feber

Den normale kroppstemperaturen er vanligvis på rundt 37 grader celsius (°C). Temperaturen varierer noen tideler av en grad opp og ned i løpet av et døgn. Den er høyest om kvelden og faller i løpet av natten for så å stige mot morgenen, da den måles til 36,8–37,0 °C. Rytmen i døgntemperaturen er svært konstant hos den enkelte. Den øvre grensen for normal temperatur er om lag 37,2 °C om morgenen og 37,8 °C om kvelden.

Hos kvinner varierer temperaturen noe knyttet til menstruasjonssyklus. Også fysisk aktivitet kan forhøye kroppstemperaturen med opp til en halv grad. Andre faktorer som påvirker kroppstemperatur er kjønn, alder og stressnivå.

Febril betyr feberrelatert. Dersom kroppstemperaturen er mellom 37,5 og 37,9 °C er man subfebril, det vil si har lett feber. Er man febril ligger kroppstemperaturen mellom 38 og 39 °C, mens høyfebril er definert som kroppstemperaturer over 39° C. Afebril betyr uten feber.

Kroppstemperatur måles med febertermometer. Normal kroppstemperatur varierer med målested. Nøyaktigheten til målingene avhenger av hvor temperaturen måles. Den mest pålitelige og anbefalte metoden er å måle temperaturen i endetarmen (rektalt). Her måler man kroppens kjernetemperatur. Det gir det sikreste resultatet. I endetarmen defineres feber som temperaturer over 38 ℃.

Mindre presise målemetoder er bruk av pannetermometer og øretermometer, måling av temperatur i armhule eller i munnen.

Feber kan skyldes infeksjoner og en lang rekke sykdommer hvor det er betennelse og skade på vev, som for eksempel forbrenninger, store skader, blødninger og allergiske reaksjoner.

Ved disse tilstandene frigjøres det feberfremkallende stoffer (såkalte pyrogener). Disse stoffene kommer fra kroppens egne celler, og særlig fra visse typer hvite blodceller. De hvite blodcellene er celler i immunsystemet som bekjemper bakterier og virus, og som nøytraliserer eller fjerner bakteriegifter og antigener. Pyrogenene påvirker det senteret i hjernen som styrer temperaturen. Dette skjer ved at pyrogener fører til syntese av prostaglandiner i hypotalamus, som fører til utvikling av feber.

Kroppstemperaturen reguleres fra hypothalamus i mellomhjernen. Her finnes det nervesentre som fungerer som termostat. Det er i hovedsak to faktorer som avgjør kroppstemperaturen: hvor mye varme kroppen lager, og hvor mye varme den avgir til omgivelsene.

Termostaten styres av temperaturen i blodet og av nervesignaler fra de temperaturfølsomme sanseorganene i huden. Hvis termostaten finner at kroppstemperaturen må endres, sender den signaler via det sympatiske nervesystemet.

De fleste sykdomsfremkallende mikroorganismer er best tilpasset temperaturer på 35 ℃ til 37 ℃. Derfor vil de formere seg saktere når vi får feber. Høy feber gjør at mange mikroorganismer ikke overlever. I tillegg synes immunforsvaret å arbeide noe mer effektivt når vi får feber. Immunceller, som makrofager og nøytrofile granulocytter fjerner, eller fagocytterer, smittestoffet mer effektivt ved forhøyet kroppstemperatur. Videre antyder studier at disse immuncellene mer effektivt aktiverer T-celler og produksjon av antistoff når man har feber.

Feber kan derfor virke til å være en forsvarsmekanisme. Feber er en respons som har blitt bevart over lang tid i evolusjonen, noe som muligens kan skyldes at de positive effektene ved feber veier tyngre enn risikoen, såfremt feberen ikke er for høy eller ukontrollert.

Man skiller mellom tre hovedtyper av feberforløp; intermitterende, remitterende og kontinuerlig feber. Når feberen svinger gjennom døgnet og man innimellom er feberfri kalles det intermitterende feber. Ved et intermitterende feberforløp er derfor feberen til stede i bare noen timer hvert døgn. Et slikt feberforløp kan være typisk for enkelte infeksjonssykdommer som malaria og borreliose.

Ved remitterende feberforløp svinger også temperaturen gjennom døgnet, men uten at man blir feberfri innimellom. Svingningene er over 2 °C, men feberen forblir og kroppstemperaturen normaliseres ikke. Eksempler på infeksjonssykdommer som kan føre til denne typen av feberforløp er de bakterielle infeksjonssykdommene brucellose og rickettsiose.

Ved feber sammenhengende i over ett døgn kalles det kontinuerlig feber. Ved kontinuerlige feberforløp svinger ikke temperaturen mer enn omtrent 1 °C, og temperaturen normaliseres ikke, det vil si man er ikke feberfri. Blandt sykdommene som viser denne typen forløp finner vi for eksempel nyrebekkenbetennelse og akutt bakteriell hjernehinnebetennelse (meningitt).

En vanlig infeksjon kan gi høyere feber hos mindre barn enn hos større barn og voksne. Høy feber følges dessuten ofte av oppkast og diaré selv om fordøyelseskanalen ikke er angrepet av sykdommen.

Frostrier forekommer aldri hos barn som er yngre enn to–tre år, og de sees sjelden hos større barn. For øvrig påvirkes barn ofte påfallende lite av så høye temperaturer som 39–40 °C.

Fra barn er et par måneder gamle kan de få feberkramper, som er en reaksjon på økende kroppstemperatur.

Feber ved vanlige infeksjoner er som regel relativt moderat og trenger normalt ikke behandles. I noen situasjoner vil man likevel gjerne få feberen ned. Det korter ikke ned sykdomsforløpet, men kan lindre plager hos den syke. Da kan man bruke febernedsettende midler, for eksempel paracetamol. Ved høy feber bør en imidlertid alltid kontakte lege, spesielt når det gjelder barn.

Tidligere var et vanlig råd at man burde holde sengen til temperaturen hadde vært normal i minst ett døgn. Nå er rådet å selv avgjøre, utifra allmenntilstand. Det frarådes likevel at en feberpasient utsetter seg for avkjøling eller utfører anstrengende kroppslig arbeid før temperaturen har vært normal ett døgn eller to. Hva som er riktig i denne forbindelse, vil i vesentlig grad avhenge av årsaken til feberen.

Spørsmålet om hvor høy kroppstemperatur et menneske kan tåle før livsprosessene svikter, har ikke noe klart svar. Unge og ellers friske kan antagelig tåle en temperaturstigning til cirka 42 °C i noen timer. Man vet at mennesker kan overleve kortvarige temperaturstigninger til over 43 °C. Så høye temperaturer, såkalt hyperpyreksi, forekommer ved heteslag og sepsis (blodforgiftning).

Feber ble beskrevet av Hippokrates som en del av immunresponsen allerede i det femte århundret fvt.

• feberkramper
• infeksjon
• forkjølelse
• influensa
• allmenntilstand