unnsetning og brukte tiden til å la Tadeusz Kościuszko bygge forsvarsverk på Bemis Heights mellom Saratoga og Albany for å blokkere veien for Burgoyne.

Burgoyne hadde lite forsyninger igjen, særlig hester til å arbeide på veien og trekke kanoner og forsyninger. Derfor var han tvunget til å sende ut avdelinger for å sanke forsyninger. Siden de hessiske dragonene var mest preget av mangelen på hester, sendte han oberst Baums regiment inn i det vestlige Massachusetts og New Hampshire sammen med Braunschweig–dragonene og gav sin hovedarmé noen dagers hvile. Avdelingen kom aldri tilbake, og forsterkningene han sendte etter dem kom herjet tilbake fra slaget ved Bennington som ble utkjempet den 15. august og som fratok Burgoyne nesten 1 000 menn og forsyningene de så sårt behøvde.

Mens uthalingstaktikken fungerte godt i felten, var resultatet i den kontinentale kongress en helt annen sak. General Horatio Gates var i Philadelphia da kongressen diskuterte deres sjokkerende nederlag ved Ticonderoga, og de var mer enn villige til å legge skylden på nølende generaler. Noen i kongressen hadde allerede vært utålmodige med Washington og ønsket en større og direkte konfrontasjon som kunne eliminere okkupasjonsstyrkene. Washington fryktet at en slik konfrontasjon antagelig ville tape krigen. John Adams, leder for krigskomiteen, lovpriste Gates og bemerket at «vi skal aldri holde en post helt til vi skyter en general.» Mot protestene til delegasjonen fra New York, sendte kongressen Gates for å lede den nordlige avdelingen i hæren.

Slaget ved Saratoga (september–oktober 1777)

Hovedartikkel: Slaget ved Saratoga

Slaget ved Saratoga gikk inn i amerikansk historie som en hendelse. I realiteten var det en månedslang serie med manøvrer som kulminerte i to slag. General Burgoyne hadde tatt en pause i Saratoga for å vente på meldinger om Howes og St. Legers styrker og hvile etter sin vanskelige fremrykning gjennom villmarken. Han stod ovenfor forsyningsproblemer og innså at ingen hjelp var på vei. Han måtte ta initiativet. Han krysset over til den vestlige bredden av Hudson ved hjelp av en flytebro rundt 13 km sør for Saratoga og 3 km nord for høydene som var befestet av amerikanerne.

Horatio Gates ankom de voksende festningsverkene på Bemis Heights og tok kommandoen 19. august. Han oppførte seg kjølig og arrogant og nektet å gi Schuyler underordnet kommando. Schuyler sa opp dagen etter. Gates gjennomførte den generelle planen til Schuyler og Arnold, og Kosciuszko fortsatte sitt arbeid på festningsverkene.

Benedict Arnold returnerte den 24. og ble overrasket over å finne Gates med kommandoen. Deres uenigheter startet nesten umiddelbart. Arnold ønsket å bruke festningsverkene som et tilfluktssted hvor en kunne dra ut fra og angripe under skogenes ly, en taktikk amerikanerne foretrakk, for så å trekke seg tilbake til fortet når det trengtes. Mens Gates hadde noen kanoner fra franskmennene, var Burgoynes ildkraft fullstendig overelegent amerikanernes, og britene og hesserne var dyktige i beleiringer.

Med unntak av kanonene var styrkene relativt balanserte. Burgoyne hadde igjen rundt 7 000 menn, mens Gates hadde fått forsterkninger fra Washington og ankommende militsmenn slik at styrken nå var på rundt 8 000 menn. Gates satte Arnold til å lede sin venstre divisjon, lengst vekk fra elven. Den høyre flanken under general Benjamin Lincoln ble holdt av milits og artilleri som hadde utsyn over elveveien. Gates ledet selv sentrum med de sterkeste kontinentale regimentene.

Gates gav Arnold tillatelse til å sende ut rekognoseringsenheter. Da Burgoyne til slutt rykket frem mot de amerikanske posisjonene den 19. september, innledet Arnold slaget ved Freeman's Farm som stoppet den fremrykningen. Men da Arnold forsøkte å lede Enoch Poors brigade til støtte for angrepet, beordret Gates ham tilbake til hovedkvarteret og slaget ble ikke avgjørende. Burgoyne trakk seg tilbake og startet sine egne befestninger bak en ravine rundt 5 km nord for Bemis Heights.

Etter dette slaget tok Gates noen av Arnolds regimenter for å forsterke sentrum. Arnold stilte sin plass til disposisjon, men ble stoppet av en oppfordring underskrevet av alle linjeoffiserer med unntak av general Lincoln. Men Gates fjernet ham fra hans kommando, og dermed var han nå tilknyttet hovedkvarteret uten oppgaver. Lincolns menn, støttet av milits, gjennomførte et angrep ved Fort Ticonderoga mens amerikanske skarpskyttere fortsatte å trakassere de britiske stillingene.

