(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Hellas' historie – Store norske leksikon
Hellas

Statue av den siste bysantinske keiseren, Konstantin 11 Palaiologos, som falt under forsvaret av Konstantinopel. Statuen er reist ved den bysantinske ruinbyen Mistra på Peloponnes. Ved Konstantinopels og det bysantinske rikes fall i 1453 ble perioden med tyrkisk herredømme innledet.

Av /NTB Scanpix ※.

Hellas' og det gresktalende folks historie går tilbake til rundt 1600 før vår tidsregning. Den greske antikken strekker seg fra 800 fvt. til 395 evt. og var en periode med politiske, filosofiske, kunstneriske og vitenskapelige nyvinninger som utgjør en kulturarv som har utøvd grunnleggende innflytelse på vestlig sivilisasjon.

Gjennom mesteparten av middelalderen var Hellas en del av Det bysantinske rike, før Det osmanske riket tok over herredømmet fra senmiddelalderen. Etter en frihetskrig mot Det osmanske riket ble Hellas i 1832 anerkjent som selvstendig stat. Under andre verdenskrig var Hellas okkupert av nazi-Tyskland. Frigjøringen i 1944 ble etterfulgt av uroligheter og borgerkrig som varte til 1949. En militærjunta grep makten i landet i 1967 og beholdt den til 1974. Etter gjeninnføringen av demokratiet ble Hellas ved en folkeavstemning erklært republikk i 1975.

Middelalderen

Gjennom det meste av middelalderen utgjorde Hellas en del av det bysantinske rike. Fra 500-tallet fant en omfattende slavisk innvandring sted, men slaverne smeltet sammen med grekerne. Fra 1000-tallet begynte normanniske riddere å bosette seg i landet. Da det bysantinske rike falt fra hverandre i korstogstiden, ble en rekke småstater dannet, blant annet Epirus, fyrstedømmet Akhaia, kongeriket Thessaloniki og hertugdømmet Athen.

På 1200-tallet underla Venezia seg Kreta (Kandia), Evboia og flere andre øyer i Egeerhavet og Joniske hav, og hadde også i perioder herredømmet over deler av det greske fastland.

I første halvdel av 1400-tallet la osmanerne (tyrkerne) under seg det meste av Hellas nord for Peloponnes, og i siste halvdel også resten av landet, unntatt Kreta og enkelte av de øvrige venetianske områdene.

Det osmanske herredømmet 1460–1828

angrep på Akropolis

Venetiansk angrep på Akropolis, som ble besatt av tyrkerne, i 1687. Det var ved denne anledningen Parthenon, som ble brukt til kruttmagasin, ble truffet og eksploderte. Allerede før 1453 var deler av det bysantinske rike erobret av venetianere og genovesere, og en del av disse besittelsene, blant annet Kreta, ble beholdt til langt ut på 1600-tallet. I denne perioden var det en rekke sammenstøt mellom tyrkerne og de italienske bystatene om herredømmet i det indre Middelhav.

angrep på Akropolis
Av .

Denne epoken var preget av store forflytninger av folkegrupper. Mange grekere flyktet til Italia eller De joniske øyer for å unnslippe det osmanske herredømmet. Av politiske og økonomiske årsaker bosatte tyrkere seg over hele Det osmanske riket.

I Hellas slo de seg hovedsakelig ned i byer eller i fruktbare jordbruksområder. Osmanske kavalerister overtok store landområder som var eid av greske bønder, og leide så ut denne jorden til de greske bøndene. Dette ble kalt timarsystemet. Mange greske gutter ble også plukket ut til å bli sultanens slaver, blant annet i janitsjarstyrken. Når kavaleriet etter hvert mistet sin betydning, gikk osmanerne over til godsdrift, og det var utbredt at greske bønder ble tvunget inn i livegenskap.

En stor del av grekerne ble økonomisk utbyttet eller forfulgt på grunn av sin religion under tyrkerherredømmet, men grekerne beholdt likevel en viss grad av selvstyre, som religions- og språklig frihet. Dette skjedde gjennom milletsystemet, der de ulike religionene innen bokfolkene ble gitt et visst administrativt styre mot å sørge for lojalitet overfor det osmanske styret.

Siste halvdel av 1600-tallet var preget av harde kamper mellom Det osmanske riket og Venezia. Osmanerne inntok Kreta i 1669, mens Venezia fikk kontroll over Peloponnes og øyene i Det joniske hav i 1699. Under venetiansk styre var det sterke uroligheter i disse områdene, og det medvirket til at Det osmanske riket med letthet kunne ta tilbake områdene i 1718.

På slutten av 1700-tallet hadde gresk handel og skipsfart en blomstringstid, og den økonomiske fremgangen fremmet nasjonalfølelsen og frihetsbestrebelsene. Greske kjøpmenn i utlandet bidrog til å opprette «frihetsforeningen» Filiki Etairia, som virket mobiliserende på frihetskampen. Det osmanske riket var på denne tiden svekket etter den russisk-tyrkiske krigen på slutten av 1700-tallet.

Den greske frihetskrig 1821–1829

Slaget ved Navarino
Slaget ved Navarino i 1827 ble slutten på det osmanske herredømmet over Hellas.

