Gude hadde opprinnelig planlagt å studere historiemaleri under Theodor Hildebrandt ved akademiet i Düsseldorf. Men i møte med Andreas Achenbachs kunst ble hans interesse for landskapsmaleriet vakt. Achenbach hadde vært på studietur til Norge sommeren 1839, i følge med Thomas Fearnley, og Gude fikk mulighet til å tegne og male etter hans norske studier. Det første året i Düsseldorf var Gude privatelev av Achenbach, før han høsten 1842 ble tatt opp i landskapsklassen til Johann Wilhelm Schirmer ved Kunstakademiet.
Landskapsmalerne i Düsseldorf var svært opptatt av å utføre studier i naturen, og somrene ble brukt til å tegne og male disse. De dannet så grunnlaget for de store landskapsbildene som stort sett ble malt inne i atelierene om vinteren. Gude skulle komme til å gjøre flere av sine naturstudier i Norge. Den første gangen han reiste på studietur til Norge var i 1843. Det var med inntrykk fra denne reisen at han i 1844 kunne presentere bildet Høyfjell i Christiania Kunstforening, et bilde som markerte hans gjennombrudd som kunstner i Norge.
Det var høyfjellet som var signaturmotivet de første årene av kunstnerskapet, og hans behandling av det norske høyfjellet brakte ham også rosende omtale i tysk presse. I høyfjellsbildene finner vi ofte et dramatisk uttrykk med drivende skyer som kaster skygger over landskapet, mens streif av sol trenger gjennom skylaget og lyser opp fjellandskapet i enkelte partier. Et hovedverk er Nasjonalgalleriets Høyfjell fra 1857.
Gude er kjent for sine fellesarbeider sammen med Adolph Tidemand, hvorav det mest kjente er Brudeferd i Hardanger (et motiv som er utført i flere versjoner). Den første versjonen ble malt i Düsseldorf vinteren 1847–1848 og ble innkjøpt til Christiania Kunstforening og stilt ut der sommeren 1848. Bildet er blitt stående som sinnbildet på nasjonalromantikken i Norge med Tidemands skildringer av et bunadskledt brudefølge i to båter, hvor Gudes solfylte og dramatiske Hardanger-natur danner bakgrunnen for brudefarten. Bildet viser hvor spesialisert utdannelsen innen maleriet var på denne tida; enkelte malere (som Tidemand) spesialiserte seg på folkelivsskildringer, mens andre (som Gude) var rene landskapsmalere.
I 1854 overtok Gude stillingen som professor i landskapsmaleri ved akademiet i Düsseldorf etter Schirmer. Her underviste han også mange norske elever, den mest kjente av dem er Erik Bodom. I løpet av 1850-årene bevegde Gude seg bort fra en romantisk skildring av høyfjellet, og han søkte i stedet mot en mer realistisk framstilling med bakgrunn i grundige studier i naturen. Han utviklet nå havet som et nytt motiv i bildene sine, og fra rundt 1860 kom kystbildene til å bli et sentralt motiv i hans landskapskunst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.