Benito Mussolini

Benito Amilcare Andrea Mussolini ble født i en liten landsby i Emilia-Romagna og vokste opp i enkle kår. Faren var smed og militant sosialist, moren var lærer og dypt katolsk. Han studerte ved religiøse skoler etter morens vilje, men han var en urolig elev som ofte viste voldelig oppførsel. I 1900 meldte han seg i Partito Socialista Italiano (PSI, Det sosialistiske partiet).

Mussolini emigrerte til Sveits i 1902 for å slippe unna militærtjeneste. I Sveits ble han stadig mer involvert i den revolusjonære fløyen av Det sosialistiske partiet (PSI), ledet av Arturo Labriola (1873–1959). Mussolini ble også kjent med filosofen og økonomen Vilfredo Pareto, som på den tiden underviste ved universitetet i Lausanne. Pareto hadde stor innflytelse over den unge Mussolini, som forkastet reformismen og støttet revolusjonær sosialisme. I denne tidlige fasen viste Mussolini sympati for den revolusjonære syndikalismen, særlig etter inspirasjon fra Georges Sorel.

Tilbake i hjemlandet i 1904 takket være et amnesti, fullførte Mussolini militærtjenesten og prøvde seg som lærer, men han ble kritisert både for sin antiklerikalisme og sin manglende evne til å holde ro og disiplin i klasserommet. Hans hovedinteresse og lidenskap var uansett politikken. I løpet av kort tid fikk Mussolini ulike oppdrag både som journalist i aviser tilknyttet Det sosialistiske partiet og som politisk leder ved lokale seksjoner.

I 1908 bidro Mussolini også til «Pagine Libere» av Angelo Oliviero Olivetti, et ledende tidsskrift for den italienske revolusjonære syndikalismen. Hans glødende artikler fikk stadig mer oppmerksomhet. Man vil tro at Mussolini allerede såpass tidlig beveget seg fra sosialistisk internasjonalisme til nasjonalisme. Han var nå blitt en kjent representant for den revolusjonære sosialismen i Nord-Italia, og ble i 1912 tilbudt en stilling som redaktør for sosialistavisen Avanti!. Han forsøkte også å bli valgt til det italienske parlamentet, og i 1914 kom han inn i Milanos byråd med PSI.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 befant Mussolini seg blant de harde motstanderne av Italias deltakelse i konflikten, men denne tilsynelatende kompromissløse posisjonen endret seg i løpet av kort tid. På slutten av 1914 bestemte Mussolini seg for å forlate sosialistavisen Avanti! og grunnla sin egen avis, finansiert av noen store industrigrupper: Il Popolo d'Italia. Han ble dermed kastet ut av PSI samme år. Mussolinis oppførsel ble dømt som uetisk av partiet, etter at det ble avslørt at han var i kontakt med og fikk finansiering fra den franske regjeringen for å støtte en kampanje for Italias inntreden i krigen mot Østerrike og Tyskland.

Italia ble med i krigen fra sommeren 1915 og Mussolini deltok som soldat i to år, til han ble såret og sendt hjem. Tilbake i Il Popolo d'Italia forlot Mussolini en gang for alle sosialismen og begynte å skrive på vegne av den yngste generasjonen av soldater som skulle arve retten til å styre landet etter krigen. Samtidig nølte han ikke med å motta finansiering for avisen fra frimureri, store banker og både italienske og utenlandske industrier.

I mars 1919 i Milano grunnla Mussolini Fasci Italiani di Combattimento – Italiensk kampforbund. Programmet – San Sepolcro-program – ble skrevet av den venstreradikale syndikalisten Alceste De Ambris og futuristen Filippo Tommaso Marinetti. Det krevde demokratiske og sosiale reformer og var helt klart venstreorientert. Den tidlige fascistiske bevegelsen ble inspirert av både nasjonalsyndikalismen og av futuristbevegelsen, som begge på den tiden forsøkte å kombinere antiklerikalisme, sosialisme og nasjonalisme. Men fascistene så også mot de transnasjonale Freikorpsene som forbilde. Vold skulle bli et legitimt middel for å kjempe mot en truende kommunistisk virksomhet i Europa.