I 1821 brøt det ut kraftige opprør mot det tyrkiske herredømmet på Peloponnes. Opprørene bredte seg raskt til øyene og nordover, og sommeren 1822 ble Athen erobret. Grekernes strid ble et symbol for liberalisme og nasjonal frigjøring. Begge deler var viktige i den nasjonalstatlige reisning etter Napoleonskrigene.

Samtidig som det brøt ut opprør mot det osmanske herredømmet, var det sterke politiske motsetninger innad i Hellas. Liberale og konservative, republikanere og monarkister kjempet mot hverandre for å vinne makten.

Den anti-tyrkiske kampen utviklet seg etter hvert til å bli en internasjonal konflikt. Egypt, som var en uavhengig del av det osmanske riket, grep inn mot Hellas i 1825, for å slå ned de greske opprørene. Den egyptiske pasja Ibrahim kom til Peloponnes, og etter harde kamper tok han Mesolongion i 1826.

Da grep Storbritannia, Frankrike og Russland inn (London-protokollen 1827) for å støtte Hellas, og stormaktenes flåter ødela den tyrkisk-egyptiske flåten ved Navarino, 20. oktober 1827. Året etter brøt det ut krig mellom Russland og Tyrkia, og Russland vant avgjørende seirer året etter. Det ble sluttet fred i Edirne (Adrianopel), og den osmanske sultanen måtte anerkjenne Hellas som en uavhengig stat.

Uavhengig kongedømme

Hellas, 1830

Etter at Hellas ble proklamert som suveren stat i 1830, og den første regenten, grev Ioannis Kapodistrias, var blitt myrdet i 1831, ble prins Otto av Bayern utnevnt til gresk konge i 1832. Bilde etter et maleri som viser den nyutnevnte kongens inntog i den daværende hovedstaden, Navplion.

Av /KF-arkiv ※.

Ved en ny London-protokoll i 1830 anerkjente de tre stormaktene Hellas som en selvstendig, men ikke autonom stat. Grev Kapodistrias (tidligere russisk utenriksminister) ble utpekt som ny regent. Han førte en pro-russisk utenrikspolitikk, og nasjonalt arbeidet han for å innføre en sentralisert statsmakt. I provinsene var det sterk motstand mot sentraliseringspolitikken. Kapodistrias' motstandere gjennomførte en konspirasjon mot ham, med støtte fra Frankrike og England, og i 1831 ble Kapodistrias myrdet.

Året etter fikk Hellas status som et uavhengig kongedømme under beskyttelse av stormaktene Frankrike, Russland og Storbritannia, og prins Otto av Bayern ble utnevnt til konge som kong Otto 1. Han innførte et sterkt sentralisert regime og forsøkte å føre en uavhengig utenrikspolitikk, uten innflytelse av stormaktene. Etter en oppstand ble det innført konstitusjonelt monarki i Hellas. Det politiske liv var i stor grad preget av en strid mellom «radikale» og «konservative» om den konstitusjonelle utvikling.

Under Krimkrigen (1853–1856) tvang en britisk-fransk flåte Hellas til å forholde seg nøytral. I 1862 avsatte en provisorisk regjering kong Otto, og stormaktene anbefalte Hellas å ta prins Vilhelm av Danmark som konge. Prins Vilhelm overtok makten i 1863, og tok kongenavnet Georg 1. Etter dette maktskiftet fikk Hellas De joniske øyer som gave fra Storbritannia. Kong Georg 1 førte en ekspansiv utenrikspolitikk og hans valgspråk var: Fra konge av Hellas til grekernes konge. Ekspansjonspolitikken, den såkalte Megali Idea, kom til å dominere gresk politikk i nesten hundre år. Bestrebelsene for å oppnå territoriale utvidelser førte til at de indre samfunnsmessige oppgaver i stor grad ble forsømt.

En ny og mer demokratisk forfatning ble innført i 1864 (det ble blant annet innført alminnelig stemmerett for menn), men de politiske stridighetene fortsatte. Som «belønning» for å ha ført en nøytral politikk under den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878, fikk Hellas på Berlinkongressen i 1878 løfte om territoriale utvidelser. Thessalia og en del av Epirus ble gresk territorium i 1881. Likevel fortsatte landet å kjempe for å innlemme de resterende områder med greske innbyggere i Europa og Lilleasia. Hellas støttet blant annet oppstandene på Kreta og i Makedonia, og i 1897 brøt det ut krig mellom Hellas og Det osmanske riket om rettighetene til Kreta. Hellas led nederlag og ble tvunget til å trekke seg tilbake fra øya, men Kreta ble erklært autonom stat av stormaktene i 1898.

Hellas krevde hele Makedonia, og dette kravet førte til strid med Romania i 1905, og i 1906 med Bulgaria. I 1908, etter Østerrike-Ungarns anneksjon av Bosnia-Hercegovina og Kretas uavhengighetserklæring, holdt Hellas seg passiv.

