(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Finlands historie – Store norske leksikon
Borg bygget i stein står i vannet med himmel i bakgrunnen. foto

Borgen Olavinlinna i Savonlinna er en av de best bevarte middelalderborger i Norden. Den ble bygd i 1475–1477 og var i de følgende århundrer en av de viktigste grensefestningene mot Russland, inntil den måtte kapitulere i 1714 under den store nordiske krig.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Kart over Finland
Kart over Finland under svensk overherredømme, 1662.

Finlands historie begynner med den svenske erobringen omkring 1150, og landet var frem til 1808 underlagt Sverige. Under Den store nordiske krig ble hele Finland erobret av Russland i 1713–1716. Ved freden i Nystad i 1721 måtte Sverige avstå Karelen med Viipuri (Viborg). En svensk-russisk krig endte med enda flere svenske avståelser i øst.

I 1808 erobret tsar Alexander 1 resten av Finland, og landet ble et autonomt storfyrstedømme innenfor det russiske rike. En sterk finsk nasjonalisme oppsto, og denne medvirket til at Finland etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 ble erklært selvstendig av regjeringen Svinhufvud 6. desember 1917. Etter en blodig borgerkrig, der en «rød» (sosialistisk) revolusjon i 1918 ble slått ned av de «hvite» under Mannerheim med tysk hjelp, ble Finland en republikk i 1919.

Under de økonomiske kriseårene 1929–1932 gjorde den halvfascistiske Lappobevegelsen seg gjeldende. Vinterkrigen mot Sovjetunionen i 1939–1940 medførte store finske tap og landavståelser, og drev Finland over på tysk side under den såkalte fortsettelseskrigen i 1941–1944. Etter krigen ble Finland et nøytralt land i en gråsone mellom vest- og østmaktene.

I 1948 inngikk Finland en vennskaps- og bistandsavtale med Sovjetunionen; denne var basis for finsk utenrikspolitikk frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Finland ble medlem av Nordisk Råd i 1955 og av FN i 1956.

Finland under Sverige 1150–1808

Kart over Finland

Finlands grenser til ulike tidspunkter. Grønt = svensk. Oransje = russisk. Gult = det selvstendige Finland.

Av /Store norske leksikon ※.

Ut over det oldfunnene forteller, vet man lite om Finlands tidlige historie. Mot slutten av den hedenske tiden, som varte helt til 1200-tallet, ble landet delt ved erobringer fra Sverige og det russiske fyrstedømmet Novgorod. Dette førte til forskjellig kultur i de to delene. Karjala (Karelen) var i middelalderen orientert mot sørøst, mens det vestlige Finland kom under svensk innflytelse.

1100-1200-tallet

Den politiske forbindelsen med Sverige ble innledet med Erik den helliges «korstog» til Turku-trakten i slutten av 1150-årene, da finnene ble beseiret og tvangsdøpt. Erik etterlot svenske nybyggere og prester, blant dem Uppsala-bispen Henrik, som senere ble Finlands skytshelgen. Tross alle vanskeligheter holdt de svenske nybyggerne stand mot press fra russere og karelere og fra dansker som i 1191 og 1202 prøvde å få fotfeste her. Kirkens stilling ble styrket ved opprettelsen av en bispestol i Turku i 1209.

Den egentlige grunnlegger av det svenske herredømmet i Finland ble likevel Birger jarl. Ved et fremstøt i 1249 utvidet han det svenske veldet videre mot øst, slik at det kom til å bestå av Turunmaa (Åboland), Uusimaa (Nyland) og Häme (Tavastland). Omkring 1292 trengte russerne inn i Häme. Dette førte til et nytt svensk fremstøt mot øst. I 1293 gikk riksforstander Torgils Knutsson til angrep på Karjala hvor han anla borgen Viipuri (Viborg, nå russisk Vyborg).

1300-1400-tallet

Ved freden i Pähkinäsaari (Nöteborg) i 1323 ble det foretatt en grensedragning mellom Sverige og Novgorod hvor det ble bekreftet at de tre vestlige herredene av Karjala skulle høre under det svenske veldet. Dermed var Sveriges overherredømme over Finland formelt anerkjent. En borgherre ble innsatt som leder av den sivile administrasjonen, mens den geistlige overhøyhet lå hos biskopen i Turku. Rettsvesenet ble skilt ut med en lagmann i spissen og forvaltningen i det hele ordnet etter svensk mønster. Fra 1362 ble innbyggerne i Finland statsrettslig likestilt med innbyggerne i Sverige da de fikk ta del i det svenske kongevalget.

Det følgende hundreåret var preget av de store lensherrene som ofte styrte Finland som sin private domene. En fredsperiode på 25 år under Sten Sture den eldre (1470–1497) ble imidlertid avsluttet med blodige grensekriger mot russerne. De endte med freden i Novgorod i 1497, som bare stadfestet de eksisterende grensene.

1500-tallet

Mikael Agricola
Mikael Agricola var den første som oversatte Bibelen til finsk.
Av .
Klubbekrigen

«Den brente byen» (Poltettu kylä, 1879) er kunstneren Albert Edelfelts skildring av klubbekrigen 1596–1597.

Av .

Tidlig på 1500-tallet begynte danskene å herje de finske kystbyene, og ved Sten Sture den yngres død i 1520 kom Finland som del av det svenske riket under kontroll av den danske unionskongen Christian 2. Finnene støttet Gustav Erikssons (Vasa) opprør mot Christians regime i Sverige, og etter gjenerobringen av Stockholm i 1523 ble danskene drevet ut av Finland. Ved riksdagen i Västerås i 1527 ble veien åpnet for reformasjonen også i Finland. Den fikk sitt endelige gjennombrudd ved biskop Mikael Agricola (død 1557).

Tyngdepunktet i forvaltning og styre ble nå flyttet over til Finland, og det ble opprettet krongodser for å gjøre de kongelige domenene mer innbringende. Handel og skipsfart ble fremmet ved en forordning av 1550, som også påbød grunnleggingen av Helsinki. Under en krig med Ivan den grusomme i 1555–1557 gjorde kong Gustav 1 Finland til hertugdømme og gav det i len til sin sønn Johan, den senere Johan 3. En urolig periode fulgte. Høyadelen undertrykte bøndene og førte stadige feider med Russland. I 1595, ved freden i Täyssinä (Teusina), ble Finlands grense trukket opp til Ishavet. Under innflytelse av de usikre tilstandene i Sverige reiste den finske allmuen seg, men led et blodig nederlag i klubbekrigen i 1596–1597.

1600-tallet

Under Karl 9 (1604–1611) begynte et nytt avsnitt i Finlands historie. Høyadelens makt ble brutt og dens ætter smeltet sammen med de svenske adelsslekter. Styret ble nå samlet i Stockholm, og det ble innført ensartet beskatning og forvaltning i hele det svenske riket. Finland fikk likevel et slags selvstyre. En riksdag trådte sammen i Helsinki for å drøfte landets velferd med kongen (1616). Den materielle utviklingen gikk raskere enn før, og ved freden i Stolbova i 1617 ble grensen mot Russland sikret ved innlemmelsen av Käkisalmi (Kexholms län) ved Ladoga.

