Sergej Nilus
| Sergej Nilus | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 25. aug. 1862 Moskva | ||
| Død | 14. jan. 1929[1][2][3][4] (66 år) Krutets | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, jurist, falskner, forlegger | ||
| Utdannet ved | Statsuniversitetet i Moskva (1882–1886) (tilknytning: Juridisk fakultet ved Statsuniversitetet i Moskva) Q4030708 (1877–1882) | ||
| Ektefelle | Elena Alexandrovna Ozerova (1906–) | ||
| Parti | Russian Assembly | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Vladimir oblast | ||
Sergej (Alt. Sergius) Aleksandrovitsj Nilus; russisk: Серге́й Алекса́ндрович Ни́лус, født 6. september 1862 i Moskva, død 14. januar 1929 i Krutsets i Vladimir oblast, var en russisk forkynner, mystiker og forfatter av religiøse tekster.
Utenfor Russland er han best kjent for sine nære bånd med den adelige kretsen rundt tsar-familien, og for publikasjonen av den første «fulle» versjonen av Sions Vises Protokoller, som et kapittel i sin bok Det Store i Det Lille, og Antikrist som politisk mulighet innen den nærmeste fremtid; en ortodoks troendes nedtegnelser.[5] Kjent som Det Store i Det Lille, ville boken ha store følger for utviklingen av Protokollene som et gjengangsfenomen innen antisemittiske konspirasjonsteorier i det 20. århundre.
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Sergej Nilus ble født den 6. september 1862 til en adelig familie fra Orel, Russland, og oppdratt av sin far, Alexander Nilus, til følge i hans fotspor som landherre i denne regionen. Han tilbrakte mye av sin ungdom i Moskva, hvor han gikk på skole og senere studerte jus ved Lomonosov Universitet i den samme byen. Noen år etter å ha fullført graden ble han utnevnt til assisterende magistrat i Jerevan, hovedstaden i dagens Armenia. Rundt 1890, etter å ha arvet sin fars eiendommer og inntekter, sa han opp sine stillinger i Yerevan og flyttet til Biarritz, Frankrike, for å leve med sin elskerinne.[6]
Over det neste tiåret falt Nilus’ livsstil sammen da han brukte opp hele arven sin i Biarritz, elskerinnen forlot ham, og han ble alvorlig skadet etter en ulykke hvor han falt av en hest. Han søkte derfor til religionen, og reiste tilbake til Russland, hvor han, ifølge ham selv, foretok en rekke pilegrimsreiser og møtte diverse mystikere og hellige menn, blant annet Skt. Johannes av Kronstadt, en ortodoks helgen.[7]
Med sin adelige bakgrunn og sterke tro ble Nilus raskt populær blant adelen i St. Petersburg, hvor han bosatte seg. Det var rundt 1902 at Nilus først publiserte sitt mest kjente verk, Det Store i Det Lille. Boken, en samling åpenbaringer han visstnok hadde mottatt i drømme og under bønn, og tolkninger av disse i lys av gjeldende politiske hendelser, dreide seg om hvorvidt Antikristi komme var nært forestående. Svært populær blant religiøse sirkler i adelen, var det det mange som mente at Nilus kunne brukes for å øve innflytelse på tsarfamilien, som var svært religiøse. Tsarina Alexandra Fjodorovna var spesielt interessert i mystisisme; en av grunnene til at Grigorij Rasputin ble tsarevitsjens personlige helbreder i 1905.[8]
Utgivelse av Protokollene og senere liv
[rediger | rediger kilde]Rundt 1904 ble Nilus kontaktet av en venn, muligens Okhrana-agenten Pyotr Ratsjkovski, og gitt en kopi av det som nå er kjent som Sions Vises Protokoller.[9] Deler av Protokollene hadde allerede kommet på trykk i russiske aviser i årene før, men Nilus hadde den første «fullstendige» utgaven. Han inkluderte Protokollene som Kapittel XII i 1905-utgaven av Det Store i Det Lille.[10] Norman Cohn, i sin undersøkelse i årene etter andre verdenskrig av Protokollenes historie, mistenkte at Nilus ble fôret Protokollene i et forsøk på å overbevise tsar Nikolaj II om å støtte antisemittiske aksjoner i Russland. Dette fungerte ikke, da skandalen i månedene etter utgivelsen førte til en etterforskning gjort av den russiske regjeringen, som fant Protokollene en forfalskning.[11] Protokollene er kanskje den viktigste grunnen til at Nilus er en kjent historisk karakter, men svært lite er kjent om hans faktiske grad av involvering i deres forfatterskap, videre enn det ovennevnte. Innen Protokollene ble internasjonalt kjent på 1920-tallet var Nilus' rolle i deres utgivelse for det meste glemt; tvungent nødvendig siden de utga seg for å være originale protokoller av et møte av jødiske ledere som diskuterer verdensherredømme.
Nilus ble gradvis fryst ut av adelen i St. Petersburg, og flyttet derfor i 1906 med sin nye kone, Yelena Ozerova, først til klosteret Optina utenfor byen Koselsk, og i 1912 til Krutsets. Her levde han et stille liv som forfatter, sannsynligvis uten å vite at det var utgaven av Protokollene fra hans egen bok som var basis for den antisemittiske, anti-bolsjevikiske propagandaen de Hvite utga under den russiske borgerkrigen fra 1917. På tross av flere arrestasjoner ved de nye kommunistiske myndighetene i årene etter Revolusjonen, levde Nilus relativt uforstyrret til han døde av hjertesykdom i 1929.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Russian literature of the 20th century. Volume 2, 2005[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 151055, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Sergej Aleksandrovič Nilus, BNF-ID 108697315[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Sergei Nilus, SNAC Ark-ID w6x09g80, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nilus, Sergej (1903). Velikoe v malom i antikhrist, kak blizkaja polititsjeskaja vozmozjnost. Zapiski pravoslavnogo. St. Petersburg: Selvutgitt.
- ^ a b Hagemeister, Michael (2000). «Vladimir Solov’ev and Sergej Nilus: Apocalypticism and Judeophobia». Reconciler and Polemicist. Leuven: Peeters. s. 287–289.
- ^ McKeown, Trevor W. «Count A. M. du Chayla». freemasonry.bcy.ca. Besøkt 20. april 2017.
- ^ Hagemeister, Michael (2000). «Vladimir Solov’ev and Sergej Nilus: Apocalypticism and Judeophobia». Reconciler and Polemicist. Leuven: Peeters. s. 281.
- ^ Cohn, Norman (2005). Warrant for Genocide – The Myth of the Jewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion. London: Serif. s. 186.
- ^ Ibid. s. 194.
- ^ Berg Eriksen, Trond (2015). «Sions Vises Protokoller». Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Cappelen Damm. s. 361–378.