Etter en tid med store konflikter mellom politikere ble det opprettet en militær liga i 1909. Dette betød i praksis at hæren overtok makten. I 1910 dannet kreteren Eleftherios Venizelos Det liberale partiet, Komma Fileleftheron, mens de konservative nasjonalistene samlet seg i et «anti-venizelisk» folkeparti parti, Komma Laikon. Dette var de første tegn til partidannelser i Hellas.

Venizelos fjernet den militære ligaen og tok selv makten i landet. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1910 støttet Venizelos, og parlamentsvalgene i 1912 gav ham stor majoritet. Han styrte i flere år egenrådig. Finansvesenet kom i orden, hæren ble reorganisert av franske offiserer, men samtidig var det dyp splittelse og stor uro i gresk politikk på denne tiden.

Balkankrigene

Balkankrigen
Greske infanterister under den første Balkankrigen.
Av .

I den første Balkankrig i 1912–1913 kjempet medlemmene av det nye Balkanforbundet (Bulgaria, Serbia, Montenegro og Hellas) mot Tyrkia, og sikret seg nesten alle det osmanske rikes besittelser i Europa. Freden ble sluttet i London 30. mai 1913.

Den annen Balkankrig i 1913 var en konflikt mellom Serbia, Hellas og Romania på den ene side, og Bulgaria på den annen om fordelingen av erobringene. Bulgaria angrep Hellas og Serbia, men ble slått og avstod Makedonia til motstanderne.

Resultatet av Balkankrigene var at Tyrkia bare fikk beholde et lite landområde på det europeiske kontinent, mens særlig Hellas og Serbia fikk utvidet sine områder betydelig. Hellas' landområde økte med 56 000 km2 og nærmere 2 millioner innbyggere.

I 1913 ble kong Georg 1 myrdet i Thessaloniki. Hans sønn og etterfølger, Konstantin 1, ble svært populær blant nasjonalistene, fordi han hadde vunnet store militære seire. Dette ble innledningen til striden mellom Venizelos (liberal) og Konstantin (konservativ).

Første verdenskrig

Første verdenskrig
Greske soldater ved elven Strymon på Balkan under første verdenskrig.

Ved begynnelsen av første verdenskrig forsøkte ententemaktene å få Bulgaria og Hellas med i kampen mot Tyrkia. Venizelos hadde planer om å delta i angrepet på Dardanellene (Tyrkia), men dette ble ikke støttet av generalstaben. Kongen avsatte derfor Venizelos i mars 1915. Til tross for dette fikk Venizelos flertall ved valgene samme år, og han ble igjen førsteminister.

Da Bulgaria mobiliserte mot Serbia, mobiliserte Venizelos den greske hæren og tillot franske og britiske tropper å gå i land i Thessaloniki og operere derfra. Dette var et brudd med nøytralitetspolitikken, og ble et viktig spørsmål i striden mellom liberale og konservative krefter. Spørsmålet om deltagelse i den første verdenskrig var i stor grad relatert til det såkalte «nasjonale skisma» (Ethnikos Dichasmos) i gresk politikk: skjebnen til grekerne som bodde utenfor landets grenser – først og fremst i Tyrkia.

Da Bulgaria gikk til krig mot Serbia i 1915, avskjediget kongen igjen Venizelos. I 1916 forlenget ententen Salonikifronten til Adriaterhavet. Bulgarske tropper var i stand til å besette noen greske fort øst for Thessaloniki, uten kamp. Fordi dette skjedde uten kamphandlinger, mistenkte ententen den greske regjeringen for å ha en hemmelig avtale med fienden. Ententen forlangte derfor demobilisering av den greske hær. Med ententens støtte ble det dannet en uoffisiell pro-entente-regjering i Thessaloniki i 1916. Venizelos var blant lederne for denne regjeringen.

I juni 1917 ble Konstantin 1 tvunget til å forlate landet og overlot regjeringen til sin nest eldste sønn, Aleksander. Han tok Venizelos til førsteminister og lot ham styre enerådig. Hellas erklærte deretter Tyskland, Bulgaria og Tyrkia krig. Den greske hær ble reorganisert og kjempet i 1918 mot bulgarerne. Ved freden i Neuilly-sur-Seine, 27. november 1919, fikk Hellas Bulgarias del av Thrakia. Greske tropper deltok samme år i ententens besettelse av Smyrna (Izmir) og omegnen. Fredsavtalen mellom ententen, Hellas og Tyrkia ble inngått i Sèvres 10. august 1920. Hellas overtok nesten hele det østlige Thrakia, i tillegg til Smyrna-området.

Mellomkrigstiden

Ioannis Metaxas
Ioannis Metaxas var Hellas' statsminister og diktator fra 1936 til 1941.
Av .

Under valgkampen i 1920 døde kong Aleksander. Det oppstod en strid om Konstantins muligheter til igjen å bli konge, etter hans opptreden under den første verdenskrig. Ved valget i 1920 led Venizelos nederlag, og han forlot landet. I desember 1920 vendte Konstantin 1 tilbake til Athen, men han ble ikke anerkjent av ententen, og hans tilbakekomst endret særlig Frankrikes holdning til Hellas. Frankrike sluttet å gi økonomisk støtte til Hellas, og vedtok å gi Tyrkia bedre vilkår enn i Sèvres-traktaten. Dette førte til at den greske regjeringen gikk til krig mot Tyrkia for å sikre herredømmet i Lilleasia, og for å innlemme grekerne som bodde der i Hellas.