Finnene deltok i trettiårskrigen med store kontingenter i de svenske styrkene. De fikk sin del av byttet, men Finland led under trykket av utskrivningene og harde skatter. Da den stramme sentraliseringen i Stockholm viste seg lite effektiv, innsatte formynderregjeringen under dronning Kristina Per Brahe som generalguvernør i Finland i periodene 1637–1640 og 1648–1651. I denne reformperioden ble flere sentrale finske forvaltningsorganer opprettet og landets første universitet grunnlagt i Turku i 1640. I den siste delen av Kristinas regjeringstid, omkring 1650, ble derimot den materielle fremgangen i Finland hemmet blant annet fordi lensvesenet ble utvidet og etter hvert kom til å omfatte om lag to tredjedeler av territoriet. Dette førte til ruin for bøndene og harde skatter for borgerne, samtidig som handelen ble innskrenket blant annet ved opprettelsen av monopoler.

1700-tallet

Flere uår i perioden 1695–1697 førte til at om lag en fjerdedel av befolkningen døde. Og ikke før var Finland begynt å komme til krefter igjen, før det under Karl 12 ble kastet inn i Den store nordiske krig i 1700–1721. Det lyktes tsar Peter å erobre hele Finland i 1713–1716. Ved freden i Uusikaupunki (Nystad) i 1721 måtte Sverige avstå til Russland hele Käkisalmi län og byen Viipuri med omegn.

En ny uheldig krig med Russland i 1741–1743 førte ved freden i Turku til avståelsen av områdene øst for Kymijoki (Kymmene älv) og Saimasjøen med byene Hamina (Fredrikshamn), Lappeenranta (Villmanstrand) og Savonlinna (Nyslott). Misnøye med disse territoriale tapene og med at Finland under «frihetstiden» i Sverige ikke kunne gjøre seg gjeldende politisk, brakte tidligere skjulte selvstendighetstanker frem i lyset, særlig hos den finske adelen.

Etter 1743 fulgte en materiell fremgangsperiode. Nye landarealer ble dyrket opp, vassdrag ble regulert og forvaltningen utviklet. I 1749 ble den sterke festningen Sveaborg (Suomenlinna) ved Helsinki grunnlagt. Men den eneveldige kongens vilkårlige styre blåste liv i de gamle løsrivelsesplanene. De fikk en talsmann i den finske adelsmannen Göran Sprengtporten, som var gått i russisk tjeneste. Ved utbruddet av en ny krig mot Russland i 1788 nektet en gruppe finske offiserer (Anjalaforbundet) å kjempe utenfor Finlands grenser. Men takket være svenskenes seier i 1790 ble grensen mellom Russland og Finland liggende uendret. Grensen mot Norge ble fastsatt ved traktat av 1751. Etter at Finland i 1809 ble avstått til Russland, ble det inngått en ny grensetraktat i 1826.

Finland som russisk storfyrstedømme 1808–1917

Björneborgarnas marsch

I februar 1808 angrep Russland Finland, og i krigen som fulgte ble den svensk-finske hæren slått. I 1809 måtte Sverige avstå Finland til Russland. Bildet, Björneborgarnas marsch, er en akvarell av Albert Edelfelt fra 1892. Björneborgarna var betegnelsen på et finsk regiment under kommando av general von Döbeln under denne krigen.

Björneborgarnas marsch
Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Under Napoleonskrigene ble Finlands skjebne bestemt av Sveriges utenrikspolitikk. Da Gustav 4 Adolf nektet å følge opp fastlandssperringen mot England, rykket Napoleons allierte, tsar Aleksander, uten krigserklæring inn i Finland 21. februar 1808. Ved våpenstillstanden i Olkijoki i november måtte den svenske hæren trekke seg tilbake over Kemi älv, og i mars 1809 kunne tsaren innkalle Finlands stender til landdag i Porvoo (Borgå), hvor de måtte hylle ham som Finlands storfyrste; men han stadfestet samtidig landets grunnlov, religion og stendenes og de enkelte borgeres privilegier og rettigheter. 17. september samme år, ved en avtale i Hamina, måtte Sverige avstå hele Finland og Åland; Torne älv og Muonio älv ble grense.

Nyordningen av landets administrasjon foregikk gradvis. En generalguvernør var innsatt i desember 1808, og som sin rådgiver i finske anliggender utnevnte tsaren i 1811 en statssekretær, og i 1811 ble det i St. Petersburg nedsatt en særlig kommisjon til behandling av finske saker. Samme år ble de distrikter som var avstått til Russland før 1809, forent med resten av landet. Helsinki, som i 1812 var blitt hovedstad, ble i 1817 sete for sentraladministrasjonen, og fra 1819 for «det keiserlige senat», lokalregjeringen. Det ble vedtatt at landets inntekter bare skulle brukes til dets egne formål; hæren ble sterkt redusert.

Despotisk styre

Väinämöinens avskjed

Kalevala er et finsk nasjonalepos fra 1849. Kalevala avsluttes med at Väinämöinen – representanten for den gamle tid, forlater landet Kalevala til fordel for jomfrusønnen. Slik understeket Lönnrot sin ambisjon om å la eposet beskrive «det gamle», hedenske Finland.

Av .

Aleksander 1s frisinnede reformbestrebelser ble etter hvert avløst av en reaksjon. Landdagen ble ikke innkalt mer, og styret ble strammet inn. Denne reaksjonen fortsatte under Nikolai 1; kommisjonen fra 1811 ble oppløst i 1826, sensurtvang ble innført i 1829, og i 1850 ble trykking av bøker på finsk språk forbudt (unntatt økonomisk og religiøs litteratur). Generalguvernørene Arsenij Zakrevskij (1824–1831) og fyrst Aleksandr Mensjikov (1831–1855) styrte mer eller mindre despotisk. Men i denne perioden gikk landet frem både materielt og åndelig; det kom nye kanalanlegg og industrihøyskoler, og i 1828 flyttet universitetet fra Turku til Helsinki. I 1831 ble det finske litteraturselskap grunnlagt; samtidig kom en nasjonal kulturell blomstringstid med navn som Elias Lönnrot, Johan Ludvig Runeberg og Johan Vilhelm Snellman.

Under Krimkrigen i 1853–1856 ble også Finland utsatt for ødeleggelser, og størstedelen av Finlands handelsflåte gikk tapt. Ved freden i Paris i 1856 forpliktet Russland seg til ikke å befeste Åland.

Reformer og liberalt regime

Etter krigens slutt fulgte en tid rik på indre reformer; den finske kommisjon i St. Petersburg ble gjenopprettet i 1857, i 1863 ble det finske språk likestilt med svensk, samme år åpnet tsaren personlig Landdagen, som ikke hadde vært innkalt siden 1809, og i trontalen ble det lovet å sammenkalle den igjen tre år senere. En ny landdagsordning, som fastslo periodisk innkallelse, ble stadfestet i 1869, en myntreform kom i 1865, alminnelig verneplikt ble innført i 1878 og næringsfrihet innført i 1879. Språkstriden førte til en splittelse mellom det svenske parti (svekomaner), som representerte adelen og størstedelen av borgerskapet, og de tallrike fennomaner, som fikk støtte av geistligheten og bøndene.

Det liberale regimet ble fortsatt under tsar Aleksander 3. Men fra midten av 1880-årene ble det åpnet et felttog i russisk presse og i historiske verker mot Finland og dets selvstendighet. Selve grunnlaget for Finlands forfatningsmessige særstilling ble forsøkt underminert. Postvesenet ble i 1890 satt under russisk kontroll, den finske komité i St. Petersburg oppløst i 1891, et gresk-ortodokst erkebispedømme opprettet i Viipuri i 1892. Finlands første politiske kraft og den dyktigste forkjemperen for dets forfatningsmessige rettigheter, senator Leo Mechelin, ble i 1890 tvunget til å nedlegge sitt embete.

