Film i Frankrike

Brødrene Lumières filmfremvisning i Paris 28. desember 1895 blir regnet som verdens første offentlige kinoforestilling. Brødrenes filmer var verdens første dokumentarfilmer, med korte glimt fra samtidens hverdagsliv. Som deres rake motsetning drev Georges Méliès en omfattende produksjon av korte, fantasifulle eventyrfilmer, blant annet inspirert av Jules Vernes bøker.

Fra århundreskiftet og til lyden kom, var fransk filmproduksjon helt dominert av de to gründerne Léon Gaumont og Charles Pathé. Gaumont-selskapet omfattet snart filmatelierer, filmlaboratorier og kinoer i Paris og andre byer. Sjef for produksjonen fra 1900 var Alice Guy, den første kvinnelige filmregissøren. Pathé-selskapet, grunnlagt i 1901 av Pathé og hans to brødre, kontrollerte en stor andel av verdensmarkedet frem mot første verdenskrig.

Pathé hadde også interesser i Film d'Art-selskapet (grunnlagt i 1908), som spesialiserte seg på teaterfilmatiseringer med kjente skuespillere, blant andre Sarah Bernhardt, som dermed ga filmen status. Svært populær ble komikeren Max Linder, hvis visuelle humor tjente som forbilde for Charlie Chaplin. Hos Gaumont overtok i 1907 Louis Feuillade ansvaret for produksjonen og laget blant annet berømte seriefilmer som Fantômas (1913–1914) og Judex (1916), om mesterforbrytere i kamp med politiet.

Første verdenskrig rammet fransk filmproduksjon hardt, og det tok noen år før den kom opp av bølgedalen. Viktige regissører i 1920-årene var belgieren Jacques Feyder med L'Atlantide (1922) og Thérèse Raquin (1928), Marcel L'Herbier med L'Inhumaine (1924), og Jean Epstein med Coeur fidèle (1923) og Poe-filmatiseringen La Chute de la maison Usher (1928). Den tekniske pionereen Abel Gance laget stumfilmene J'accuse (1919), La roue (1923), og storverket Napoléon (1927) som senere har blitt lansert i mange ulike versjoner.

Avantgarden i Paris interesserte seg sterkt for film, noe som resulterte i en flora av eksperimentfilmer. Blant de mest kjente er René Clairs Entr'acte (1924), brasilianeren Alberto Cavalcantis Rien que les heures (1926) og Jean Cocteaus Le Sang d'un poète (1930). Surrealistene bidro med Germaine Dulacs La Coquille et le clergyman (1927), og ikke minst med Un Chien andalou (Den andalusiske hund, 1928) og L'Âge d'or (Gullalderen, 1930) ved spanjolene Luis Buñuel og Salvador Dalí.

René Clair forlot eksperimentfilmen, lærte seg å beherske lydfilmens virkemidler, og innledet med de ironiske komediene Sous les toits de Paris (Under Paris' hustak, 1930), Le Million (1931) og À nous la liberté (Leve friheten, 1932) en gullalder i fransk film. Blant epokens hovedfigurer var forfatteren Marcel Pagnol, med filmer som Angèle (1934) og Topaze (1937), Julien Duvivier med gangsterfilmen Pépé le Moko (Pépé fra Marseilles, 1937) og den episodiske Un Carnet de bal (Et ballkort, 1937), og Marcel Carné, som i samarbeid med Jacques Prévert laget de fatalistiske Quai des brumes (Tåkekaien, 1938) og Le Jour se lève (Dagen gryr, 1939).

Gullalderens hovedskikkelse er uten tvil Jean Renoir, som skapte en egen inntagende, frisk realisme. Blant hans hovedverker må nevnes La grande Illusion (Den store illusjon, 1937), om franske flygere i tysk fangenskap under første verdenskrig, og La Règle du jeu (Spillets regler, 1939), om lettsinn og overfladiskhet blant overklassen. En av de mest benyttede skuespillerne var Jean Gabin, hvis folkelige karisma symboliserer epoken.

Fransk filmproduksjon var i tiden etter andre verdenskrig ikke dominert av store produksjonsselskaper, men av mindre, uavhengige produsenter. Mange filmer er blitt samprodusert med andre land, særlig Italia og Tyskland. Førkrigstidens regissører var stadig aktive, blant annet Renoir med den betydelige Le Carrosse d'or (Gullkareten, 1952). Renoirs tidligere assistent Jacques Becker regisserte blant annet to innflytelsesrike filmer om forbrytelse, Casque d'or (Blonde Marie, 1951), som var henlagt til århundreskiftet, og gangsterfilmen Touchez pas au Grisbi (1953). Kosmopolitten Max Ophüls laget sine siste filmer i Frankrike, blant annet La Ronde (Kjærlighetskarusellen, 1952).

