Arkitektur i Sverige

De første kirkene har vært stavkirker med jordgravne staver. Senere ble også de svenske stavkirker bygd på samme måte som de bevarte norske. Den eneste eksisterende svenske stavkirken, i Hedared i Västergötland, er antagelig bygd på 1200-tallet.

Domkirken i Lund (påbegynt i begynnelsen av 1080-årene) er i hovedsak romansk og preget av tysk-lombardiske impulser. Kirken er bygd som en basilika med to vesttårn, korsarmer og apsidal koravslutning. Den store mengden av romanske steinkirker skriver seg fra ca. 1150–1250. Kirkene i Sørvest-Sverige bærer spor av engelsk påvirkning og er gjerne bygd uten tårn og mer rett avsluttet kor. Etter påvirkning fra det tidligere erkebispesetet i Hamburg-Bremen ble også apsidalt avsluttet kor et vanlig trekk ved mange av de romanske kirkene, for eksempel kirken i Suntak i Västergötland fra siste halvdel av 1100-tallet. I Skåne finnes en egen gruppe kirker der vesttårnet har samme bredde som skipet. Det best bevarte eksempel på svensk gotisk arkitektur er domkirken i Linköping (1200- og 1400-tallet).

På 1200-tallet ble teglstein vanlig i svensk arkitektur. Den eldste bevarte svenske teglkirke er dominikanerkirken Sankta Maria i Sigtuna (ca. 1240). I perioden 1250–1350 ble tegl det dominerende bygningsmateriale ved større byggeoppgaver i Sverige, så nær som på Gotland, der det var rikelig tilgang på god naturstein. I annen halvdel av 1200-tallet oppførte man nye domkirker i Strängnäs og Västerås i tegl.Til de middelalderske profananlegg hører rester av borganlegg, som ringmuren ved Visby (1100–1300-tallet) og Bohus festning ved Göteborg (1300–1400-tallet).

Renessansen kom relativt sent til Sverige, og ble gjerne betegnet som Vasa-stilen. I 1570-årene kom en gruppe av den milanesiske arkitektfamilien Pahr til Sverige. De arbeidet i en kraftfull renessansestil, og kom blant annet til å sette sitt preg på utbyggingen av Kalmar slott og Uppsala slott. Andre bevarte eksempler på 1500-tallets arkitektur er arbeidene til nederlenderne Hercules Mida (Örebro slott, 1580-årene) og Hans Fleming (Vadstena slott, ca. 1600).

De søndre deler av Sverige var forbundet med dansk utvikling innen arkitekturen på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Både konge og adel var ivrige byggherrer i dette området, der kampene mellom dansker og svensker dessuten gjorde det nødvendig å oppføre sterke festninger. Malmöhus (1542) er et tidlig eksempel på bruk av jordvoller til erstatning for tidligere tiders steinmurer. Andre sentrale byggverk i Skåne er Vittskölve slott (1553) og Svenstorp slott (1596), trolig etter tegninger av nederlenderen Hans Steenwinckel d.e. I likhet med i Danmark består de bevarte deler av anonym bebyggelse fra 1500- og 1600-tallet i området for en stor del av utmurt bindingsverk.

Arkitekturen fra perioden 1620–40 er sterkt preget av tysk og nederlandsk renessanse, blant annet med rik utforming av gavlmotivet. Det fremherskende materialet var tegl, med dekor i hugd sandstein, for eksempel Wibyholms slott i Södermanland (1622–26), etter tegninger av nederlenderen Kaspar Panten. En annen fremtredende arkitekt var tyskeren Hans Jacob Kristler, som blant annet oppførte Ulriksdal slott ved Stockholm (1640-årene). Et sentralt kirkebygg fra perioden er Trefoldighetskirken i Kristianstad (1618–28), etter tegninger av nederlenderen Hans van Steenwinckel d.y. Omkring 1640 arbeidet den franske arkitekten Simon de la Vallée i Sverige. Hans fremste oppgave var planene for Riddarhuset i Stockholm (1641). Stilmessig er hans arbeider preget av en forsiktig fransk klassisisme. Omtrent samtidig fikk også palladiansk klassisisme innpass, blant annet kjennetegnet ved utstrakt bruk av pilastre i fasadene.

Fra ca. 1650 begynte den romerske barokk å gjøre seg gjeldende i svensk arkitektur. En sentral arkitekt var Jean de la Vallée. I Hedvig Eleonora-kirken i Stockholm (1656–) introduserte han sentralkirkeplanen i svensk arkitektur. En annen fremtredende barokkarkitekt var Nicodemus Tessin d.e. I de fleste av sine privatbygg benyttet Tessin en stil som kombinerte nederlandsk palladianisme med romersk barokk. Tessins fremste arbeid var Drottningholm slott ved Stockholm (1662–). Slottet er bygd etter det franske paviljongsystem. Med sin arkitektur og innredning regnes det som høydepunktet innen svensk barokkarkitektur. Ved Tessins død i 1681 ble arbeidet ført videre av Nicodemus Tessin d.y.

Mange av de mindre svenske herregårdene er fra annen halvdel av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet. De fleste er anlagt i u-form med fremskytende fløyer. Byggmaterialet er tre, som gjerne ble rødmalt. Takformen er ofte det karakteristiske säteritaket, der et smalt veggstykke løfter den øverste delen av taket noe opp.

Den fremste svenske barokkarkitekt er Nicodemus Tessin d.y. Hans parkanlegg ved Drottningholm slott regnes som et høydepunkt i svensk landskapsarkitektur. Tessins hovedverk er Stockholms slott (1692–). Anlegget og eksteriøret er preget av italiensk barokk, mens deler av interiøret er utført etter franske forbilder. I 1741 ble arkitekten Carl Hårleman utnevnt til leder for arbeidet med Stockholms slott. Hans arbeider er en blanding mellom Tessins barokk og 1700-tallets rokokko, for eksempel slottskirken (1740-årene). Til Hårlemans øvrige arbeider hører blant annet Svartsjö slott (1735–39). Fløybygningene på Svartsjö (1764–74) ble oppført etter tegninger av en annen sentral 1700-talls-arkitekt, Carl Fredrik Adelcrantz. Han etterfulgte Hårleman som arkitekt for Stockholms slott.

Jean Eric Rehn kombinerte i sine arbeider rokokko og klassisisme til det som senere skulle få betegnelsen gustaviansk stil. Den første eksponenten for nyklassisismen i svensk arkitektur var Erik Palmstedt. Til hans mest kjente arbeider hører teateret på Gripsholm slott (1781). En annen fremtredende nyklassisist var Olof Tempelman. Til nyklassisismen hører også arbeidene til den franske arkitekten Louis Jean Desprez, blant annet Botanicum i Uppsala (1788).

Kirkearkitekturen fulgte den øvrige stilutviklingen og førte til en rekke sterkt klassiserende kirkebygg mot slutten av 1700-tallet, for eksemepel Skellefteå kirke (1793, etter tegning av Jakob Rijf).

I empirestil er arbeidene til Gustaf af Sillén, for eksempel musikksalongen i Sperlingsholms slott i Halland (1800). Til empiren hører også arkitekturen til Carl Christoffer Gjörwell, blant annet Garnisonsykehuset i Stockholm (1816–34). Fredrik Blom startet sin virksomhet med arbeider i enkel klassisisme. Klare trekk av historisme har derimot det borglignende Amiralitetshuset i Stockholm (1844–46).

Utover 1800-tallet ble landsbebyggelsen sterkt endret, idet de tradisjonelle gårdstun med mange mindre tømmerhus ble erstattet av enhetslåver og panelkledte hovedbygninger. I byene førte befolkningsøkningen til dannelse av sentrumsområder av murhus og boligstrøk i form av bygårder og villabebyggelse.

Historismen var den fremherskende stilart innen arkitekturen i annen halvdel av 1800-tallet. Et tidlig eksempel er det middelalderpregede Biskophuset i Lund (1839) av arkitekten Axel Nyström. Andre fremtredende historistiske arkitekter er Fredrik W. Scholander, som tegnet Spegelsalongen i Stockholms slott (1850) i overdådig nyrenessanse, Helgo Zetterwall, som tegnet den middelalderinspirerte Västra Vrams kirke i Skåne (1868), og Emil Victor Langlet, som i Sverige blant annet stod for den nygotiske Caroli kirke i Malmö (ca. 1860). Til den senere fase av historismen hører Isak G. Clason, som tegnet Nordiska Museet (1889–1907) med trekk fra svensk og dansk renessanse. Til historismens utløpere hører Lars I. Wahlman, som tegnet Tjolöholms slott (1898–1904) i skotsk-engelsk tudorstil, men som også oppførte Engelbrektskirken (1906–11) i Stockholm uten bruk av historiske forbilder og med klar tilknytning til jugendstilen.

Bestrebelsene på å definere en svensk arkitektur som alternativ til 1800-tallets akademisme, tok sitt utgangspunkt i håndverkstradisjonens sans for enkelhet og for materialenes egenart. Ferdinand Boberg arbeidet helst med bløte steinsorter som kalk- og sandstein. Dette gav detaljer og ornamenter med en myk linjeføring i en sterkt personlig svensk jugendarkitektur, som i Centralposten i Stockholm (1898–1904). Hovedverket i de første tiårene av 1900-tallet er Ragnar Östbergs Stockholms stadshus (1902–23), enkel i masseoppbyggingen og med en rustikk materialbruk, samtidig som detaljeringen og tårn- og kolonnademotivet viser søreuropeisk påvirkning, særlig fra Spania. Carl Westmanns Stockholms rådhus (1915) er mer utpreget svensk i sin tunge nybarokk, sterkt påvirket av Vasaperiodens arkitektur. Klassisismen fant sin form med Ivar Tengboms konserthus i Stockholm (ferdig 1926), med sin enkle hovedform og stramt opprutete fasade med en enorm kolonnade av korintiske søyler. Andre viktige arbeider er Carl Bergstens Liljewalchs kunsthall (1913–19) og i særdeleshet Sigurd Lewerentz' oppstandelseskapell i Enskede utenfor Stockholm (1925). I Stadsbiblioteket i Stockholm (1928) av Gunnar Asplund er planens klassiske hovedtrekk med en sentral rotunde like mye estetisk som praktisk bestemt, og bygningen uttrykker den absolutte forenkling som var periodens mål.

Osvald Almquist var modernismens mest kompromissløse pioner i Sverige. Det var først med Stockholmsutstillingen i 1930 at det moderne gjennombruddet ble definitivt. Inspirasjonen kom i første rekke fra de sovjetiske konstruktivistene og Aaltos og Bryggmanns utstilling i Turku i 1929. Asplunds tilbygg til Göteborgs rådhus (1934–37) er et glimrende eksempel på nennsom tilpasning av et moderne bygg til historisk bebyggelse. Sentralt i 1930-årenes arkitektur står kooperative forbundets arkitektkontor. Med alle sine samfunnshus, butikker og boliger kom forbundet til å uttrykke den politiske utviklingen med modernisering av samfunnsinstitusjonene og fremveksten av et sterkt sosialdemokrati. De tegnet også større anlegg, fremfor alt Kvarnholmområdet (1927–34), som med sitt samspill mellom fabrikkanlegg og boligområder dannet forbilde for lignende utbygginger andre steder. Sven Markelius' bygg for bygningsarbeiderforbundet (1937) er et eksempel på den modernismen som vant bred oppslutning i det svenske folk.

Etterkrigstiden stilte samfunnet overfor utbyggingsoppgaver som satte funksjonalismens kvalitative normer under press fra krav om rasjonalisering og effektivisering. Særlig gjaldt det byggingen av de nye drabantbyene, for eksempel Vällingby og Farsta utenfor Stockholm, tegnet henholdsvis av Paul Heqvist og Backström & Reinius, men også i utviklingen av Stockholm til en moderne storby, med saneringen av Klarabergsområdet, Brunkebergs torg og den gamle bebyggelsen ved Hötorget og byggingen av den modernistiske blokkbebyggelsen, kalt Hötorg city (1952–56), tegnet av blant andre Markelius, L. E. Lallerstedt og Backström & Reinius som det mest typiske eksempel.

Lewerentz utviklet etter den annen verdenskrig et mer personlig forhold både til materialbruk og konstruksjoner. Brødrene Erik og Tore Ahlsén forble tro mot funksjonalismens grunnideer og svensk anonym folkearkitektur, og oppførte blant annet rådhusene i Kristianstad (1936–40) og i Uppsala (1964–72). En hovedfigur i svensk modernisme etter den annen verdenskrig er Peter Celsing, som tegnet kulturhuset på Sergels torg (1971) og den nye Riksbanken (1970–76). Ralph Erskine, opprinnelig britisk, koblet i biblioteket og allhuset ved universitetet i Stockholm den funksjonalistiske grunnholdningen med en helt særegen kunstnerisk kraft, og formet en skulpturell arkitektur som har gitt ham et ry utenfor Sverige som ingen annen svensk arkitekt har oppnådd. Hos Jan Gezelius sees også tendensen mot en stedstilpasset arkitektur med røtter i svensk anonym byggeskikk. Hans hovedarbeid er Etnografisk museum (1978), tegnet i samarbeid med Gunnar Mattsson.

Den særegne svenske tradisjonen synes å ha dannet et bolverk mot den mest ytterliggående postmodernismen. Likevel lot de fleste toneangivende svenske arkitekter seg i større eller mindre grad påvirke av de frigjørende impulser som lå til grunn for postmodernismen. Typisk i så måte er Carl Nyrén, som i Nyköping kulturhus (1989) forente et klassisistisk formspråk med en funksjonalistisk grunnholdning. Eksempler på en mer stringent arkitektur, inspirert av den søreuropeiske rasjonalismen, er Rosenbergs Arkitektkontors og Coordinator Arkitekters kontorbygninger i Kista, fra henholdsvis 1984 og 1988. Postmodernismen førte også med seg en revitalisering av svensk regionalisme. Gunnar Mattssons kulturhus i Leksand (1984–85) var en videreføring av den tradisjonelle byggeskikken i Dalarna, mens Ralph Erskine anvendte en mer fortolket forståelse av stedet i kombinasjon med modernistisk formspråk, som i sitt tilbygg til St. Görans Sykehus i Stockholm (1985–86).

I en særstilling i de siste tiårenes svenske arkitektur står Erik Asmussen, opprinnelig dansk, som i bygningene ved Rudolf Steiner-seminaret i Järna kombinerte grunntankene i antroposofiens formfilosofi med lokale svenske tradisjoner.

Blant de mest markante bygninger fra de senere år er flerbrukshallen Globen (1986–88, tegnet av Bergs Arkitektkontor), Cityterminalen (1986–89, av Arken Arkitekter i samarbeid med blant andre R. Erskine og Tengboms arkitektkontor), nybygget til Moderna Museet og Svensk Arkitekturmuseum (ferdig 1998, av den spanske arkitekten Rafael Moneo), alle i Stockholm, og skyskraperen Turning Torso (2005) i Malmö, tegnet av spanske Santiago Calatrava.

Svensk arkitektur fra 1990-årene og fremover har vært preget av åpenhet og mangfold, og spesielt å merke seg er den fornyede interessen for funksjonalismen. En annen markant retning er interessen for økologiske løsninger.

• Landskapsarkitektur