Generalguvernør Nikolaj Bobrikov

I 1898 innkalte tsar Nikolai 2 overraskende Landdagen til ekstraordinært møte, blant annet for å bringe den finske vernepliktsloven i «overensstemmelse med de for keiserriket gjeldende lover». Samme høst ble den doktrinært panslavistiske general Nikolaj Bobrikov Finlands generalguvernør. Et formelig statskupp fant sted ved «februar-manifestet» i 1899. Lovgivningsretten ble overflyttet til russiske myndigheter, og Finland ble uten videre berøvet en rekke av de rettigheter som det var sikret i forfatningen. Forgjeves overrakte finnene tsaren en adresse med nesten 593 000 underskrifter; en deputasjon på 500 medlemmer fra alle Finlands kommuner drog til St. Petersburg, men tsaren nektet å ta imot enhver henvendelse. Pressen ble bundet av strengere og strengere bestemmelser, politikontrollen skjerpet og forsamlingsfriheten innskrenket. Embetsstandens, universitetets og skolenes russifisering ble forberedt.

I 1901 ble det utferdiget en ny vernepliktslov som gjorde slutt på den finske hærs selvstendighet og gjennomførte det russiske militærsystem i Finland. Bobrikov ble i mars 1903 utnevnt til diktator og øverste sjef for forvaltningen. Landets ledende menn ble arrestert, alle nasjonale bevegelser forfulgt og enhver opposisjon undertrykt. I juni 1904 ble Bobrikov myrdet av en ung student, Eugen Schauman, som ble nasjonalhelt.

Revolusjonær krise

Etter at den russisk-japanske krig brøt ut i februar 1904, ble den finske landdag igjen kalt sammen, og pressen fikk større frihet. Ved landdagsvalgene smeltet det svenske og det liberale ungfinske parti sammen til et «konstitusjonelt» parti, som seiret over de konservative fennomanene. Arbeiderpartiet, som var gått over til sosialismen, trådte i forbindelse med de revolusjonære i Russland. Da generalstreiken brøt ut i Russland i oktober 1905, spredte den seg til Finland. Landet ble rystet av en revolusjonær krise.

I Helsinki hersket et par uker den «røde garde». Generalguvernøren, den moderate fyrst Ivan Obolenskij, ble tvunget til å gå av, og Senatet nedla sitt verv. Nå trådte en delegasjon av konstitusjonelle landdagsmenn sammen i Helsinki og vedtok en redegjørelse for landets stilling til tsaren. Han godkjente i et manifest i november 1905 de finske synsmåter, suspenderte de foregående års forordninger og overdrog til Senatet å utarbeide utkast til en ny forfatning. Desember samme år trådte stendene sammen og vedtok enstemmig den nye landdagsordningen. Den tidligere stenderinndelingen ble avskaffet, ettkammersystem, alminnelig stemmerett for menn og kvinner over 25 år og forholdstallsvalg ble innført. Lovene trådte i kraft i 1906.

I juli samme år brøt det ut en russisk militærrevolte på festningen Sveaborg; den finske røde garde stilte seg på de revolusjonære troppers side og søkte å organisere en ny storstreik i Helsinki; forsøket strandet på de borgerlige partiers motstand. I mai 1907 ble den nyvalgte ettkammerlanddagen åpnet. Sammen med Senatet, som siden desember 1905 var ledet av Leo Mechelin, tok den sikte på å innføre en parlamentarisk ordning etter britisk mønster.

Den russiske regjering, som da ble ledet av Pjotr Stolypin, så med uvilje på denne bevegelsen, og gikk straks i gang med å beskjære forfatningen og russifisere Finland. Ved forordning i 1908 ble det bestemt at alle viktigere lovforslag skulle forelegges den russiske regjeringen før de trådte i kraft; i 1909 måtte Finland som bidrag til tsarrikets hær yte en årlig stigende pengesum. Senere ble den finske forfatning nærmest satt ut av kraft. Landdagen protesterte mot overgrepene og ble flere ganger oppløst.

Stolypins politikk ble videreført av hans etterfølgere. «Likerettsloven» i 1912, som gav russerne de samme rettigheter i Finland som finske borgere, berøvet landet den siste rest av selvstendighet. Da embetsmennene nektet å adlyde loven, ble de tiltalt for russiske domstoler og satt i russiske fengsler; de fleste betydeligere embetsmenn hadde etter hvert tatt avskjed, og fra 1912 begynte man å utnevne innfødte russere til senatorer. Denne avnasjonaliseringspolitikken ble møtt med passiv motstand, men bidrog også sterkt til arbeidernes fraternisering med de russiske revolusjonære.

Selvstendighet og borgerkrig 1917–1918

Røde soldater under den finske borgerkrigen
Et kompani av røde soldater ved fronten i Tampere, vinteren 1918.
Av /Vapriikki fotoarkiv.
Lisens: CC BY 2.0
Hvite soldater under den finske borgerkrigen
En gruppe av hvite soldater etter slaget ved Torneå i februar 1918.
Kart fra borgerkrigen

Kart fra borgerkrigen med markering av fronten i mars 1918 og områdene som ble kontrollert av de røde, samt viktige jernbanelinjer.

Av /Store norske leksikon ※.
Finland, borgerkrigen

Fra den blodige borgerkrigen i 1918. Bildet viser en del av krigens seierherrer, de «hvite», ved likene til noen av deres slagne motstandere, de «røde».

Av /NTB Scanpix ※.

Finland deltok ikke direkte i Den første verdenskrig, men måtte likevel bære noen av krigens byrder. Russiske marineenheter og store troppestyrker ble forlagt til finsk område og beleiringstilstand i landet proklamert. Marsrevolusjonen i Petrograd i 1917 (Den russiske revolusjon) forplantet seg straks til Finland. Landdagens sosialistiske flertall drev gjennom en lov som gav den meget av tsarens myndighet. Loven ble ikke godkjent av det russiske Kerenskij-regimet, som oppløste Landdagen med de finske borgerlige partiers støtte og skrev ut nyvalg. Denne gangen erobret de borgerlige partiene flertallet og dannet regjering under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud. Bitterheten blant sosialistene var så stor at det finske samfunnet ble splittet i to uforsonlige leirer.

Revolusjonen i Russland i mars 1917 svekket russifiseringspolitikken i Finland og spørsmålet om full selvstendighet for landet kom åpent frem i den politiske debatten. Kerenskij-regjeringen i Russland var imidlertid svært lite imøtekommende overfor finske selvstendighetsønsker. De sosiale spenningene i Finland, ikke minst på grunn av manglende jordreformer, var samtidig sterk og stigende. Marsrevolusjonen skapte et maktpolitisk tomrom, forsyningsproblemer og økte sosiale spenninger.

Den neste russiske revolusjonen i november («oktoberrevolusjonen») bidro til at sosialistene i Finland ble gradvis radikalisert i bolsjevikisk retning og organiserte den såkalte Røde Garde, som var bevæpnede grupper. De borgerlige på sin side, etablerte såkalte «skyddskårer» (beskyttelseskorps). De røde i Finland satset på en revolusjon i landet med hjelp av de russiske soldatene som fortsatt var stasjonert der. Mot slutten av 1917 begynte en «rød terror» som følge av voldsomme klassemotsetninger og som reaksjon på de borgerliges opprustning i form av «skyddskårerna». De borgerlige eller de hvite, satte alle krefter inn for å oppnå full finsk selvstendighet.