Nye betydelige navn gjorde seg gjeldende. Jacques Tati lanserte sin visuelle komedieform med Jour de fête (Det glade postbud, 1949) og fulgte opp med en rekke filmer der han selv spilte karakteren Monsieur Hulot. Les Dames du bois de Boulogne (1945) viste Robert Bressons formsans, som han raskt utviklet i enda mer minimalistisk og asketisk stil. Jean Cocteau overførte med hell sitt poesi-univers til film, både i den oppfinnsomme og gripende eventyrfilmen La Belle et la bête (Kvinnen og udyret, 1945) og i Orphée (Evige lenker, 1950), som elegant overfører motiver fra antikken til et ungt etterkrigs-Frankrike.

Jean-Pierre Melville gjorde seg bemerket med den finslepne Cocteau-filmatiseringen Les Enfants terrible (1950), laget i nært samarbeid med forfatteren, og dessuten kriminalfilmen Bob le flambeur (1955). Melville fortsatte å lage stilrene sjangerfilmer utover 1960-tallet, til og med Le cercle rougle (1970) og hans siste film Un flic (1972). Henri-Georges Clouzot viste seg som blant annet en spenningens mester med illusjonsløse filmer som Le Salaire de la peur (Fryktens lønn, 1952) og Les Diaboliques (Det onde spill, 1955). André Cayatte laget kriminalfilmer som kritiserte fransk rettsvesen. En stor internasjonal suksess fikk Roger Vadim da han lanserte Brigitte Bardot i Et Dieu créa la femme (Og Gud skapte kvinnen, 1956). Louis Malle spillefilmdebuterte med Ascenseur pour l'échafaud (Heisen til skafottet, 1958) og hadde innen året var omme også laget Les amants (De elskende, 1958).

I slutten av 1950-årene kom den berømte nyorienteringen i fransk film som fikk navnet «den nye bølgen» (la nouvelle vague). Et stort antall unge regissører, mange av dem kritikere fra kretsen rundt tidsskriftet Cahiers du Cinéma, debuterte samtidig. Bølgens største talenter var François Truffaut med Les quatre cent coups (På vei mot livet, 1959) og Jean-Luc Godard med À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1959). Jacques Rivette debuterte med Paris nous appartient (1961), Claude Chabrol med Le beau Serge (Min venn Serge, 1959). Alain Resnais laget Hiroshima, mon amour (Hiroshima, min elskede, 1959) sammen med Marguerite Duras.

Bølgens regissører hadde studert filmhistorien og lot seg inspirere av filmskapere som hadde formet mediet til noe levende og personlig. Selv brøt de reglene for den gode filmfortellingen med kontinuitetsbrudd og improviserte dialoger. Retningen mistet etter hvert sin spontanitet og kraft, men Truffaut, Godard, Éric Rohmer og Chabrol var sterkt nærværende i fransk film utover i 1960- og 1970-årene.

Andre bemerkede navn ble Alain Robbe-Grillet, som debuterte med L'Immortelle (1963), og Agnès Varda, som debuterte med Cléo de 5 à 7 (1962). Jacques Demy fikk stor suksess med den fargesprakende musikalen Les Parapluies de Cherbourg (Paraplyene i Cherbourg, 1964). Claude Sautet laget upretensiøse studier av den franske middelklassen, som blant annet Une Histoire simple (1978). Stor internasjonal oppmerksomhet fikk Luis Buñuel og Constantin Costa-Gavras, som var forhindret av henholdsvis Franco og den greske juntaen fra å jobbe i hjemlandet. Louis Malle laget den kontroversielle Lacombe Lucien (1974), om en ung kollaboratørs skjebne under andre verdenskrig. Produksjonen nådde i 1974 rekord med 234 spillefilmer.

I løpet av 1980-årene fikk amerikansk film en dominerende stilling på franske kinoer, skjønt i mindre grad enn i andre land, og myndighetene stilte seg som garantister for en allsidig produksjon. Jean-Jacques Beineix fikk stor oppmerksomhet med Diva (1981) og Betty Blue – 37.2 le matin (1986), begge i et overflatedyrkende filmspråk med stor ungdommelig appell. Den bråbegavede Léos Carax, med sin formbevisste debut Boy Meets Girl (1984) og det følelsesladde outsider-portrettet Les Amants du Pont Neuf (De elskende på Pont Neuf, 1991), ble trukket frem som tegn på en ny bølge. Luc Besson laget kommersielle pop-myter som Le grand bleu (Det store blå, 1988) og Nikita (1990).

Maurice Pialat, som laget filmer preget av naturalisme og spontanitet, har vanskelig latt seg plassere og står igjen som en unik stemme i nyere fransk film. På 1980-tallet laget han blant annet Loulou (1980) og À nos amours (1983), og vant Gullpalmen i Cannes for Sous le soleil de Satan (1987).

Regissør og filmessayist Chris Marker, som hadde vært aktiv som filmskaper siden 1950-tallet, laget i 1983 dokumentaren Sans soleil, som har blitt et svært viktig, filmhistorisk verk – en collage av minner og bilder.

Samfunnskritisk og besk i tonen er Bertrand Tavernier med for eksempel Coup de torchon (Rent bord, 1981) og L'appât (1995). Det ble også skapt suksesser basert på litterær tradisjon, som Claude Berris Jean de Florette (1986) etter Marcel Pagnols roman, og Jean-Paul Rappeneaus Cyrano de Bergerac (1990) og Le Hussard sur le toit (Rytteren på taket, 1995). Den kommersielt anlagte Jean-Jacques Annaud har arbeidet internasjonalt og har laget blant annet L'amant (Elskeren, 1992) etter Marguerite Duras.

På 1990-tallet oppnådde flere franske filmregissører vid internasjonal distribusjon. Blant de betydeligste er navn som Alain Corneau med Tous les matins du monde (Alle årets dager, 1992), teatermannen Patrice Chéreau med La Reine Margot (Dronning Margot, 1994) og Intimacy (2001), og Régis Wargnier med Indochine (Indokina, 1993). Jean-Pierre Jeunet fikk stor oppmerksomhet med Delicatessen (1991, sammen med Marc Caro), Le Fabuleux destin d'Amelie Poulain (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre, 2001) og Un long dimanche de fiançailles (En langvarig forlovelse, 2004). Det samme har François Ozon fått med særlig Under sanden (2000), 8 kvinner (2002) og Swimming Pool (2003).

Ozon har, i likhet med blant andre Bruno Dumont, Gaspar Noé og Catherine Breillat, blitt plassert under termen New French Extremity, et begrep først lansert av kritikeren James Quandt. Disse regissørene har til felles en overskridende tilnærming til filmmediet, som særlig manifesterer seg gjennom utfordrende skildringer av kropper i sex og vold. Men stilmessig og til dels også tematisk er disse filmskaperne nokså forskjellige; mens Noé for eksempel bruker mye farger og neonlys i sine svært virtuose filmer, sverger Breillat til en mer klinisk og kjølig visualitet.

En annen eksperimentell regissør som slo gjennom på 1990-tallet, er Philippe Grandrieux. Heller ikke han har vært fremmed for å utforske seksualitetens mørke sider i sine verker, men spillefilmene hans beskrives bedre som «tilstander» enn «fortellinger». I eksempelvis Sombre (1998), La vie nouvelle (2002) og Malgré la nuit (2015) ser og hører vi sinnsbevegelser og kroppslige berøringer, gravd frem fra dypet av mennesket.

Etter sin spillefilmdebut Chocolat (1988) har Claire Denis høstet stor anerkjennelse for sitt samlede kunstnerskap, men i særdeleshet Beau travail (1999) og 35 Shots of Rum (2008). Volden og poesien avløser hverandre gjerne brått i Denis' filmer, som for øvrig kjennetegnes av fokus på kropper i bevegelse, en elliptisk fortellerstil og musikk av bandet Tindersticks. Tematikken knyttet til kolonialisme og post-kolonialisme i flere av filmene hennes er inspirert av egen oppvekst i det koloniserte Vest-Afrika.

Olivier Assayas og Arnaud Desplechin startet sine karrierer som spillefilmregissører på henholdsvis 1980- og 1990-tallet og har fra 2000-tallet fortsatt å lage filmer som har fått høy anerkjennelse og internasjonal festival- og kinodistribusjon. På 2000- og 2010-tallet har også Céline Sciamma og Mia Hansen-Løve vært viktige franske filmskapere. Sciamma var i 2019 nominert til Gullpalmen i Cannes for Portrett av en kvinne i flammer (Portrait de la jeune fille en feu), som vant prisen for beste manus på samme festival. Tunisisk-franske Abdellatif Kechiche vant i 2013 Gullpalmen for Blå er den varmeste fargen (La vie d'Adèle), delt ut av hovedkonkurranse-juryen som dette året ble ledet av Steven Spielberg. Prisen ble gitt ikke bare til Kechiche, men også til hovedrolleinnehaverne Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos – et klart uttrykk for deres krevende og gode innsats i filmen.

Blant enkeltstående filmer som har gjort spesiell suksess på 2010-tallet, utmerker De urørlige (Intouchables, 2011) seg – en buddy-dramakomedie regissert av Olivier Nakache og Éric Toledano. Etter ni uker på kino i Frankrike ble filmen den nest mest sette franske filmen noensinne, kun slått av Bienvenue chez les Ch'tis (2008). På verdensbasis ble imidlertid De urørlige den mest sette franske filmen gjennom alle tider. Omar Sy, som spilte en av hovedrollene, vant César-prisen (Frankrikes svar på Oscar) for Beste mannlige skuespiller og filmen var nominert til syv andre priser, deriblant for Beste film.

I 2021 vant Titane Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes. Filmen er regissert av Julia Ducournau, som tidligere hadde laget bare én spillefilm: body horror-komedien Raw. Med Titane ble Ducournau den andre kvinnelige gullpalmevinneren noensinne og den første til å vinne prisen alene. Jane Campion (Piano) delte Gullpalmen med Chen Kaige (Farvel, min konkubine) i 1993.

Det ble en ny kvinnelig, fransk gullpalmevinner i 2023, da regissør Justine Triet vant for krim-/rettsalsdramaet Anatomie d'une chute (norsk tittel: Fritt fall). Filmen hadde tyske Sandra Hüller i hovedrollen.

• Teater i Frankrike
• Medier i Frankrike
• Dans i Frankrike
• Musikk i Frankrike
• Kunst i Frankrike
• den nye bølgen
• film