I 1922 ble de greske troppene fordrevet fra Lilleasia av tyrkerne, og Konstantin 1 måtte abdisere. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn Georg 2, og oberst Nikolas Plastiras overtok regjeringsmakten. Ved Lausanne-freden med Tyrkia i juli 1923, måtte Hellas oppgi alt som var vunnet i Lilleasia og avstå en del av Thrakia. Dette var den definitive slutt på Megali Idea (ekspansjonspolitikken).

Fredsavtalen (Lausanneavtalen) mellom Hellas og Tyrkia medførte en utveksling av greske og tyrkiske folkegrupper. Nesten 500 000 tyrkere (det vil si tyrkisktalende grekere) ble flyttet fra Hellas til Tyrkia, mens rundt 1,5 millioner grekere (det vil si gresktalende kristne tyrkere) ble flyttet fra Tyrkia til Hellas. En stor del av flyktningene som kom til Hellas bosatte seg i Makedonia. Den greske andelen av Makedonias befolkning steg med dette fra 43 % til 89 %.

I begynnelsen av 1920-årene kom det stadig sterkere krav fra den greske befolkningen om økonomiske og sosiale reformer. I 1924 ble det holdt en folkeavstemning hvor majoriteten stemte for å innføre en republikansk statsform, og Georg 2 ble avsatt. Venizelos ble igjen statsminister i juni 1928 og styrte nærmest eneveldig til oktober 1932. Denne perioden var preget av politisk ustabilitet og store økonomiske problemer. I 1932 måtte Venizelos gå av som statsminister da han ikke lenger var i stand til å håndtere landets problemer, spesielt den økonomiske krisen.

Etter år med misnøye og krise, stemte de greske velgerne i november 1935 for å gjeninnføre monarkiet. Kong Georg 2 vendte tilbake, men hans forsøk på å gjennomføre et parlamentarisk styresett var mislykket. General Ioannis Metaxas utnevnte seg selv til regjeringssjef i april 1936. Han suspenderte den frie forfatning og fungerte som en diktator. I fire år styrte han Hellas etter halvfascistiske prinsipper, med Benito Mussolini og Adolf Hitler som forbilder.

Andre verdenskrig

ELAS
Det greske folks frigjøringshær ELAS var aktive i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig i Hellas.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Den 28. oktober 1940 gikk Italia til angrep på Hellas fra Albania, men angrepet ble slått tilbake. Metaxas døde i januar 1941. Tyske styrker angrep Hellas 6. april samme år. Til tross for en viss britisk støtte ble hele Hellas okkupert av Tyskland, Italia og Bulgaria. Kongen og regjeringen måtte forlate landet. Regjeringen slo seg til slutt ned i Kairo, kongen i London. Hellas var blant de landene som ble sterkest utplyndret og skadelidende som følge av andre verdenskrig.

Greske motstandsgrupper var i kamp med okkupasjonsmakten over hele Hellas, men var innbyrdes splittet. Sterkest var den radikale republikanske Nasjonale frigjøringsfront, EAM. Frontens militære avdelinger ble organisert i Det greske folks frigjøringshær, ELAS, som fikk sin arvtaker i den kommunistiske DSE.

I april 1944 ble regjeringen i Kairo omdannet på et bredere partipolitisk grunnlag, med den sentrumsorienterte Georgios Papandreou som regjeringssjef. Både den anti-monarkistiske organisasjon, EDES, og EAM var misfornøyde med representasjonen i den nye regjeringen, og motsetningsforholdet innen motstandsbevegelsen ble utdypet.

Borgerkrig

I oktober 1944 kom regjeringen tilbake fra Kairo, etter at de tyske troppene hadde forlatt Hellas. Papandreou gav ordre om å oppløse frigjøringshæren ELAS. Organisasjonen nektet å la seg avvæpne, og det ble regjeringskrise da sju EAM-ministre gikk ut av regjeringen. Papandreou gikk av i desember 1944.

Over hele Hellas var det demonstrasjoner, og omkring nyttår 1944/1945 brøt det ut kamper mellom britiske soldater og ELAS-styrker. Myndighetene fikk i løpet av våren kontroll over situasjonen, og EAM-tilhengere ble fjernet fra administrasjonen.

Ved valgene til nasjonalforsamling i mars 1946 seiret monarkistene, og i september samme år ble det holdt folkeavstemning om kong Georg 2 skulle få vende tilbake. Siden desember 1944 hadde erkebiskop Damaskinos fungert som regent. Avstemningen viste flertall for monarkiet, og i september 1946 kunne Georg 2 for tredje gang vende tilbake fra landflyktighet.