Den 6. desember 1917 erklærte en borgerlig dominert Landdag Finlands fulle uavhengighet. Bolsjevikregjeringen i Russland anerkjente den finske selvstendigheten den 31. desember samme år. De borgerlige «skyddskårerna» ble nå opphøyd til Finlands nasjonale hær under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim som hadde vært russisk offiser. Regjeringen i Helsinki så det nå som sin fremste oppgave å få de russiske troppene ut av landet. I mellomtiden var forholdene i landet svært labile. Streiker, uroligheter, terrorhandlinger og sammenstøt mellom de to væpnede organisasjonene kom etter hvert til å høre til dagens orden.

27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her begynte Mannerheim å reise en hær vesentlig rekruttert blant bønder og unge borgerlige intellektuelle, de såkalte jegerne. Mannerheims styrker innledet angrep på de russiske troppene i Finland i januar 1918. Samtidig gjorde de radikale sosialistene opprør i Helsinki, dannet sin egen regjering og organiserte sin egen hær med grunnlag i de røde gardene og revolusjonære russiske styrker. De greide å ta kontroll over flere av de større byene i sørlige Finland. Regjeringen i Vaasa startet imidlertid et felttog for å vinne kontroll over hele landet. Det som skulle ha vært en frihetskrig mot Russland, ble dermed en borgerkrig.

De hvite hadde større militære ressurser og ikke minst bedre militær-strategisk kunnskap til å føre en regulær krig. En finsk jegerbataljon, utdannet i Tyskland, samt et tysk ekspedisjonskorps, bidro vesentlig til den hvite militære overlegenheten. De røde fikk en del militært materiell fra de russiske troppene. Mannerheim tok hurtig offensiven. Etter blodige strider falt de rødes hovedbastion, Tammerfors, 6. april 1918. Den endelige seieren for de hvite kom da Mannerheim støttet av tyske tropper, inntok Helsinki 19. mai.

Den finske borgerkrigen var blodig med bortimot 40 000 døde. Under selve krigen døde 3100 «hvite» og 3400 «røde». 8000 «røde» ble henrettet etter mer eller mindre vilkårlige krigsrettsdommer. Andre tusener fikk lange fengselsstraffer. Om lag 15 000 mistet livet som følge av epidemier og mer eller mindre bevisst utsulting i de hvites fangeleirer. Minst 10 000 ble henrettet bak fronten, enten under krigen eller etter krigsavslutningen, også her var majoriteten «røde». Krigen kom til å sette dype spor i det finske samfunnet i generasjoner.

Den første selvstendighetstiden, orientering mot Norden 1918–1939

Etter avslutningen av borgerkrigen ble Svinhufvud utpekt til midlertidig statssjef med tittel av riksforstander. I september 1918 valgte Landdagen, hvor de sosialistiske representantene var utelukket, prins Fredrik Karl av Hessen til finsk konge. Tysklands krigsnederlag i november samme år rev imidlertid grunnlaget bort under kongeprosjektet. Prins Fredrik Karl av Hessen tiltrådte aldri, men frasa seg tronen i desember samme år. Samtidig måtte den sterkt tyskorienterte Svinhufvud tre tilbake. Mannerheim overtok statssjefposten og innledet en vestorientert utenrikspolitikk.

I juli 1919 vedtok Riksdagen en ny forfatning som gjorde Finland til republikk. Den liberale Kaarlo Juha Ståhlberg ble valgt til den første president. Det politiske liv ble nå stabilisert på parlamentarisk grunnlag. Det ble dannet et høyreparti, Samlingspartiet, et liberalt parti, Framstegspartiet, Agrarpartiet (Centerpartiet), som samlet det store flertall av de selveiende bønder og ble Riksdagens ledende borgerlige parti, og Svenska folkpartiet, som omfattet de fleste borgerlig orienterte innenfor den svensktalende folkegruppen. I 1919 ble det organisert et nytt sosialdemokratisk parti, som etter hvert fikk stor tilslutning. Det kommunistiske parti var forbudt, men det ble gjort mange forsøk på å gjenreise det under nye navn. Partiets ledere ble flere ganger dømt til lange fengselsstraffer. Regjeringen bygde på koalisjoner mellom forskjellige borgerlige partier. Den viktigste sosiale reform var en jordlov fra 1922 (Lex Kallio), som gjorde de fleste husmenn og leilendinger i Sør-Finland til selveiere. Tanners regjering gjennomførte i 1926–1927 et vidtrekkende amnesti for folk som var dømt for politiske forbrytelser.

Finlands forhold til Sovjetunionen ble ordnet ved freden i Tartu (Dorpat) i Estland i oktober 1920. Den stadfestet det gamle storfyrstedømme Finlands grenser, bortsett fra at riket fikk en korridor til Nordishavet ved Petsamo (i dag Petsjenga). Det var særlig blant den akademiske ungdom en «storfinsk» retning, som krevde hele Karjala (Karelen) og endog Ingermanland. Sovjetunionen forpliktet seg i fredstraktaten til å gi disse landsdelene et visst selvstyre, men dette løftet ble etter finsk oppfatning brutt, og i 1921 ble det opprør i Sovjet-Karelen. Den finske regjering innskrenket seg til å klage til Folkeforbundet, hvor Finland var medlem fra 1920; men Finland ville ikke delta i noen blokkdannelse mot Sovjetunionen.

Sverige og Finland kom i 1917 i strid om Åland. Øyenes befolkning ønsket å bli innlemmet i Sverige, men Folkeforbundet avgjorde i 1921 at øyene fortsatt skulle tilhøre Finland som demilitarisert sone med lokalt selvstyre. Også den nye bitre striden mellom Finlands to språkgrupper fra midten av 1920-årene skapte reaksjon i Sverige, samtidig som den satte dype spor i hjemlandet.

Lappobevegelsen

Bondemarsjen
Lappobevegelsens «Bondemarsj» i Helsingfors 7. juli 1930. Lederen Vihtori Kosola talte for 12 000 mennesker. Hensikten var å lage en kopi av den hvite hærens seier i borgerkrigen 16. mai 1918.

Den økonomiske verdenskrisen i 1929–1933 rammet landet hardt.

Blant bøndene oppstod en politisk bevegelse, Lappobevegelsen. Den var reaksjonær og grep til voldshandlinger for å knekke kommunismen. Under press fra Lappobevegelsen ble det i juli 1930 dannet en samlingsregjering med et konservativt preg under ledelse av Svinhufvud. Regjeringen oppløste Riksdagen og skrev ut nyvalg i oktober 1930. Den nye Riksdagen vedtok en rekke antikommunistiske lover, blant annet fornyet forbud mot det kommunistiske parti. Mange kommunister ble dømt. I 1932 ble Lappobevegelsen oppløst etter et mislykket kuppforsøk (Mäntsälä-kuppet). Til gjengjeld ble det dannet et nytt parti, Fosterländska folkrörelsen (IKL), som bygde på nazistisk ideologi. Under regjeringen Kivimäki i 1933–1936 ble det ført en moderat konservativ politikk med brodd både mot IKL og sosialdemokratene.

Den nye regjeringen fra 1937 gikk i gang med et omfattende sosialt reformarbeid og fikk blant annet gjennomført morstrygd og en folketrygd. I 1932 sluttet Finland en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen, og i 1935 ble orienteringen mot Norden offisielt fastslått. I Folkeforbundet stod Finland sammen med de andre nordiske land om å hevde en felles nøytralitetspolitikk.

Vinterkrigen 1939–1940

Vinterkrigen

Lette bombekastere i bruk under vinterkrigen 1939–40.

