Gallipolifelttoget

Gallipoli er en halvøy ved Dardanellene, sundet som går mellom Svartehavet og Middelhavet, og som skiller Europa og Lilleasia. Gjennom historien har Dardanellene utgjort et strategisk viktig punkt. Tyrkia var under første verdenskrig en del av sentralmaktene sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn, mens Frankrike, Russland og Storbritannia utgjorde ententemaktene eller de allierte. Både briter og franskmenn anså kontroll over det lange og trange sundet Dardanellene som viktig. Det ville gi de allierte en mulighet til å true den tyrkiske hovedstaden Konstantinopel og samtidig etablere nye forsyningslinjer til Russland.

Den fastlåste situasjonen på vestfronten bidro også til å gjøre ideen om å åpne et nytt frontavsnitt i øst mer attraktiv. Det var særlig den britiske marineministeren, Winston Churchill, som lenge hadde ivret for å åpne et nytt frontavsnitt i et forsøk på å bryte stillstanden på vestfronten. I nært samarbeid med den fargerike admiral John Fisher, øverstkommanderende for den britiske marinen, hadde han studert ulike britiske førkrigsplaner for amfibieoperasjoner mot ulike mål, inkludert Dardanellene.

Det første allierte fremstøtet mot Dardanellene kom 19. februar 1915, da en britisk-fransk flåtestyrke forsøkte å forsere det trange sundet. Tyrkiske kystfort og miner sørget for at de allierte oppga forsøket etter at tre slagskip sank og to andre ble sterkt skadd. Det var imidlertid etter dette feilslåtte angrepet at det i mars 1915 ble foreslått å landsette tropper. Planen var at en større alliert styrke kunne settes i land på den vestre siden av sundet, på Gallipolihalvøya. Deretter skulle den styrken nedkjempe de tyrkiske kystfortene fra landsiden, slik at krigsskipene kunne seile uhindret gjennom Dardanellene og inn i Marmarahavet.

12. mars ble den britiske generalen Ian Hamilton(1853–1947) utnevnt av krigsminister Horatio Herbert Kitchener til å lede den allierte invasjonen av Gallipoli. Den samlede styrken var på nærmere 70 000 soldater, en sammensatt styrke med avdelinger fra Storbritannia, Frankrike, New Zealand og Australia. Det største bidraget var den australsk-newzealandske ekspedisjonsstyrken, Australian and New Zealand Army Corps, eller ANZAC, som bestod av 30 000 mann. Hamilton fikk fem uker på å planlegge invasjonen. Det hersket en del usikkerhet om hvor mange tyrkiske tropper som befant seg på Gallipoli, men den ble feilaktig anslått til cirka. 40 000 soldater.

Det mislykkede britisk-franske flåteangrepet i februar hadde gjort tyrkerne oppmerksom på de alliertes planer. Nye tyrkiske tropper var blitt sendt for å forsterke forsvaret. I slutten av mars 1915 befant det seg dermed fem divisjoner, eller nærmere 100 000 tyrkiske soldater på Gallipoli, mer enn dobbelt så mange som de allierte antok. En av de tyrkiske divisjonene ble ledet av oberstløytnant Mustafa Kemal, mannen som senere skulle bli kjent under navnet Atatürk og grunnleggeren av det moderne Tyrkia. Den som satt med den reelle kommandoen over de tyrkiske styrkene på Gallipoli, var imidlertid den tyske generalen Otto Liman von Sanders, som var utlånt av keiser Vilhelm 2. til tyrkerne som militærrådgiver.

Von Sanders antok at det feilslåtte allierte marineangrepet i mars ville bli etterfulgt av en invasjon, og han pekte på Gaba Tepe på vestkysten av Gallipoli og Cape Helles (Seddülbahir), som utgjorde sydspissen av halvøya, som to aktuelle steder. Dette var nærmest en blåkopi av de alliertes planer. En styrke, hovedsakelig bestående av britiske og franske avdelinger, skulle landsattes ved Cape Helles samtidig som en newzealandsk-australsk styrke gikk i land et lite stykke nord for Gaba Tepe. I tillegg skulle en større fransk invasjonsstyrke utføre en avledningsmanøver ved å bli landsatt på stredets østre side. Invasjonsdatoen ble satt til 25. april 1915.

Om kvelden 24. april ble australske soldater lastet om bord i britiske krigsskip ved den greske øya Lemnos, et kort stykke vest for Dardanellene. Planen var at nærmere 16 000 newzealandske og australske soldater skulle landsettes ved Gaba Tepe den første dagen. Så snart de første soldatene var gått i land, skulle nye grupper følge etter de første.

Klokken halv fire om morgenen 25. april nærmet de første robåtene med australske soldater det de trodde var Gaba Tepe. Femti meter fra land ble de imidlertid oppdaget av tyrkiske vaktposter og kom raskt under beskytning. Etter hvert oppdaget man også at styrken var blitt satt i land lenger nord for den tiltenkte landingssonen. Nye båter med soldater var på vei inn i den lille bukta, som ble kalt Ari Burnu, men som snart skulle bli kjent i resten av verden som ANZAC-bukta (ANZAC Cove). Kaoset ble forsterket av at den første delen av invasjonsstyrken ble sittende fast på stranda, tilsynelatende uten mulighet til å komme seg videre, samtidig som nye grupper soldater ble satt i land.

Da kvelden nærmet seg, var situasjonen for de landsatte soldatene desperat. Tyrkiske forsterkninger var kommet frem, og de australske og newzealandske avdelingene stod i fare for å bli drevet tilbake på sjøen. Fra sitt hovedkvarter på Lemnos vurderte general Hamilton om han skulle beordre full evakuering av hele styrken. Nyhetene fra sørspissen av halvøya, der den britiske-franske styrken hadde gått i land, var heller ikke særlig oppmuntrende.

Om morgen 25. april var målet for den britiske-franske delen av invasjonen Cape Helles, den steinfylte sørspissen av Gallipoli. Briter og franskmenn rykket innover på halvøya, men en omorganisering og tilførsel av forsterkninger på tyrkisk side satte også her en stopp for fremgangen. De to allierte landgangsstyrkene satt nå fast på hvert sitt sted, i ANZAC-bukta og på Cape Helles, uten noen mulighet til å oppnå kontakt med hverandre og langt unna de strategiske mål som var fastsatt for invasjonen.

Samtidig som australiere, newzealendere og briter gikk i land på Gallipoli, foretok en større fransk styrke sin landgang på den østlige siden av Dardanellene. Angrepet ble innledet med kraftig beskytning fra både franske og russiske krigsskip, etterfulgt av en landsetting av soldater fra den franske ekspedisjonsstyrken (Corps expéditionnaire d'Orient) i området rundt Kumtepe. Den tyrkiske styrken led store tap, men etter harde kamper om natten var de franske soldatene innstilt på å overgi seg. Forhandlingene mellom partene ble imidlertid vanskeliggjort av språkproblemer og misforståelser, og ved soloppgang begynt de allierte marinefartøyene igjen å beskyte de tyrkiske stillingene. De tyrkiske styrkene trakk seg tilbake, og neste kveld beordret Hamilton tilbaketrekning.

I løpet av 26. april skaffet den australsk-newzealandske invasjonsstyrken ved ANZAC-bukta kontroll over et område på knappe to kvadratkilometer. De tyrkiske forsvarerne satt fremdeles på flere sentrale høyder og gjennomførte nye angrep under ledelse av Mustafa Kemal, i et forsøk på å dytte motstanderen tilbake på havet. Gradvis klarte imidlertid de australske og newzealandske soldatene å skaffe seg bedre kontroll over området.

Kampene på Gallipoli fortsatte utover våren og sommeren 1915, men frontlinjen forble relativt stabil selv om begge sider forsøkte å bryte igjennom fiendens stillinger. Verken ved Gaba Tepe eller ved Cape Helles hadde man lyktes i å bryte ut og presse tyrkerne bakover, og nå satt begge invasjonsstyrkene fast, med få utsikter til fremgang samtidig som tapstallene steg. I et forsøk på å løse situasjonen ble det i løpet av sommeren bestemt at man både skulle forsterke områdene man allerede kontrollerte, samtidig som en større britisk styrke skulle landsettes ved Suvla, nord for ANZAC-bukta.

Om kvelden 6. august 1915 gikk nærmere 20 000 britiske soldater i land ved Suvla. Samtidig ble det gitt ordre om at styrkene i ANZAC-bukta og ved Cape Helles skulle gjøre koordinerte fremstøt mot de tyrkiske stillingene. Hamiltons plan var at styrken som ble landsatt ved Suvla og avdelingene ved ANZAC-bukta skulle klare å møte hverandre, og i fellesskap presse de tyrkiske forsvarerne tilbake. Landsettingen ved Suvla gikk enkelt, og britene tok raskt kontroll over området ved kysten, men tyrkiske forsterkninger kom snart til og satte en stopper for fremgangen.

To uker seinere forsøkte de britiske styrkene ved Suvla på nytt å bryte ut, samtidig som man angrep fra de to andre landgangsområdene. Målet var to høyder som var kontrollert av tyrkerne, men etter en drøy uke med harde kamper og mange drepte og sårede måtte de allierte innse at de heller ikke denne gangen kom noen vei. De mange offensivene som man gjennomførte i august, ble de siste virkelige forsøkene på å ta kontroll over Gallipoli og Dardanellene. Da Bulgaria gikk inn i krigen på tysk side i september, endret også den strategiske situasjonen seg. Nå kunne tyske militærforsyninger uhindret nå frem til Konstantinopel. Selv om kampene på Gallipoli skulle fortsette i enda fire måneder, var det etter dette kun et spørsmål om tid før de allierte ville bli tvunget til å trekke seg ut.

I midten av oktober hadde krigsminister Kitchener mistet tiltroen til Ian Hamilton, og han ble erstattet av general Charles Monro (1860–1929). Han så raskt nytteløsheten ved hele oppdraget og beordret full evakuering, men ikke før nok en tragedie rammet de allierte soldatene på Gallipoli. I begynnelsen av november slo en kraftig vinterstorm innover halvøya, og temperaturen sank mot null. Regn fylte skyttergravene, mange soldater ble syke og enkelte druknet. Det var imidlertid kulden som skulle bli den verste fienden. Vinterværet rammet den britiske invasjonsstyrken i Suvla hardest, da man ikke hadde maktet å forsyne soldatene der med ordentlig vinterutstyr. Kledd i tynne sommeruniformer tok det ikke lang tid før de første tilfellene av frostskader dukket opp. På kort tid ble flere tusen britiske soldater satt ut av spill på grunn av kulden.

Den allierte tilbaketrekningen fra Gallipoli har blitt omtalt som den best utførte delen av hele den mislykkede operasjonen. Fra slutten av november til slutten av desember ble antallet soldater gradvis redusert i alle de tre områdene hvor man hadde gått i land. De siste allierte soldatene forlot Cape Helles 8. januar 1916, mens de siste ved Suvla og ANZAC-bukta ble evakuert allerede i slutten av desember.

På alliert side fikk den mislykkede operasjonen politiske konsekvenser for marineminister Winston Churchill, som måtte trekke seg fra regjeringsposten i november 1915. I etterkant av nederlaget ved Gallipoli tok Churchill permisjon fra parlamentet og tjenestegjorde fra januar 1916 i 6 måneder som offiser ved fronten. På tyrkisk side ble Mustafa Kemal hyllet i pressen for sin innsats på Gallipoli, noe som bidro til å styrke hans posisjon som en mulig fremtidig leder av landet.

Både de allierte og tyrkerne sendte store styrker til kampene på Gallipoli, og det er anslått at begge parter hver satte inn nærmere 750 000 soldater. På tyrkisk side er antall døde, sårede og savnende anslått til 200 000 mann, mens de tilsvarende tap på alliert side var mer enn 120 000 soldater.

En stor del av de drepte og sårede soldatene på alliert side kom fra ANZAC-styrken, og både i Australia og på New Zealand kom Gallipoli-felttoget til å få en sentral rolle i etterkrigsårene. Det ble blant annet innstiftet en egen ANZAC-dag, 25. april, for å hedre de som hadde deltatt i felttoget. ANZAC-dagen markeres fremdeles i dag og er blitt en nasjonal veterandag som også markerer innsatsen til de som har tjenestegjort i andre kriger og konflikter. Det er oppført mange monumenter og minnesteder i både Australia, New Zealand og på Gallipoli for de soldater som ble drept i slaget.

• Dardanellene
• de allierte – første verdenskrig
• Det osmanske rikets historie
• første verdenskrig