Hellas hadde store økonomiske problemer i de første etterkrigsårene. Det var mangel på matvarer, boliger og klær, og dette dannet grunnlag for opposisjon mot det sittende regimet. Høsten 1946 var det kraftige sammenstøt mellom gerilja og politi- og militærstyrker. Senere på høsten ble det proklamert en «uavhengig» gresk regjering under ledelse av den kommunistiske general Markos Vafiadis. Særlig i Nord-Hellas var det alvorlige kamper mellom regjeringsstyrkene og de kommunistiske opprørerne. Myndighetene fikk teknisk og materiell hjelp fra USA, og opprørene måtte gi opp kampen mot regjeringsstyrkene.

I 1949 innstilte Markos-styrkene all organisert motstand, og det parlamentariske 'høyre' hadde seiret. Titusenvis av mennesker mistet livet i borgerkrigen, og det ble gjort store materielle ødeleggelser over hele Hellas.

Ved valgene i 1951 seiret en samling høyrepartier under ledelse av feltmarskalk Alexandros Papagos, som hadde stått i spissen for regjeringstroppene under borgerkrigen. Til tross for Papagos' seier, dannet Det nasjonale fremskrittsparti, under ledelse av general Nikolaos Plastiras, en mindretallsregjering. Den beholdt makten til 1952, da det ble vedtatt en ny grunnlov og innført valg i énmannskretser. Grunnet den nye valgordningen mistet en rekke mindre partier sine plasser i nasjonalforsamlingen. Det medførte en klarere todeling av plassene mellom Gresk samling og Den demokratiske union under Plastiras. Gresk samling vant en overlegen seier, og Papagos dannet igjen regjering.

Etterkrigstiden

Grivas og Papandreu, -65

Hellas’ nyere historie har vært preget av det vanskelige forholdet til Tyrkia, men også av sterke politiske personligheter. Etter avslutningen av den greske borgerkrigen i 1949 ble Hellas medlem av NATO i 1952. Et stridsspørsmål som førte til konflikt med Storbritannia, var Kypros’ stilling. Bildet viser lederen for EOKA-geriljastyrkene, general Georgis Grivas (til høyre), sammen med statsminister Georg Papandreu i 1965.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1952 ble Hellas medlem av NATO. Året etter inngikk landet en avtale med Tyrkia og Jugoslavia om militært samarbeid. I 1954 ble avtalen utvidet til også å gjelde det politiske, økonomiske og kulturelle felt (Balkanpakten). Denne samarbeidsavtalen fikk ingen praktisk betydning.

I 1954 brøt det ut antibritiske demonstrasjoner på Kypros og i flere greske byer. Demonstrantene protesterte mot at den britiske regjeringen avslo en anmodning fra Hellas om å forhandle om Kypros' status. FNs generalforsamling behandlet saken uten resultat. Situasjonen på øya ble tilspisset, og britiske statsborgere og tyrkisk-kyprioter ble overfalt av gresk-kyprioter. Problemene på Kypros førte til at Hellas fikk et spent forhold til både Tyrkia og Storbritannia. Britene deporterte i 1955 erkebiskop Makarios, som var den greske lederen på Kypros.

Kyproskonflikten var det dominerende utenrikspolitiske spørsmål i slutten av 1950-årene. General Georgios Grivas startet en bevegelse som krevde at Kypros skulle bli underlagt Hellas. Høsten 1960 støttet 1/3 av nasjonalforsamlingens medlemmer denne bevegelsen.

I 1955 døde statsminister Papagos, og Konstantinos Karamanlis ble ny sjef for regjeringen. Koalisjonen Gresk samling ble reorganisert som Den nasjonale radikale union. Ved valgene til ny nasjonalforsamling 1956 fikk Den nasjonale radikale union flest plasser, selv om Den demokratiske union fikk flere stemmer. Dette var et resultat av det nye valgsystemet. Kvinner hadde for første gang stemmerett, og valget ble innledningen til en stabil periode i gresk politikk der Karamanlis satt som statsminister helt til 1963.

I juni 1963 gikk Karamanlis av, og forskjellige forretningsministerier styrte landet frem til valget samme år, hvor Papandreous Sentrumsunion fikk flest plasser i nasjonalforsamlingen. Papandreou avslo å danne regjering ettersom han da ville være avhengig av støtte fra kommunistene. Kongen ble tvunget til å utskrive nyvalg for å sikre landet en stabil regjering. Ved valget i 1964 seiret Sentrumsunionen, og Papandreou kunne danne regjering. Like etter valget døde kong Paul, og sønnen Konstantin 2 overtok. Statsminister Papandreou kom i konflikt med den unge kongen i spørsmålet om kontrollen over de militære styrker, og han gikk av igjen i juli 1965.

Juntastyre 1967–1974

Papadopulos og Pattakos, 1968

I april 1967 grep en oberstjunta makten i landet ved et militærkupp. Her sees to av lederne, Georgios Papadopulos (til venstre) og Stylianos Pattakos (til høyre) idet de mottar den ortodokse kirkens eldste orden, Korsridderne av Den hellige gravs storkors, av patriarken av Jerusalem for utviste tjenester for den gresk-ortodokse kirken, 3. juli 1968. Begge ble dømt til døden for høyforræderi i 1975, men fikk senere dommene omgjort til livsvarig fengsel.

Av /NTB Scanpix ※.