Av /NTB Scanpix ※.

Stivfrosne sovjetiske lik i en geværstilling.

/Store norske leksikon.

I samsvar med denne holdningen erklærte Finland seg nøytralt ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939. Men den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av august samme år hadde radikalt endret Finlands internasjonale stilling, og i begynnelsen av oktober ble regjeringen i Helsinki stilt overfor en rekke krav fra Sovjetunionen.

30. november 1939 gikk sovjetiske militære styrker til en omfattende offensiv mot Finland. Dette innledet vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, som varte fram til 12. mars 1940.

Fortsettelseskrigen 1940–1944

Finske soldater under fortsettelseskrigen
Fortsettelseskrigen var en krig mellom Finland og Sovjetunionen fra 1941 til 1944. Finske soldater med en Boforskanon ved Suulajärvi, august 1943.
Finske flyktninger

Flyktninger på vei vestover fra de store områdene som måtte avstås til Sovjetunionen i 1940.

Finske flyktninger
Av /Store norske leksikon.

Fra høsten 1940 ble det etablert militært samarbeid mellom Finland og Tyskland, og da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, gikk finnene med i den såkalte «fortsettelseskrigen» for å gjenerobre sine tapte områder. Bildet viser Hitler og Mannerheim ved fronten i Finland.

/Store norske leksikon.

Etter fredsslutningen 12. mars 1940 ble det innledet et stadig mer intimt politisk og etter hvert også militært samarbeid med Tyskland. Hovedmotivene var her dels et ønske om å erobre det tapte land tilbake og kanskje også vinne det sovjetiske Karjala, dels et konstant press fra sovjetisk side som økte parallelt med at Adolf Hitlers felttog mot Sovjetunionen nærmet seg. I september 1940 sluttet Finland en avtale med generalstaben i Berlin, som gav tyske tropper rett til transitt fra havner i Sør-Finland til Kirkenes, hvor de skulle sikre den tyske okkupasjonen av Finnmark. Transitten utviklet seg litt etter litt til forlegning av betydelige tyske styrker i Nord-Finland.

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, og 25. juni gikk den finske armé i forståelse med tyskerne over grensen i øst, igjen under Mannerheims overkommando. 11. juli proklamerte Mannerheim at Finlands krigsmål var å få de avståtte områdene tilbake og å erobre det sovjetiske Karjala. Fremrykkingen møtte ikke alvorlige hindringer. 3. september hadde finnene nådd sine gamle grenser på alle punkter, og ved utgangen av oktober nådde de frem til elva Svir og besatte hele området vest for Onega. I nord gikk det betydelig tregere. Blant annet lyktes det tross iherdige forsøk ikke å bryte Murmanskbanen, som var livsviktig for Sovjetunionens forbindelse med vestmaktene.

Både militært og forsyningsmessig var Finland under denne såkalte fortsettelseskrigen helt avhengig av Tyskland, og det kom derfor som en naturlig konsekvens at Finland 25. november 1941 undertegnet Antikominternpakten. Men det ble aldri satt opp noen formell alliansetraktat med Tyskland, og gjentatte oppfordringer om å delta i Hitlers offensiver mot Leningrad ble avvist.

Fra høsten 1941 gjorde man fra flere hold forsøk på å få Finland til å moderere sin krigspolitikk. Da de gamle grensene var overskredet, advarte Winston Churchill Mannerheim mot å rykke videre frem, men svaret var negativt, og Storbritannia erklærte Finland krig 6. desember. I Finland dannet det seg en fredsopposisjon, vesentlig med støtte i det sosialdemokratiske parti og den svensktalende befolkningsgruppen, som krevde våpenstillstandsforhandlinger med Sovjetunionen.

Men først da krigslykken ute i Europa hadde vendt seg etter slaget om Stalingrad vinteren 1943, og de sovjetiske hærene begynte å nærme seg Finland, kom egentlige våpenstillstandsforhandlinger i gang i april 1944. Den finske regjering fant imidlertid de sovjetiske betingelsene for stive og brøt kontakten. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, som til da hadde arbeidet energisk for å redde Finland ut av krigen, innstilte nå den diplomatiske forbindelsen, men kom aldri til å erklære Finland krig.

9. juni åpnet sovjetiske stridskrefter en storoffensiv mot Finland. Motstanden var svak, og 10 dager senere inntok de Vyborg. For å hindre et totalt sammenbrudd innledet president Risto Ryti forhandlinger med Sovjetunionen, men regjeringen i Moskva krevde en utvetydig erklæring om at Finland ville bryte med Tyskland og kapitulere, og den ville Ryti ikke gi. I stedet inngikk han en avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Finnene skulle få de nødvendigste matvarer og militære forsterkninger til fortsatt å motstå den sovjetiske fremrykkingen. Til gjengjeld forpliktet Ryti seg i et personlig brev til Hitler til ikke å inngå særfred med Sovjetunionen. Avtalen gav Finland en midlertidig lettelse, men situasjonen var håpløs.

1. august trådte Ryti tilbake, og løftet til Hitler var dermed bortfalt. Mannerheim overtok presidentstillingen med fullmakt fra Riksdagen og søkte 25. august ny kontakt med Sovjetunionen. Josef Stalin nektet imidlertid å innlede våpenstillstandsforhandlinger før Finland hadde brutt med Tyskland og de tyske tropper var trukket ut av finsk område. Under den tyske retretten kom det til blodige kamper mellom tyskere og finner, særlig i Nord-Finland, som tyske avdelinger la øde ved den brente jords taktikk. Da var fiendtlighetene på den finske østfronten innstilt.

I september ble våpenstillstandsavtalen undertegnet i Moskva. Den innebar blant annet at grensene fra mars 1940 ble gjenopprettet, men med to viktige unntak. Finland skulle avstå sin korridor til Nordishavet, Petsjenga-området, og Sovjetunionen skulle i stedet for Hanko-odden få leie Porkkala-odden like vest for Helsinki for 50 år, for å opprette en militærbase der. Videre skulle Finland betale en krigserstatning beregnet til 300 millioner dollar etter prisnivået fra 1938. Dessuten skulle krigsforbrytere arresteres og straffes. Den endelige fredstraktaten inneholdt også en klausul om streng begrensning av det finske forsvaret.

Paasikivi-perioden 1946–1956

Stalin & Pekkala

Den sovjetiske utenriksminister Molotov undertegner den finsk-sovjetiske «vennskaps- og bistandspakt» 1948. Til venstre for Stalin står den finske statsministeren, Mauno Pekkala, til høyre for Stalin utenriksminister Carl Enckell. Finlands senere president Urho Kekkonen står som nr. 3 fra høyre.

Av /NTB Scanpix ※.

Da våpenstillstandsavtalen med Sovjetunionen var undertegnet 1944, stod den finske statsledelsen overfor en rekke fundamentale problemer. Løsningen av dem ble i hovedsaken lagt på Juho Kusti Paasikivi, som ble utnevnt til statsminister i november. Inntil han selv overtok presidentstillingen i mars 1946, hadde han avgjørende støtte i Mannerheims autoritet.

Personer som var arrestert for motstand mot Finlands krigspolitikk ble løslatt, og deres organisasjoner legalisert. Det innebar blant annet at det kommunistiske parti kunne tre åpent frem. En rekke organisasjoner som ble betegnet som nazivennlige ble oppløst, blant annet Fosterländska folkrörelsen. En rekke av de ledende politikere fra årene 1941–1944 ble satt under tiltale i henhold til en særlov og dømt av en spesialdomstol for medansvar i krigspolitikken. Betalingen av krigserstatningene skulle skje i form av varer, treforedlings- og metallprodukter, noe som innebar en gigantisk utbygging av den finske metallindustrien. Likevel ville det ikke ha vært mulig for finnene å oppfylle avtalen uten store internasjonale lån og flere lettelser fra sovjetisk side. I 1952 gikk den siste levering av erstatningsvarer til Sovjetunionen.