21. januar 1921 ble Partito Comunista Italiano (PCI, Det italienske kommunistpartiet) dannet. Dette overbeviste de liberalkonservative i regjeringen at de trengte en allianse med fascistene for å motstå «den røde faren». Det var selveste Giovanni Giolitti som tilbød Mussolini en plass på listen til Det liberale partiet ved valget i mai 1921. Slik ble Mussolini medlem av deputertkammeret sammen med 34 andre fascister, og begynte en ny politisk strategi som så fascismen bevege seg stadig mer mot høyre. I november samme år grunnla han Partito Nazionale Fascista (PNF, Det nasjonale fascistpartiet, herunder Fascistpartiet), samtidig med at gatevolden mellom fascistene og kommunistene intensiverte seg. I januar 1922 grunnla Mussolini tidsskriftet «Gerarchia» (Hierarki, 1922–1945), som skulle formidle og spre den fascistiske doktrinen og støtte opp fascismens «revolusjon».

I marsjen mot Roma 28. oktober 1922, planlagt og organisert av fascistiske ledere over hele landet, var ikke Mussolini med. Han ventet i Milano for å se reaksjonen fra etablissementet. Da kong Viktor Emanuel III nektet å signere en erklæring av unntakstilstand som ville ha gjort det mulig for statsminister Luigi Facta å bruke hæren for å bekjempe de ulovlige paramilitære gruppene, var veien mot makten åpnet for Mussolini. På det tidspunktet ble han sett på som den moderate lederen av fascismen, en som var i stand til å stoppe volden og igjen bringe ro og orden i landet. Han hadde støtte fra industrialistene, fra de liberalkonservative, fra katolikkene og nasjonalistene.

Mussolini spilte sine kort godt og nektet å være med i regjering dersom han ikke selv skulle lede den. 30. oktober 1922 ble han dermed innsatt av kongen som statsminister. Artikkel 65 i Statuto Albertino, den daværende italienske grunnloven, gav kongen full frihet til å velge sine ministre, uavhengig av flertallet i parlamentet.

Mussolini tok umiddelbart initiativer som skulle endre landets politiske institusjoner, uten at det gikk utover det liberaldemokratiske systemet i første omgang. Allerede i desember 1922 nedsatte han Det fascistiske storrådet (Gran Consiglio del Fascismo), bestående av ledere i PNF og i statsapparatet, ved siden av den konstitusjonelle regjeringen. Rådet formaliserte Den frivillige militsen for nasjonens sikkerhet (Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale), som samlet de mest utagerende fascistiske aktivistene. PNF ble samtidig slått sammen med Associazione Nazionale Italiana, (Italiensk Nasjonalforening), som ble opprettet i 1910 av nasjonalistene. Dette markerte en klar vending mot høyre. De sosialistiske innslagene ble tonet ned.

I 1923 foreslo koalisjonsregjeringen en ny valglov for å sikre politisk stabilitet, som fikk støtte fra et flertall i parlamentet, unntatt katolikkene og venstrepartiene. Med den nye valgloven skulle to tredjedeler av parlamentsmandatene gå til partiet eller koalisjonen som hadde fått over 25 prosent av stemmene. De liberalkonservative dannet igjen en felles liste med fascistene. Valget fant sted under spente forhold i 1924; gatekonflikter, utpressing, trusler mot politiske kandidater og dødsfall. Valgresultatene gav et klart flertall til de etablerte partiene på høyresiden og til fascistene (69,4 prosent av stemmene og 374 mandater), som sammen kapret to tredjedeler av parlamentsplassene.