Militsenheter fortsatte å ankomme og den amerikanske styrken vokste til over 10 000 menn. Burgoyne satte i gang sitt neste angrep den 7. oktober, ettersom hans forsyningslinjer var truet og hans stilling begynte å bli desperat. Budbringere red inn og ut av hovedkvarteret, mens Arnold gikk frem og tilbake i hovedkvarteret og hørte på lyden av skudd fra regimentene til Daniel Morgan og Henry Dearborn. Arnold ble ignorert av Gates. Til slutt steg han til hest og galloperte mot kampen uten ordrer. Gates sendte en rytter for å beordre ham tilbake, men han fikk aldri tak i Arnold som tok ledelsen i slaget ved Bemis Heights og drev britene tilbake til deres posisjoner. Etterpå ble general Gates kjent som «helten i Saratoga».

Overgivelse og konvensjonshæren

Den 8. oktober trakk Burgoyne seg tilbake til Saratoga. Han og general Gates brukte en uke på å forhandle frem overgivelsesbetingelsene. Burgoynes indianske allierte forsvant inn i skogene, og flere lojalistenheter rømte tilbake til Canada. Gates var generøs i sine betingelser som ble kalt «Saratogakonvensjonen». Burgoyne fikk beholde sin uniform og hans menn marsjerte ut av leiren den 17. oktober 1777 for å overgi sine våpen. Konvensjonen krevde at hæren hans skulle returnere til England.

Men etter at hæren som hadde overgitt seg marsjerte til Massachusetts, bestemte kongressen seg for ikke å holde betingelsene. Hæren ble holdt tilbake i leirer i hele New England en tid. Selv om individuelle offiserer ble utvekslet, marsjerte store deler av «konvensjonshæren» sørover til Virginia hvor den forble fengslet i årevis.

Da canadierne og overlevende britiske styrker trakk seg tilbake, tok amerikanerne tilbake Fort Ticonderoga og Crown Point uten hendelser.

Etterspill

Effekten av Burgoynes overgivelse var enorm. De revolusjonæres selvtillit og bestemthet som led under Howes vellykkede okkupasjon av Philadelphia, ble fornyet. Viktigere var det at seieren oppmuntret Frankrike til å gå inn i krigen mot Storbritannia. Spania og Nederland gjorde snart det samme. Tapet svekket også den sittende britiske regjeringen under lord Frederick North ytterligere. For britene hadde krigen nå blitt mye mer komplisert.

Vurdering

Britene skulle legge skylden for nederlaget på manglende koordinering. George Germain ble anklaget for å ha mislyktes i å samordne Burgoynes offensiv med aktivitetene til general William Howes armé. I stedet for å arbeide sammen mot et felles mål, drev de to britiske arméene uavhengige felttog i 1777, hvor Howe i stedet drev sitt Philadelphiafelttog.

Litteratur

• Black, Jeremy, War for America: The Fight for Independence, 1775-1783, St. Martin's Press (New York) and Sutton Publishing (UK), 1991. ISBN 0-312-06713-5 (1991), ISBN 0-312-12346-9 (1994 paperback), ISBN 0-7509-2808-5 (2001 paperpack).
• Boatner, Mark Mayo, III, Encyclopedia of the American Revolution, New York: McKay, 1966; revidert 1974, ISBN 0-8117-0578-1.
• Ketchum, Richard, Saratoga: Turning Point of America's Revolutionary War, New York Holt, 1997.
• Bird, Harrison, March to Saratoga: General Burgoyne and the American Campaign, 1777. New York: Oxford University Press, 1963.
• Chidsey, Donald Barr, The War in the North: An Informal History of the American Revolution in and near Canada. New York: Crown, 1967.
• Elting, John R, The Battles of Saratoga. Phillip Freneau Press, 1977. ISBN 0-912480-13-0.
• Glover, Michael, General Burgoyne in Canada and America: Scapegoat for a System. London: Atheneum Publishers, 1976. ISBN 0-86033-013-3.
• Graymont, Barbara, The Iroquois in the American Revolution. Syracuse, New York: Syracuse University Press, 1972. ISBN 0-8156-0083-6; ISBN 0-8156-0116-6 (paperback).
• Mintz, Max M, The Generals of Saratoga: John Burgoyne & Horatio Gates. New Haven: Yale University Press, 1990. ISBN 0-300-04778-9. 1992 paperback: ISBN 0-300-05261-8.
• Murray, Stuart, The Honor of Command: General Burgoyne's Saratoga Campaign. Images from the Past, 1998. ISBN 1-884592-03-1.
• Nickerson, Hoffman, The Turning Point of the Revolution: Burgoyne in America. Boston: Houghton Mifflin, 1928.
• Taylor, Alan, The Divided Ground: Indians, Settlers, and the Northern Borderland of the American Revolution, Knopf, 2006, ISBN 0-679-45471-3.
• Watt, Gavin, Rebellion in the Mohawk Valley: The St. Leger Expedition of 1777, Dundurn, 2002, ISBN 1-55002-376-4.

Eksterne lenker

• Historier fra slaget ved Saratoga, 1777