Våren 1965 anklaget kongen en gruppe offiserer for å ha forberedt et kupp. Anklagene skjerpet den politiske striden. Over store deler av Hellas var det demonstrasjoner og uroligheter. I september 1965 fikk kongen Stefanos Stefanopoulos fra høyrefløyen i Sentrumsunionen til å danne regjering. Denne ble felt allerede i desember 1966 og et forretningsministerium overtok.

Kong Konstantin 2 anmodet Panayotis Kanellopoulos, lederen for opposisjonen i parlamentet, om å danne ny regjering, istedenfor å spørre Papandreou som hadde flertallet bak seg. Kanellopoulos oppløste parlamentet og skrev ut nye valg. I april 1967 gjorde en gruppe oberster statskupp av frykt for at det ville bli innført reformer i de væpnede styrker dersom sentrumsunionen vant valget.

Juntaen utnevnte riksadvokaten, Konstantinos Kollias, til statsminister, men beholdt selv den reelle makten. Forfatningen ble satt ut av kraft og 6000–7000 personer, særlig venstreorienterte politikere og fagforeningsfolk, ble arrestert. Streng sensur ble innført, og de planlagte valgene til nasjonalforsamling ble avlyst. Befolkningen forholdt seg stort sett passiv til kuppet, og kongens stilling var lenge uklar.

Et par måneder etter kuppet gikk general Grivas, som var blitt øverstkommanderende på Kypros, til angrep mot tyrkiske landsbyer på øya. Tyrkia reagerte øyeblikkelig, men på grunn av press fra vestlige stormakter unnlot de å gå til militær invasjon på øya. General Grivas måtte gå av, og et stort antall greske tropper ble trukket ut av Kypros. Etter dette prestisjenederlaget forsøkte kongen sammen med statsminister Kollias et motkupp 13. desember. Dette var fullstendig mislykket, og kongen måtte flykte til Italia sammen med sin familie og Kollias.

Juntaen utpekte i desember 1967 oberst Georgios Papadopoulos som regjeringssjef. Han hadde vært en av lederne for statskuppet i april samme året. I tillegg til statsminister ble han forsvarsminister, senere også undervisningsminister og utenriksminister. I 1972 overtok han også som regent.

Våren 1968 klaget Danmark, Norge og Sverige med tilslutning av Nederland til Den europeiske menneskerettighetskommisjon over at Hellas hadde brutt menneskerettighetskonvensjonen, og fikk medhold. Hellas mistet dermed sin plass i Europarådet.

Etter avsløringer om planlagte kupplaner av kongetro marineoffiserer, ble Hellas for tredje gang proklamert som republikk 1. juni 1973. En folkeavstemning godkjente endringen i statsformen. Papadopoulos ble president og utnevnte en sivil regjering, men juntaen hadde fortsatt sterk kontroll i landet. Papadopoulos liberaliserte økonomien, opphevet unntakstilstanden og løslot politiske fanger. Juntastyret var på denne tiden preget av intern splittelse, og det var sterk sosial uro i landet, på grunn av en stadig vanskeligere økonomisk situasjon.

I november 1973 demonstrerte studenter og arbeidere mot landets økonomiske politikk, spesielt mot den høye inflasjonen. Studentdemonstrasjonene utenfor Athens polytekniske universitet ble brutalt slått ned på av sikkerhetspolitiet og førte til at 24 mennesker ble drept. Demonstrasjonen den 17. november 1973 ble sett på som begynnelsen på militærjuntaens fall, og blir årlig markert i Athen. En gruppe høyreorienterte generaler avsatte Papadopoulos, fordi de mente at hans liberalistiske politikk hadde gått for langt. General Fedon Gizikis tok over som president, innførte unntakstilstand og utsatte det planlagte valget på ubestemt tid.

Republikk

Karamanlis, 1974

Etter juntaens fall i 1974 fikk landet igjen demokrati og et parlamentarisk styresett. Den nye statsministeren, Konstantin Karamanlis, vant absolutt flertall i parlamentet med sitt nye konservative parti, Nytt Demokrati. Her er han fotografert idet han tas i ed i november 1974.

Av /NTB Scanpix ※.
Papandreu, -81

I 1981, samme år som Hellas ble medlem av EU, kom Andreas Papandreu for første gang til makten som leder av det sosialdemokratiske partiet PASOK. Han var statsminister fra 1981 til 1989 og igjen fra 1993 til han måtte gå av like før han døde 1996.

Av /NTB Scanpix ※.

Juntaens fall kom i juli 1974. Den greske regjeringen støttet et statskupp på Kypros, og Tyrkia svarte med å invadere den nordlige delen av øya. Den greske generalstaben erklærte at landets væpnede styrker ikke var forberedt på en ny krig, og juntaen gikk av 23. juli 1974. Senere samme år fikk Hellas tilbake medlemskapet i Europarådet.

Etter at den militære unntakstilstanden ble opphevet, vendte Konstantinos Karamanlis tilbake fra eksil og dannet ny regjering. Ved valget i november 1974 erobret hans parti Nytt demokrati, Neá Dimokratía (ND) 220 av 300 seter i parlamentet. Det nest største partiet ble Den panhellenske sosialistbevegelse, Panellínio Sosialistikó Kínima (PASOK), ledet av Andreas Papandreou, sønn av Georgios Papandreou.