Den moderate sosialisten Giacomo Matteotti var den eneste som i 1924 fordømte volden som hadde preget valgkampen i parlamentet. Kort tid etter ble han kidnappet og senere funnet drept. Fascismen ble en kort tid konfrontert med kritikk og skepsis fra den offentlige opinionen, men Mussolini klarte å ta kontroll igjen. I en glødende tale 3. januar 1925 tok Mussolini på seg «det politiske, historiske og moralske ansvaret» for volden som hadde herjet i landet frem til da, og han utfordret parlamentet til å stille ham for Høyesterett. Det som da skjedde, var at et markant flertall av representantene avgav sitt tillitsvotum.

24. desember 1925 vedtok parlamentet en lov som utvidet makten til statsministeren. Mussolini fikk tittelen «regjeringssjef» og fikk myndighet til å velge ministrene, som ble ansvarlige overfor ham, og til å sette den politiske agendaen for parlamentet. Samme lov gjorde kongens regjering uavhengig av parlamentet. Dette markerte bruddet med parlamentarismen, som de facto hadde vært Italias styringsform siden 1850-årene. Den utøvende makten hos regjeringssjefen var nå betydelig forsterket overfor den lovgivende. Likevel er det viktig å påpeke at denne endringen var i henhold til grunnloven, hvor parlamentarismen ikke var nevnt.

Diktaturet ble legalisert i 1926–1927 ved en rekke lover som tok sikte på å bygge opp en korporativ stat, og som innskrenket individuelle friheter og økte statens kontroll over befolkningen. Mussolini utbygde selv sin posisjon med særfullmakter som regjeringssjef og partileder («Il Duce»). I juridisk forstand skjedde overgangen fra det liberale styret til diktaturet i 1928, seks år etter marsjen mot Roma. Stemmeretten ble betydelig innskrenket og demokratiske valg ble erstattet med plebisitter der velgerne bare hadde mulighet til å stemme «ja» eller «nei» til Mussolinis regime. En ny lov fra 1928 etablerte formelt Det fascistiske storrådet, ledet av il Duce, som konstitusjonelt organ i staten. Det var overordnet kongehuset og parlamentet, og hadde både utøvende og lovgivende makt. Dette opphevet maktfordelingen i Italia og innførte følgelig diktaturet de jure.

Lateranoverenskomsten av 11. februar 1929, som gjorde slutt på konflikten mellom den katolske kirken og den italienske staten, bidro til å styrke Mussolinis posisjon både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til å vinne støtte blant mange troende katolikker i hjemlandet, ga overenskomsten ham også prestisje utenfor Italia.

Den nasjonalpatriotiske retorikken som Mussolinis regime tok i bruk, la stor vekt på fascismen som en fullføring av Risorgimento (prosessen mot Italias samling). Dermed fremhevet Mussolini at fascismen også var i stand til å gjenopplive Romerrikets storhetstid. Italias interesser lå i Afrikas Horn, Libya, Albania og Middelhavet. I august 1923 beordret Mussolini okkupasjon av den greske øya Korfu. I januar 1924 signerte han en vennskapsavtale med Jugoslavia, som forpliktet begge landene til å opprettholde orden på Balkan gjennom fredelige relasjoner med Østerrike, Ungarn og Bulgaria.

Den moderate og tradisjonelle diplomatiske linjen som den fascistiske regjeringen fulgte mellom 1922 og 1924, ble videreført ved Locarno-konferansen i oktober 1925. Det personlige og vennligsinnede forholdet som oppstod mellom Mussolini og den britiske utenriksministeren Austen Chamberlain i forkant av Locarno-avtalen i desember 1925, førte til to separate avtaler mellom Italia og Storbritannia. Den ene gjaldt justering av grensen mellom Egypt og Libya. Den andre gjaldt Italias rett til å investere i Etiopia. Det italiensk-britiske samarbeidet virket positivt: Britiske konservative politikere som Winston Churchill uttrykte offentlig sympati for Mussolinis fascisme, noe som bidro til å legitimere regimet. Mussolini førte med andre ord en forsiktig og forsonende politikk overfor vestmaktene gjennom hele 1920-tallet. Likevel står det klart at det fascistiske regimets målsetting var å støtte en revisjonistisk linje ut fra Versailles-traktaten.