Det problem som fikk de mest vidtgående følger, var imidlertid repatrieringen av befolkningen i de avståtte områder. De var flyttet tilbake til sine hjem høsten 1941, men måtte nå forlate dem for godt. I 1945 vedtok Riksdagen «koloniseringsloven», som gjennom ekspropriasjoner skaffet jord og boligtomter ikke bare til flyktningene, men også til frontsoldater, krigsinvalider og andre som hadde fått løfte om jord under krigen. Da prosjektet var gjennomført i 1950, hadde 56 000 familier fått nye hjem, men oppstykkingen av jorden kom til å skape store vanskeligheter for finsk jordbruk.

Utenrikspolitikk

Et annet problemområde gjaldt utenrikspolitikken. Formelt kunne Finland gjenoppta sin nøytralitetspolitikk fra mellomkrigstiden, men i realiteten ble det sterkt avhengig av Sovjetunionen i internasjonale spørsmål. I forbindelse med krisen i Tsjekkoslovakia i 1948 ønsket regjeringen i Moskva ytterligere formelle garantier for at Finland ikke skulle føre en utenrikspolitikk som gikk på tvers av sovjetiske interesser. De to regjeringer undertegnet deretter en omfattende «vennskaps- og bistandspakt». Hovedbestemmelsen gikk ut på at hvis Finland eller Sovjetunionen over finsk territorium blir angrepet av Tyskland eller en stat som er alliert med Tyskland, skal Finland sette hele sin militære styrke inn for å slå angrepet tilbake, eventuelt med sovjetisk hjelp etter gjensidig overenskomst. I innledningen ble det slått fast at pakten var inngått i samsvar med Finlands ønske om å holde seg utenfor stormaktskonflikter. Finlands formelle stilling som nøytral stat ble dermed opprettholdt. Bistandspakten var deretter selve grunnsteinen i finsk utenrikspolitikk helt til Sovjetunionen ble oppløst i 1991.

Denne politikken møtte naturlig nok store vanskeligheter, særlig i den første etterkrigstiden. I 1947 måtte Finland avslå Marshall-hjelp og kom først med i OECD i 1968. Finland kunne heller ikke tre inn i Nordisk Råd ved opprettelsen i 1953.

Paasikivis utenrikspolitikk gav også betydelige resultater. Da leveringen av krigserstatningene var fullført i 1952, overtok Sovjetunionen ved en normal, langsiktig handelsavtale den vanskelig salgbare overskuddsproduksjonen fra den nyreiste finske metallindustrien. Finland ble i desember 1955 medlem av Nordisk Råd og fikk i 1956 Porkkala-området tilbake uten motytelser. Samtidig ble bistandspakten forlenget med 20 år. Finland ble også medlem av FN i 1956, etter at Sovjetunionen tidligere flere ganger hadde nedlagt veto i Sikkerhetsrådet.

Innenrikspolitikk

Innenrikspolitisk foregikk det en venstredreining i finsk politikk. Kommunistpartiet sluttet seg sammen med enkelte mindre, venstresosialistiske grupper under fellesnavnet folkedemokratene (Demokratiska Förbundet för Finlands Folk – DFFF). Folkedemokraten Mauno Pekkala var statsminister i 1946–1948. Ved riksdagsvalget samme år gikk folkedemokratene sterkt tilbake. En rent sosialdemokratisk mindretallsregjering, med Karl-August Fagerholm som statsminister, ble utnevnt. Strenge tiltak mot inflasjonen, blant annet en betydelig devaluering av den finske mark i 1949, skapte imidlertid skarp reaksjon hos det ikke-sosialistiske riksdagsflertallet. Også folkedemokratene var misfornøyde og satte i gang en landsomfattende storstreik mot regjeringen. Væpnet politi skjøt på streikende kommunistiske arbeidere i industribyen Kemi i Nord-Finland, men politisk kaos ble unngått.

I 1950 ble det dannet en rent ikke-sosialistisk regjering med tyngdepunkt i småbrukernes parti Agrarpartiet (Centerpartiet) med partiets fører Urho Kekkonen som statsminister. Den internasjonale konjunkturoppgangen under Koreakrigen gjorde situasjonen lettere også i Finland, men med nye økonomiske vanskeligheter kom motsetningene mellom regjeringens to hovedpartnere i forgrunnen igjen. Kekkonen måtte gå av i november 1953, men i 1954 ble sosialdemokratene og Agrarpartiet nødt til å gå sammen i en koalisjonsregjering igjen. Det var store indre rivninger i regjeringen, særlig om den økonomiske politikken. Misnøyen blant folk flest var også stor, og i februar 1956 brøt det ut generalstreik.

Kekkonen-perioden 1956–1981

Urho Kekkonen

Urho Kekkonen. Foto fra 1968.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1956 ble Urho Kekkonen valgt til republikkens president med bare to valgmannsstemmers overvekt over Fagerholm. Fagerholm dannet en ny regjering, men denne sprakk i 1957. I 1958 lyktes det Fagerholm å danne en parlamentarisk regjering med basis i alle de ikke-sosialistiske partiene og sosialdemokratene og med flertall i den nyvalgte riksdagen. Regjeringsdannelsen vakte dyp mistillit i Sovjetunionen på grunn av de nye konservative og enkelte høyresosialistiske statsråder. Resultatet ble diplomatiske og økonomiske represalier. På dette sprakk ministeriet, og Vieno Johannes Sukselainen dannet i januar 1959 en ren Agrarpartiregjering av folk som hadde tillit i Moskva.

Paasikivi-Kekkonen-linjen

Det normale forholdet til Sovjetunionen ble gjenopprettet, men høsten 1961 oppstod igjen en alvorlig krise i forholdet mellom de to land. I Moskva mente man at de krefter som stod bak den konservative presidentkandidaten Olavi Honka, ønsket å bryte med Paasikivi-linjen. Ved en note som skapte forferdelse i Finland og bekymring i Skandinavia, krevde sovjetregjeringen militære drøftinger i henhold til bistandspakten av 1948 og angav konsekvenser av Danmarks og Norges NATO-medlemskap som grunn.

For å gi et konkret bevis på finnenes oppslutning om Paasikivi-linjen oppløste Kekkonen Riksdagen og skrev ut nyvalg. Da dette ikke virket tilstrekkelig beroligende i Moskva, reiste Kekkonen til Sovjetunionen og traff statsminister Nikita Khrusjtsjov, som gav åpent uttrykk for sin mistillit til Honka-gruppen og sin tillit til Kekkonen, men frafalt kravet om militære forhandlinger. Honka var dermed torpedert som presidentkandidat og trakk seg tilbake. Kekkonen fikk samtlige ikke-sosialistiske stemmer i elektorforsamlingen. Sovjetunionen slo seg til ro med utfallet av valget, og krisen var over.

Rask inflasjon fra midten av 1960-årene som blant annet førte til arbeidsledighet, gjorde det nødvendig med drastiske mottiltak. I 1967 ble den finske mark devaluert med vel 30 prosent. I 1968 ble Kekkonen gjenvalgt med to tredjedels flertall, den største majoritet ved et normalt presidentvalg i Finland. Bare Samlingspartiet, den konservative fløyen av det svenske folkepartiet og en avskalling av Centerpartiet gikk imot ham. En avtale om tiltak mot inflasjonen mellom arbeidsmarkedets og næringslivets organisasjoner gav den nye regjeringen under sosialdemokraten Mauno Koivisto en håpefull start.

Utenrikspolitisk fulgte Kekkonen energisk opp Paasikivis politikk med det alt overskyggende mål å styrke det gode forholdet til Sovjetunionen. Betegnelsen Paasikivi-linjen ble av denne grunn etter hvert endret til Paasikivi-Kekkonen-linjen. Likevel oppstod det problemer i forholdet mellom de to land. En dyptgripende vanskelighet oppstod i november 1959, da det vesteuropeiske frihandelsforbund EFTA ble dannet. Først i mars 1961 lyktes det å få i stand både en tilfredsstillende overenskomst med EFTA og som motvekt en handelsavtale med Sovjetunionen. I januar 1969 ble Finland også opptatt som medlem av OECD.

Ingen av de her nevnte problemer kastet imidlertid varig skygge over forbindelsene mellom Finland og Sovjetunionen, noe som ble demonstrert ved sovjetledernes tallrike besøk i Finland og Kekkonens og andre fremtredende finners mange gjenvisitter i Moskva. Finland deltok også aktivt i det nordiske samarbeid på en rekke områder, særlig innenfor rammen av Nordisk Råd. Et initiativ overfor de andre nordiske land i 1963, supplert i 1965 (Kekkonenplanen), for å få Nordens stilling som atomfritt område traktatfestet, førte ikke frem.

Politisk utvikling i 1970-årene

Finlands politiske utvikling utover i 1970-årene var dominert av økonomiske problemer med inflasjon, store underskudd på betalingsbalansen med utlandet og truende arbeidsledighet. Vanskelighetene med å sanere økonomien økte fordi den innviklede parlamentariske situasjonen ble ytterligere komplisert, blant annet gjennom dannelsen av nye partier. Veikko Vennamos protestparti, Landsbygdpartiet, ble ved valget i 1970 sittende i en vippestilling mellom Riksdagens sosialistiske og borgerlige fløy. Det ble nødvendig med personlig inngripen fra president Kekkonens side før det lyktes Ahti Karjalainen å få i stand en flertallsregjering. Blant de problemer som førte til konflikter i første del av 1970-årene, var en strid om jordbrukets inntekter høsten 1971, og uenighet mellom sosialdemokratene og Centerpartiet om distriktsutbyggingen i 1975.

Regjeringskrisene var hyppige i 1970-årenes Finland. Uenighet om hvordan de økonomiske problemene skulle løses, førte til regjeringssammenbrudd og stadige inngrep fra Kekkonen. Samtidig ble ingen av de økonomiske problemene løst: stigende arbeidsløshet, raskt økende inflasjon og store underskudd på handelsbalansen. Alvoret i situasjonen ble understreket ved en overhengende fare for storstreik under tariffoppgjøret våren 1977 og en seks prosents devaluering av den finske mark i april, et tiltak som ble fulgt opp med ytterligere tre prosents nedskrivning i september.

Finlands utenrikspolitikk fulgte gjennom 1970-årene konsekvent en nøytralitetslinje på grunnlag av bistandspakten med Sovjetunionen som Paasikivi innledet og Kekkonen førte videre. Den fikk sin bekreftelse ved at den store konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble holdt i Helsinki sommeren 1975. Det eneste utenrikspolitiske stridsspørsmål av betydning var Finlands tilknytning til EF. Etter langvarige forhandlinger i Brussel og Moskva og harde tautrekkinger i Riksdagen kunne den finske regjering i 1973 undertegne en handelsavtale med EF. Da var det inngått en tilsvarende avtale med Comecon.

Også i 1970-årene dominerte Urho Kekkonen den politiske scenen i Finland. Etter at han i 1968 for tredje gang var valgt til republikkens president for den normale seksårsperioden, vedtok Riksdagen i 1973 en spesiallov som forlenget hans mandat til 1978. Men alt i 1975 lovet han etter oppfordring fra alle politiske partier av betydning å stille som kandidat også ved presidentvalget, og etter valget i 1978 beholdt han presidentstillingen. Han gikk imidlertid av i 1981 grunnet dårlig helse og døde i 1986.

Økonomisk krise i 1980-årene

Den økonomiske situasjonen i Finland var ustabil i 1980-årene og tidlig i 1990-årene. Etter at arbeidsløsheten nådde ni prosent i 1978, ble det iverksatt en økonomisk kriseplan som medførte skattelette for næringslivet og en serie devalueringer. Resultatene meldte seg raskt. Veksten i BNP var sju prosent i 1979, og i 1981 sank arbeidsløsheten til fem prosent. Ved midten av 1980-årene var det et nytt økonomisk tilbakeslag i Finland, med økende arbeidsløshet, høy inflasjon og økende statsgjeld. Men mot slutten av tiåret opplevde landet igjen en positiv økonomisk utvikling med høyere økonomisk vekst enn gjennomsnittet for OECD-landene.

Den økonomiske politikken ble ikke bare påvirket av regjeringenes stramme tøyler, men også av samhandelen med Sovjetunionen. Handelsavtalen gav finnene et stabilt marked for 25–30 prosent av eksporten, og sikret dem blant annet omkring to tredjedeler av den oljen de trengte. Utviklingen i Sovjetunionen etter 1986 fikk dermed dramatiske følger for finsk økonomi, og fra 1989 kom et nytt alvorlig økonomisk tilbakeslag. I 1990 ble eksporten til Sovjetunionen halvert (12 prosent), og den ble ytterlige halvert i 1991 (6,5 prosent), da all samhandel mellom de to land ble oppgjort i konvertibel valuta.

Den økonomiske veksten for 1990 var bare en tredjedel av året før. Stagnasjonen førte til stigende arbeidsløshet, og 1991 gikk Finland inn i sin verste depresjon siden andre verdenskrig. Den dype krisen skyldtes delvis sammenbruddet i Sovjetunionen, men også en overopphetet økonomi og svikt i flere av de viktige vestlige markedene. Den nye regjeringen til Esko Aho la frem en krisepakke 1991, som inneholdt ytterligere momsøkning, lønnsstopp, økt investeringsavgift og innsparinger i helse- og sosialbudsjettene.

I 1991 ble marken devaluert med over 12 prosent. Devalueringen bedret konkurranseevnen og førte til økt eksport, noe som har stor betydning for finsk økonomi. Den økonomiske veksten i Europa gav etter hvert finsk økonomi drahjelp ut av krisen. Men regjeringen videreførte sin stramme økonomiske politikk med innsparinger og kostnadskutt for å minske underskuddet på statsbudsjettet og få ned statsgjelden, som i 1994 var 64 prosent av BNP. De største problemene ble imidlertid skapt av den høye arbeidsløsheten.

Politisk utvikling i 1980-årene

Nykänen

Finske Matti Nykänen er en av verdens beste skihoppere gjennom tidene. Han tok 19 OL- og VM-medaljer i perioden 1982–90 og vant verdenscupen sammenlagt fire ganger. Bildet er fra OL i Calgary 1988, hvor han vant begge de individuelle rennene samt lagkonkurransen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Presidenten har tradisjonelt hatt en sterkere stilling i Finland enn i noe annet europeisk parlamentarisk demokrati, bortsett fra Frankrike. Dette har delvis sammenheng med oppsplittingen i flere små og halvstore politiske partier. I tillegg har Finland hatt presidenter med sterke personligheter og med høy prestisje nasjonalt og internasjonalt. Siden 1980-årene er makten gradvis forskjøvet til regjeringen og Riksdagen, dels som følge av den politiske utviklingen, dels etter en forfatningsendring i 2000.

Ved presidentvalget etter Kekkonens avgang ble sosialdemokraten Mauno Koivisto valgt til ny president i 1982. Han fulgte sine forgjengeres utenrikspolitikk. Innenrikspolitisk ble hans posisjon styrket både personlig og politisk i løpet av 1980-årene. Det ble også gjennomført en ny valgordning der presidenten ble valgt direkte av folket. Ved presidentvalget i 1988 fikk Koivisto 47,9 prosent av stemmene og ble dermed først valgt i andre, indirekte valgomgang.

Utenrikspolitisk nyorientering mot 1990-årene

Finland er kanskje det vestlige land der følgene av utviklingen i Europa fra midten av 1980-årene har vært mest dramatiske. Den finske nøytralitetspolitikken har vært i kontinuerlig endring. Under president Gorbatsjovs besøk i Finland i 1989 ble det undertegnet en avtale der Sovjetunionen formelt anerkjenner Finland som et nøytralt land. I 1991 ble den grunnleggende vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 (VSB-avtalen) reforhandlet og endelig oppløst – bare et par uker før hele Sovjetunionen falt sammen. Dette medførte blant annet at Finland formelt godtok grensene fra 1947. Dermed ble den følsomme grensetvisten om Karelen foreløpig løst, og grensene fastlagt inntil videre. Også de militære klausuler i VSB-avtalen ble opphevet.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen inngikk Russland og Finland i 1992 en ny avtale innenfor rammen av KSSE/OSSE, der det blant annet blir åpnet for forhandlinger om grensejusteringer på et senere tidspunkt. Finlands grense mot øst er et resultat av krigene i 1940-årene, og det har til tider vært reist krav om grensejusteringer. Dette har imidlertid blitt kategorisk avvist av finske myndigheter. I tillegg til de politiske komplikasjonene vil også en eventuell tilbakeføring av (deler av) Karelen by på enorme praktiske og økonomiske omkostninger.

Finland har sterke kulturelle bånd til Estland og har påtatt seg et særlig ansvar for utviklingen i landet. Finland deltar også aktivt i det nye Østersjørådet. I 1992 fikk Finland observatørstatus i Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC), og i 1994 ble Finland med i NATOs program «partnerskap for fred». I 1995 fikk landet observatørstatus i Vestunionen.

Det sterkeste uttrykket for Finlands utenrikspolitiske nyorientering er forholdet til EU. I 1986 ble Finland medlem av EFTA og kom dermed med i EØS-forhandlingene fra 1989. I 1989 ble landet også medlem av Europarådet, og i 1992 søkte den finske regjeringen om medlemskap i det daværende EF. Forhandlingene tok til i 1993, og Finland forhandlet sammen med de andre søkerlandene Norge, Sverige og Østerrike.

Den finske EU-debatten var ikke ulik den norske, der ja-siden argumenterte med Finlands forankring i Vest-Europa og den markedsmessige betydningen av medlemskap. Nei-siden var særlig opptatt av at medlemskap ville føre til regional svekkelse og uttrykte skepsis til EUs landbrukspolitikk. Ved folkeavstemningen i oktober 1994 fikk ja-siden 56,9 prosent av stemmene. Ja-siden var sterkest i de sentrale strøk på sørkysten, mens det både i innlandet og i nord var nei-flertall. En egen folkeavstemning på Åland gav 74 prosent flertall for å følge Finland inn i EU. Etter folkeavstemningen ble Finland medlem av EU fra 1995.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ekberg, Henrik m.fl., red.: Uppslagsverket Finland, [2. uppl.], 2003-2007, 5 b.
  • Jussila, Osmo m.fl.: Finlands politiska historia 1809-1999, 2. uppl., 2000, isbn 951-50-1062-4
  • Jutikkala, Eino & Kauko Pirinen: A history of Finland, 6th ed., 2003, isbn 951-0-27911-0
  • Klinge, Matti: Blick på Finlands historia, 8. utg., 2001, isbn 91-7486-556-0
  • Norrback, Märtha m.fl.: Finlands historia, 1992-99, 4 b.
  • Singleton, Fred: A short history of Finland, 2nd ed., 1998, isbn 0-521-64701-0

Kommentarer (10)

skrev Erling Sandmo

Det er noe helt galt med denne artikkelen - den mangler jo løsrivelsen i 1918!

svarte Erik Opsahl

Takk, Erling! Du har helt rett, jeg har ikke gått igjennom artikkelen, men skal gjøre det med det aller første!Vi snakkes!Erik

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for kommentar.Noe av problemet her er at historieartiklene fra papirleksikonet er lagt ut litt rotete på nett, og vi har ikke rukket å rydde i det enda. Det finnes en artikkelen om 1918 som ligger her: http://snl.no/Finland/den_f%C3%B8rste_selvstendighetstidenMen den er det jo ingen som finner slik som det ligger i dag. Så her må vi både rydde og oppdatere. Supert at du kan se på dette, Erik.Mvh Marte RysteRedaktør

skrev Anonym Elev

Hei, jeg er en 13 år gammel jente. Vi holder på med å skrive fagtekster om forskjellige land og jeg trakk Finland. Denne teksten var litt vanskelig å forstå. Kan du gi meg et kjapt lite sammendrag om hvilke år forskjellige ting skjedde. En tidslinje på en måte

svarte Sverre Olav Lundal

Finlands ambassadei Oslo har ei nettside med nokre årstall, ikkje så mange rett nok, men litt hjelp er det gjerne i dei. http://www.finland.no/public/default.aspx?nodeid=39626&contentlan=10&culture=nb-NO

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for kommentar. Vi er klar over at disse lange historietekstene kan være litt vanskelige, og vil se på om vi kan gjøre dem mer lettleste på sikt. Men vi har også en oversikt over viktige årstall i Finlands historie her: https://snl.no/Oversikt_over_Finlands_historie Håper den kan være litt til hjelp. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

skrev Rune meier

I avsnittet Kekkonen-perioden står det:
"Regjeringsdannelsen vakte dyp mistillit i Sovjetunionen på grunn av de nye konservative og enkelte høyresosialistiske statsråder."
Hva mener dere med høyresosialistiske?

svarte Erik Opsahl

Hei!
Det var snakk om en falanks innenfor det sosialdemokratiske partiet som var sterkest imot Kekkonen og derfor vakte Moskvas irritasjon. Kekkonens antagonister, ledet av krigsministeren Väinö Tanner, hevdet at han ikke hadde noe imot at Moskva presset fram en diplomatisk og handelspolitisk krise, siden det førte til at Moskva seinere fikk en slags vetorett i regjeringsdannelser og presidentvalg. Uansett hvor aktivt Kekkonen opptrådte i saken, var effekten av krisa nettopp dette.
Vennlig hilsen
Erik Opsahl

skrev Christian Brudevoll

Det står:
Ved våpenstillstanden i Olkijoki i november måtte hæren trekke seg tilbake over Kemi älv.
Burde det ikke stå hvilken hær det var?
Og helt i toppen ser det en 'ble' for mye:
Under Den store nordiske krig ble hele Finland ble erobret av Russland i 1713–1716.

svarte Erik Opsahl

Takk! Da er det rettet opp.

Vennlig hilsen
Erik Opsahl

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg