George Bush

Bush vokste opp i en velstående familie i Greenwich i Connecticut. Fra han var 14 til 18 år gammel gikk han på den prestisjetunge kostskolen Phillips Academy i Andover i Massachusetts. Faren Prescott Bush var bankdirektør og senere innvalgt til Senatet fra 1952 til 1963.

Bush vervet seg til tjeneste i andre verdenskrig da han fylte 18 år i 1942. Ved endt opplæring ble han marinens til da yngste flyger. Han deltok i Stillehavskrigen som pilot fra hangarskipet USS San Jacinto. I 1944 ble flyet hans skutt ned og Bush reddet opp av havet av en amerikansk ubåt. De to andre besetningsmedlemmene omkom.

Etter krigen studerte Bush ved Yale University, før han reiste til Texas der han oppnådde økonomisk suksess i oljeindustrien.

I 1964 gjorde Bush et mislykket forsøk på å bli valgt til Senatet fra Texas, men i 1966 lyktes han i å bli valgt til Representantenes hus, der han satt til 1970. Han var regnet som del av sitt partis moderate fløy. I 1970 forsøkte Bush igjen å vinne plass i Senatet, men tapte mot demokraten Lloyd Bentsen.

I 1970-årene ble Bush utnevnt til en rekke høythengende stillinger i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Fra 1971 til 1973 var han USAs FN-ambassadør, fra 1974 til 1975 sjef for det amerikanske liaison-kontoret i Beijing, og fra 1975 til 1976 var han sjef for CIA. Siste del av tiåret tilbrakte han tilbake i oljeindustrien i Texas.

I 1979 kunngjorde Bush at han ville søke sitt partis nominasjon til presidentvalget i 1980, men han viste seg uten sjanse mot Ronald Reagan. Reagan valgte Bush som sin visepresidentkandidat, slik at han satt i dette vervet fra 1981 til 1989.

I 1988 vant Bush den republikanske nominasjonskampen klart etter blant annet å ha beseiret en utfordrer fra den kristne høyresiden, der mange fortsatt mente han ikke var konservativ nok.

Bush vant presidentvalget i 1988 med stor margin mot den demokratiske utfordreren Michael Dukakis og hans visepresidentkandidat Lloyd Bentsen. I valgkampen sådde han tvil om Dukakis' patriotisme og evne til å hamle opp med kriminaliteten i USA.

Angrep mot Dukakis fra Bushs støttespillere bidro til at valgkampen i 1988 i ettertiden fikk ord på seg for å ha vært blant tidenes skitneste. Blant de hardest kritiserte hendelsene var utsendelsen av to reklamefilmer om kriminalpolitikk. Kritikerne fremholdt at bildevalg og budskap spilte på fordommer mot afrikansk-amerikanske menn.

Som president markerte Bush seg først og fremst som utenrikspolitiker. Han huskes særlig for USAs rolle i Golfkrigen i 1990–1991, da en flernasjonal styrke drev Irak ut av Kuwait. For mange amerikanere ble den militære seieren en kilde til stolthet etter nederlaget i Vietnamkrigen nesten nesten to tiår tidligere, og Bush oppnådde svært høy oppslutning på meningsmålingene.

Han beordret også invasjonen av Panama i 1989, der Manuel Noriega ble fjernet fra makten og arrestert.

Bush inngikk flere nedrustningsavtaler med Sovjetunionen og deretter Russland da den kalde krigen tok slutt og de to supermaktene lot til å fortsette på veien mot et bedre forhold. Hans diplomatiske balansegang mellom tyske, britiske, franske og russiske interesser i arbeidet for gjenforeningen av Tyskland er ansett som særlig vellykket. Bushs pragmatiske holdning i utenrikspolitikken, med fravær av skarpe ideologiske markeringer, regnes blant årsakene til hans suksess i disse prosessene.

I innenrikspolitikken hadde økningen i statsgjelden under president Reagan etterlatt lite rom for store nye tiltak. Bush hadde gått til valg på et løfte om å ikke øke skattene, men dette måtte han gå tilbake på for å sikre et budsjettforlik med demokratene i Kongressen i 1990. Da økonomiske nedgangstider rammet USA under Bush, fremstod han som ute av stand til å snu utviklingen. I kriminalpolitikken fortsatte han Reagans harde linje med vekt på strengere straffer, særlig i den såkalte «krigen mot narkotika».

Bush stilte til gjenvalg i 1992, men måtte først tåle å utfordres om den republikanske nominasjonen av Pat Buchanan og hans tilhengere på høyresiden i partet.

I selve presidentvalget tapte Bush mot demokraten Bill Clinton. Ross Perot, en uavhengig kandidat uten politisk erfaring, tok i tillegg 19 prosent av stemmene, slik at Bush endte med 38 prosents oppslutning mot Clintons 43.

Mot den yngre og mer naturlig folkelige Clinton fremstod Bush for mange som distansert og mindre handlekraftig, særlig i håndteringen av de økonomiske nedgangstidene. Den enorme populariteten Bush nøt under Golfkrigen, var da borte.

Etter presidentperioden flyttet Bush tilbake til Houston i Texas, der han blant annet medvirket til opprettelsen av sitt minnebibliotek ved Texas A&M University i College Station.

Bush utviklet med tiden et godt forhold til Bill Clinton, som han samarbeidet med om å samle inn penger etter tsunamikatastrofen i 2004.

Ved sin død ble Bush oppfattet som representant for mer moderate ideologiske strømninger i det republikanske partiet som mistet innflytelse da Donald Trump vant makten og med Tea party-bevegelsen før det. Bush var selv kritisk til Trump. Han oppgav etter valget i 2016 å ha stemt på motstanderen Hillary Clinton.

Bush var gift med Barbara Bush fra 1945 til hennes død i april 2018. De fikk seks barn, deriblant George W. Bush, som var USAs president fra 2001 til 2009, og Jeb Bush, guvernør i Florida fra 1999 til 2007. I 1953 døde den tre år gamle datteren Robin av leukemi. De tre andre barna, Neil, Marvin og Dorothy, har levd utenfor offentlig søkelys.

• USAs presidenter
• USAs historie 1945-2001