Regimet endret brått retning på begynnelsen av 1930-tallet. Årsaken var Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland og nye spenninger i det europeiske diplomatiet. Fra og med 1932 søkte Mussolini en større rolle for seg selv og landet i utenrikspolitikken. I 1933 signerte den italienske regjeringen en firemaktsavtale med Frankrike, Storbritannia og Tyskland, et initiativ for fred som senere ble annullert av Hitlers avgjørelse om å forlate Folkeforbundet og nedrustningskonferansen i Genève samme år. Etter Dollfuss-drapet i Østerrike i 1934, i regi av østerrikske og tyske nazister, tok Mussolini en klar stilling mot Tyskland. Mussolini forsøkte å nærme seg Frankrike, men to valg i utenrikspolitikken gjorde en allianse med Frankrike og Storbritannia umulig: Etiopiakrigen og støtten til Francisco Franco under borgerkrigen i Spania.

Italias erobring av Etiopia, som på dette tidspunkt var en av de få uavhengige statene i Afrika, startet i oktober 1935 og ble avsluttet i mai 1936, da Mussolini høytidelig kunne proklamere dannelsen av det italienske imperiet. Den militære kampanjen var brutal. I strid med Genève-protokollen fra 1925, som også Italia hadde signert, brukte det italienske flyvåpenet store mengder sennepsgass for å terrorisere befolkningen. Krigen med Etiopia bidrog også til å isolere Mussolini diplomatisk.

Sanksjonene mot Italia bidrog til at Italia nærmet seg Nazi-Tyskland, som delte Mussolinis ambisjon om å endre status quo i Afrika og Midtøsten til sin fordel. En uformell allianse mellom Italia og Tyskland ble skissert allerede i 1936 (aksen Roma–Berlin–Tokyo). Det viktigste elementet i avtalen var Mussolini og Hitlers felles beslutning om å gripe inn i den spanske borgerkrigen.

I 1936 sendte Mussolini soldater for å støtte troppene til general Francisco Franco, som kjempet mot den legitime republikanske regjeringen i Spania. Italias deltakelse spilte en liten rolle militært sett, men fikk stor betydning på et mer ideologisk og propagandistisk plan. Borgerkrigen i Spania forverret forholdet til vestmaktene og førte Mussolini og Hitler sammen.

I 1937 undertegnet Mussolini Antikominternpakten med Tyskland og Japan. Samme år trakk Italia seg fra Folkeforbundet. Da Hitler i 1938 annekterte Østerrike (Anschluss), protesterte ikke Mussolini. Il Duce hadde på dette tidspunktet klare planer om å få støtte av Tyskland for utvidelsen av Italias innflytelsessfære både i Middelhavet og i Midtøsten. Dette hindret ham likevel ikke i å signere en avtale med Storbritannia om å opprettholde status quo og sikre fri sjøfart i Middelhavet (gentlemen’s agreement). Under konferansen i München i 1938, hvor man uten hell forsøkte å løse krisen som hadde oppstått rundt det tyske kravet over Sudetenlandet, handlet Mussolini for siste gang som mellommann mellom Tyskland på den ene siden og Frankrike og Storbritannia på den andre.

Det var i denne utenrikspolitiske konteksten at det fascistiske regimet kunngjorde en ny lovgivning mot jødene i 1938. Mussolini var ikke kjent for å være antisemitt. I Fascismens doktrine fra 1932 ble verken rasisme i biologisk betydning eller antisemittisme nevnt. Mussolini og fascistene insisterte derimot på en åndelig-kulturell rasisme basert på personlighetstyper og karaktertrekk. I deres propaganda var det den borgerlige mentaliteten som ble angrepet. Å skape «et nytt menneske» innebar først og fremst å bli kvitt en «borgerlig ånd» preget av selvtilfredshet og egoisme.

Roma–Berlin–Tokyo-aksen markerte det avgjørende skiftet i Italias politikk overfor jødene. 14. juli 1938 publiserte avisen Il Giornale d’Italia det såkalte Manifestet for rasen (Manifesto sulla razza). Dokumentet ble skrevet av en liten gruppe italienske pseudoforskere på oppdrag fra Mussolini. Etter det var regimet raskt ute med å innføre en ny rasepolitikk basert på biologiske kriterier. I motsetning til den tyske, gav den italienske lovgivningen imidlertid rom for unntaksordninger og særbehandling. Mussolini var først og fremst opptatt av å begrense jødenes innflytelse i næringslivet og i den politiske sfæren ved å utelukke dem fra vitenskapelige institusjoner, fra banker og næringsvirksomheter av en viss verdi, samt fra partiet. Rasisme og antisemittisme ble i så måte koblet til en aksentuering av den antiborgerlige kampanjen. Rasisme og antisemittisme representerte like fullt en ny ideologisk orientering.

Mussolini ble i stadig økende grad fascinert av Hitlers raske beslutninger og av det tyske nazi-regimets tilsynelatende overlegenhet. Ønsket om å etterligne Tyskland i rasepolitikken ble fulgt av et ønske om å imitere Føreren også i utenrikspolitiske saker. I april 1939 annekterte Mussolini Albania. I mai 1939 signerte han Stålpakten med tyskerne, til tross for betydelig skepsis hos kongen og hos den italienske makteliten. Med denne avtalen forpliktet de to landene seg til å hjelpe hverandre i en eventuell defensiv eller offensiv krig. Mussolini inngikk denne pakten etter at Hitler hadde forsikret ham om at krigen ikke ville starte før om tre år. Angrepet mot Polen 1. september 1939 var dermed det første klare tegnet på at il Duce hadde mistet sitt handlingsrom i utenrikspolitikken og var i ferd med å bli overkjørt av Føreren.

Italia var ikke forberedt på storkrig. Mussolini hadde, merkelig nok, forsømt den militære opprustningen. Han valgte først ikke å intervenere, men ble samtidig opptatt av at Italia ikke skulle bli marginalisert i en konflikt som alle trodde ville bli kortvarig. Med planer om å kjøre en «parallell krig» i Middelhavsområdet (Nice, Savoie, Korsika og Afrika) og på Balkan, besluttet il Duce å angripe Frankrike 10. juni 1940, etter at den franske hæren hadde signert en våpenhvile med tyskerne.

De imperialistiske ambisjonene til det fascistiske regimet kollapset som følge av de væpnede styrkenes manglende forberedelser og planlegging. Etter en rekke ydmykende nederlag på Balkan og i Afrika ble det italienske bidraget i krigen de følgende to årene redusert til å bestyre de okkuperte områdene sammen med tyskerne. Slik ble Mussolini skyldig i alvorlige krigsforbrytelser både i Afrika og på Balkan. Mistilliten i befolkningen økte samtidig i takt med de militære nederlagene.

Regimets endelige krise nærmet seg. Storrådet, som ikke hadde møttes på flere år, ble innkalt 24. juli 1943 av Mussolini, som var klar over misnøyen. I løpet av natten vedtok det fascistiske storråd, med støtte fra kongen, å avsette Il Duce. Tidlig på formiddagen 25. juli ble Mussolini innkalt til kongen, bedt om å fratre sin stilling og arrestert. Pietro Badoglio dannet regjering, oppløste fascistpartiet og søkte fred med de allierte. Umiddelbart etter denne avgjørelsen tok den tyske hæren kontroll over store deler av Nord-Italia, mens kongen og regjeringen flyktet til Sør-Italia, nå under kontroll av de allierte.

Benito Mussolini, syk og resignert, ble 12. september 1943 reddet av tyskerne fra sitt fangenskap i Appenninene og overtalt av Hitler til å opprette en ny fascistisk stat i den nordlige delen av Italia – som ikke hadde blitt okkupert av vestmaktene. Denne politiske enheten fikk navnet Repubblica Sociale Italiana (RSI, Den italienske sosialrepublikk), populært kalt Salò-republikken. Den nye fascistiske regjeringen, under ledelse av Benito Mussolini, trådte offisielt i kraft 23. september 1943. I motsetning til kongeriket i sør hadde Mussolinis regjering tilsynelatende alle forutsetninger for å kunne bli vurdert som suveren (autoritet over territoriet, suverenitet over valutaen og nasjonale væpnede styrker), men den utøvde egentlig kun de facto sin makt, ikke de jure, i fravær av en grunnlov. Den politiske selvstendigheten til RSI var dessuten meget begrenset av tyskernes myndighet i Nord-Italia. Mussolinis stat var i realiteten en satellittstat til Det tredje riket. Utstrakt vold, rasisme og antisemittisme, sympati for nazismen og særlig fanatisme kom til å kjennetegne Mussolinis regime frem til slutten.

De britiske og amerikanske styrkene lanserte den endelige offensiven i Italia 9. april 1945. Mussolini, som på det tidspunktet befant seg i Milano, forsøkte i siste liten å få kontakt med både antifascister og utenlandske agenter, og ble hjulpet i disse forhandlingene av erkebiskopen i byen. De mer uforsonlige i Salò-republikken fantaserte om en siste, avgjørende kamp ved Alpene. Il Duce var imidlertid opptatt av å opprette en dialog med PSI, i håp om å få en politisk løsning på konflikten.

Om kvelden 25. april 1945 forsøkte Mussolini å krysse grensen til Sveits, i tysk uniform. Han ble raskt gjenkjent og tatt til fange av en gruppe partisaner. 28. april ble han skutt, sammen med sin siste elskerinne Claretta Petacci (1912–1945) og andre fascistiske ledere. Deretter ble likene fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp/ned i en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Krigen i Italia endte offisielt 3. mai 1945, i henhold til våpenstillstanden som ble signert av tyskerne og amerikanerne.

• fascismen i Italia
• marsjen mot Roma
• Lateranoverenskomsten
• Italias historie

• Bosworth, Richard James Boon (2002): Mussolini, London: Arnold.
• Dahl, Ottar (1996): Fra konsens til katastrofe, Oslo: Universitetsforlaget.
• Deakin, Frederick William (2000): The Brutal Friendship : Mussolini, Hitler and the Fall of Italian Fascism, London: Weidenfeld & Nicolson.
• Duggan, Christopher (2008): The force of Destiny, London. Penguin Books.
• Gentile, Emilio (1998): «Mussolini’s Charisma» i Modern Italy, Volume 3, No. 2, sidene 219–235.
• Gentile, Emilio (2002): Fascismo : storia e interpretazione. Roma–Bari: Laterza.
• Gregor, Anthony James (1979): Young Mussolini and the intellectual origins of Fascism, Berkeley: University of California Press.
• Mallett, Robert (2003): Mussolini and the origins of the Second World War, 1933–1940, Houndmills: Palgrave Macmillan.
• Milza, Pierre (2008): Conversations Hitler-Mussolini : 1934–1944, Paris: Fayard.
• Morgan, Philip (2004): Italian Fascism, 1915–1945. Palgrave Macmillan New York.
• Ridley, Jasper (2007): Mussolini, New York: St. Martin's Press.
• Smith, Denis Mack (1981): Mussolini. London: Weidenfeld and Nicolson.
• Wolff, Elisabetta Cassina (2016): Italias politiske historie 476–1945, kapittel 6–7. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.