Videovold
 | Objektivitet: Artikkelen inneholder generaliserende formuleringer om hva nordmenn var vant til, og antagelser om motiver og konsekvenser. Artikkelen avspeiler ingen kilder til utvalget av case. I det hele tatt er det påtagelig få kilder til analysedelen, bare til sitater og utsagn. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
Videovold er et norsk ord som oppstod tidlig på 1980-tallet i forbindelse med lanseringen av en rekke voldelige filmer på video. Ordet ble raskt kjent og var velbrukt i mediene på hele 80-tallet.
Debatten om antatte skadevirkninger av voldsskildringer på video pågikk i perioden i flere europeiske land og i USA.
Debatten om videovold i Norge
[rediger | rediger kilde]I 1980 var video noe nytt. Nordmenn var vant til kun én kanal på fjernsynet og at Statens Filmkontroll så igjennom hver eneste film som ble vist på kino. Plutselig fikk folk film inn i stuen, helt uten regulering fra staten. Dette var ofte en annen type film enn de hadde sett før, for de store filmselskapene satset på kino og publiserte dermed bare B-filmer på video.
Det var senhøsten 1980 at debatten om videovold startet for alvor. Det var i forbindelse med debattprogrammet På sparket, der det ble vist klipp fra en rekke voldsfilmer med etterfølgende debatt. Oppstyret førte til en stor økning i etterspørselen av leiefilmer i landet.[1] I løpet av kort tid ble ordet videovold godt etablert i media og hos det norske folk. I 1982 ble videogram omfattet av straffeloven, med formuleringen «utilbørlig bruk av grove voldsskildringer». Året ble Aksjonsgruppa mot videovold dannet. De viste en rekke klipp av voldsscener til politikerne og anmeldte en rekke filmer til politiet. I 1984 ble filmen The Exterminator den aller første videofilmen som ble forbudt i Norge, like etter fulgte forbud av en rekke videoer. Særlig frykten for hvilken påvirkning videovold hadde på den oppvoksende generasjon ble brukt som argument for ønske om forbud.
På samme tid verserte påstander om at en del av filmene var såkalte snuff-filmer, dvs. at de viste virkelige mord [1].
Videovoldsdebatten pågikk gjennom hele 80-tallet og deler av 90-tallet. Debatten førte til at det i 1988 ble innført tvungen registrering av alle videogram i Norge. Dette la likevel ikke så mye demper på debatten, og i 1993-94 blusset debatten igjen opp i forbindelse med skrekkfilmen Child's play, som ble koblet til et barnemord i Storbritannia i 1993 der to år gamle James Bulger ble drept av to 10-åringer. Faren til de to guttene hadde leid "Child's Play 3" en måned tidligere, og dommeren i saken mente videovold kunne ha påvirket dem.
Utover 1990-tallet døde debatten og på 2000-tallet er videovold et ord som knapt brukes i media lenger. I Norge ble filmsensuren for spillefilmer avskaffet i 2003. Mange av de mest omdiskuterte filmene ble utgitt usensurert, hovedsakelig på DVD.
Utenfor Norge
[rediger | rediger kilde]I Norden, Tyskland og Storbritannia var det en lignende debatt. Særlig i Storbritannia var debatten til tider hard og det medførte at lovgivningen også der ble skjerpet inn midt på 80-tallet. Fenomenet ble der kjent som Video-nasties.
Filmene
[rediger | rediger kilde]Det var særlige voldsfilmer i subkategorien splatterfilm, zombie og cannibal som helte bensin på debatten i Norge. Motorsagmassakeren var den filmen som fremfor noen annen ble nevnt i forbindelse med videovoldsdebatten, men også filmer som Cannibal Holocaust, Cannibal Ferox, Eaten Alive, The Exterminator, Zombie Holocaust, Class of 1984 osv var titler som ble assosiert med videovold.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Aftenposten – Voldsom pågang for leie av videofilmer (13.12.1980, s.14)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Zombie holocaust Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.