Hellas fikk en ny republikansk forfatning i juni 1975, etter at en folkeavstemning i desember 1974 avviste å gjeninnføre monarkiet. Ved rettssakene høsten 1975 ble juntalederne fra 1967–1974 dømt, sammen med en rekke av sine tilhengere. Senere ble de avsagte dødsdommene omgjort til livsvarig fengsel. Opposisjonen kritiserte regjeringen for at den ikke gikk langt nok i oppgjøret med fortiden.

I 1975 ble Konstantinos Tsatsos, som stod politisk nær Karamanlis, valgt til president. Ved parlamentsvalget i 1977 fikk Nytt demokrati absolutt flertall og beholdt dermed regjeringsmakten. Regjeringen førte en moderat politikk og la særlig vekt på å styrke økonomien og å bedre landets sosiale forhold. Karamanlis satt som statsminister frem til han ble valgt til president i 1980. Georgios Rallis overtok som statsminister.

Ved valget til ny nasjonalforsamling i 1981 tapte høyresiden. PASOK fikk absolutt flertall og Andreas Papandreou ble statsminister. Partiet gikk til valg med slagordet allaghi (forandring), og ble presentert som det greske sentrums arvtaker. Papandreou førte en venstreorientert politikk. I 1985 gikk PASOK noe tilbake, men beholdt fortsatt absolutt flertall.

Samme år nektet Papandreou å støtte Karamanlis som president for en ny fem-års periode. Karamanlis på sin side trakk seg fra valget i protest mot foreslåtte endringer i forfatningen, som gikk ut på å overføre presidentens utøvende makt til parlamentet. I 1986 ble endringene vedtatt. Nasjonalforsamlingen valgte høyesterettsdommer Christos Sartzetakis til ny president.

I 1989 gikk Hellas inn i en politisk krise som var preget av stagnasjon og uklare regjeringsforhold. PASOK slet i motvind, spesielt da regjeringens rolle i ulike økonomiske skandaler kom i søkelyset. Papandreou og fire andre tidligere regjeringsmedlemmer ble dessuten anklaget for delaktighet i ulike korrupsjonssaker. Et spesielt tribunal ble satt opp for å behandle forholdene. Etter valget i juni mistet PASOK flertallet og ND dannet regjering med et koalisjonsparti. Det ble avholdt et nytt valg allerede i november 1989, men ingen av partiene fikk flertall. I perioden fra oktober 1989 til april 1990 satt flere ulike interimstyrer ved makten.

Konfliktene med Tyrkia har i stor grad dominert i gresk utenrikspolitikk. Da Tyrkia invaderte Kypros i 1974 tilspisset forholdet seg. Opprettelsen av en tyrkisk-kypriotisk republikk 1983 gjorde ikke forholdet bedre. I 1984 nektet Hellas å delta i en NATO-øvelse på grunn av denne konflikten. I tillegg har spørsmålet om suverenitet over den oljerike kontinentalsokkelen i Egeerhavet ført til konflikter mellom statene. Det ble nesten en militær konflikt i 1987 på grunn av dette.

Rett etter at Karamanlis kom tilbake fra eksil i 1974 uttrykte han at Hellas burde bli medlem av EF. EF hadde spilt en fremtredende rolle mot juntaen, og i tillegg kunne EF bli en potensiell støtte mot Tyrkia. Den greske søknaden ble sendt i 1975 og forhandlingene ble avsluttet i 1979. Fra 1981 ble Hellas et fullverdig medlem i EF.

Hellas ble medlem av NATO i 1952, men etter juntaens fall ønsket Karamanlis å distansere Hellas fra USA. I august 1974 uttrykte han at tidsperioden for USAs militære baser i Hellas måtte reforhandles. I 1983 undertegnet imidlertid den greske regjeringen en femårs forsvars- og økonomisk samarbeidsavtale med USA, der de fire amerikanske basene i landet ble opprettholdt. Dette til tross for løftene om at basene skulle fjernes, og til tross for at USA fortsatt ønsket et nært forhold til Tyrkia i NATO.

Hellas i 1990-årene

Partipolitikk og valg

Etter valget i april 1990 ble det dannet en ren konservativ regjering, ledet av Konstantinos Mitsotakis. Samme år ble den tidligere presidenten Karamanlis valgt til ny president. Saken mot Papandreou kom opp for spesialtribunalet i 1991, og i januar 1992 ble han frikjent på alle punkter. Etter frikjennelsen forlangte Papandreou nyvalg, fordi han mente at anklagen mot ham hadde spilt en stor rolle for de konservatives valgseier i 1990.

Da to av Nytt Demokratis representanter i parlamentet forlot partiet til fordel for et nystiftet sentrum-høyreparti i 1993, mistet ND flertallet. Mitsotakis gikk av og skrev ut nyvalg. Den avtroppende statsministeren ble beskyldt for utnyttelse av statsministerstillingen til personlig vinning og korrupsjon, men parlamentet trakk tilbake tiltalen i 1994.

Ved valget i 1993 fikk PASOK 46,9 % av stemmene og rent flertall i parlamentet. Papandreou ble statsminister, men sykdom tvang ham imidlertid til å trekke seg i januar 1996. I juni samme år døde han. Etter interne stridigheter og maktkamp i PASOK overtok Kostas Simitis som statsminister. Han overtok også etter hvert som partileder, og hans inntreden som leder for PASOK gjorde at partiet nærmet seg de sosialdemokratiske partier i andre vesteuropeiske land.

I 1995 valgte parlamentet Konstantinos Stefanopoulos til president. Året etter skrev Simitis ut nyvalg til parlamentet for at regjeringen skulle få et fast mandat til å gjennomføre de økonomiske reformene som var nødvendig for å oppnå målet om medlemskap i EUs monetære union. Ved valget i september fikk PASOK flertall.

Til tross for store demonstrasjoner og generalstreiker fortsatte Simitis' regjering å føre den spare- og innstramningspolitikken som var nødvendig for å tilpasse seg kravene fra EU. Høyresiden gjorde et relativt dårlig valg og Miltiadis Evert gikk av som leder for ND. I 1997 ble Konstantinos (Kostas) Karamanlis, nevø av den tidligere presidenten med samme navn, valgt til ny leder i ND.

I juni 1997 godkjente høyesterett at eiendommene til eksil-kongen kong Konstantin 2 kunne nasjonaliseres, og at statsborgerskapet til familien hans kunne trekkes tilbake. Kongen fremmet saken sin for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og fikk medhold i november 2000.

I 1999 ble det kjent at den kurdiske geriljalederen Abdullah Öcalan hadde fått beskyttelse i den greske ambassaden i Kenya før han ble tatt av tyrkiske myndigheter. Tre ministere måtte gå av på grunn av håndteringen av denne saken.

Utenrikspolitikk

Utenrikspolitikken i 1990-årene var preget av flere konflikter. Den gamle konflikten med Tyrkia om oljeressursene i Egeerhavet blusset opp igjen i 1994, og 1996–1997 stod Tyrkia og Hellas steilt mot hverandre på Kypros og i forbindelse med grensespørsmål i Egeerhavet. Forholdet mellom de to landene bedret seg noe mot slutten av 1990-årene, og i 1999 gav Hellas uttrykk for å ønske Tyrkia velkommen som fremtidig EU-medlem.

En annen utenrikspolitisk konflikt kom til overflaten i 1992, da Hellas unnlot å anerkjenne Makedonia i forbindelse med EUs anerkjennelse av de nye statene i det tidligere Jugoslavia. Store deler av det tidligere historiske Makedonia inngår i Hellas, og grekerne fryktet territorielle krav fra det nye Makedonia. I 1994 innførte Hellas en blokade av makedonske varer. Grekerne reagerte særlig på at landet brukte navnet Makedonia og et gammelt gresk-makedonsk solsymbol i flagget. Saken ble foreløpig løst i 1995, da solsymbolet ble noe endret og landets offisielle navn ble «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia» (engelsk forkortelse: FYROM). Striden blusset opp igjen 2004, da USA anerkjente landet som «Republikken Makedonia».

De anti-amerikanske strømningene, som har ligget latent i det greske samfunnet helt siden juntatiden, blusset voldsomt opp under NATOs bombing av Serbia i 1999. Hellas har tradisjonelt hatt nære forbindelser med Serbia, og gikk bare motvillig med på å godkjenne bruk av våpen. Meningsmålinger viste at over 95 % av befolkningen var mot bombingen, og da Bill Clinton besøkte Athen høsten 1999, var det voldsomme demonstrasjoner mot USA.

Terrorangrep

I 1990-årene rettet flere greske grupperinger bombeangrep og attentater mot politiske, militære og kommersielle mål i Hellas. Regjeringen lanserte en rekke tiltak for å bekjempe angrepene i 1994, men myndighetene klarte ikke å stoppe dem. I juni 2000 ble den britiske forsvarsattachéen Stephen Saunders drept av terrorgruppen 17. november. Gruppen begrunnet mordet med Saunders rolle i planleggingen av NATOs bombing av Kosovo i 1999. Den venstreorienterte terrorgruppen ble stiftet i midten av 1970-årene og har særlig rettet aksjonene sine mot amerikanske og tyrkiske mål. Mordet på Saunders førte til internasjonal bekymring for at grekerne skulle mislykkes i kampen mot angrepene. I juli 2000 ble Storbritannia og Hellas enige om en rekke tiltak for å bekjempe terroren.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Clogg, Richard (2013). A concise history of Greece, 3rd ed., Cambridge: Cambridge University Press
  • Close, David H. (2002). Greece since 1945. London: Pearson Education Limited
  • Koliopoulos, John S. & Thanos M. Veremis (2010). Modern Greece. A History since 1821. Malden, MA: Wiley-Blackwell
  • Magocsi, Paul R. (1993): Historical Atlas of East Central Europe. Seattle; London: University of Washington Press. Les boka i Internet Archive
  • Woodhouse, C.M. (1991). Modern Greece: a short history, 5th ed., London: Faber and Faber

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg