(Translated by https://www.hiragana.jp/)
nazisme – høyreekstrem politisk ideologi – Store norske leksikon
Illustrasjon av hvitt hakekors på svart bakgrunn.
Svastika. Av . Falt i det fri (Public domain)

nazisme

Svart-hvitt fotograft av en stor sal med store hakekors og den tyske ørnen på veggen. På et podium står Hitler midt på omringet av flere andre. Nede i salen sitter det tett i tett med folk. Alle hever armen mot til nazihilsen mot Hitler.
Adolf Hitler hilser medlemmer av den tyske riksdagen før en tale i Kroll-operaen i Berlin 4. oktober 1939.
Ap.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Svart-hvittfoto. Mussolini er kledd i hvit bukse og jakke og løfter armen. Han står på en liten kasse. Bak ham står uniformskledde menn. Foran og til høyre i bildet er det marsjerende unge menn i uniformer med korte bukser og hakekors på ermet.
Benito Mussolini løfter armen i fascisthilsen under besøk av tysk nazistungdom i Roma 1. oktober 1936.
Mussolini hilser nazistungdom, 1936
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Nazismen er en politisk ideologi som oppstod i Østerrike og Tyskland etter første verdenskrig, parallelt med fascismens fremvekst i Italia.

Faktaboks

Også kjent som

nasjonalsosialisme

Selve navnet nazisme er en kortform av nasjonalsosialisme, men dette er også et sannsynligvis bevisst misvisende navn som de første nazistene tok i bruk, for å tiltrekke seg nye tilhengere. Nazismen har svært lite til felles med de ulike tenkemåter som grupperes under navnet sosialisme, og må ikke forveksles med disse.

Nazismen bygde på politiske strømninger som gjorde seg gjeldende i Østerrike og Tyskland omkring 1900, spesielt pangermanismen og völkisch-bevegelsen. Begge disse strømningene gikk inn for å samle tyskere i ett land eller stat, men der tysktalende som ikke ble ansett for å tilhøre det tyske folket likevel skulle holdes utenfor.

Hovedtrekkene i ideologien var en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene. Nazismen så nesten alle andre politiske retninger og ideologier som sine fiender, og både kommunisme, sosialdemokrati, liberalisme og konservatisme ble omtalt i svært harde ordelag av nazistene.

Konspirasjonsteorier var en sentral del av nazistenes verdensanskuelse, og nazistenes politiske motstandere ble ofte mistenkeliggjort og omtalt som en del av en sammensvergelse mot det tyske folket.

Bakgrunn

Den nazistiske bevegelsen utgikk fra et lokalt parti i München, Deutsche Arbeiterpartei, som ble stiftet i 1919. Året etter ble partiet etablert på nytt med navnet NSDAP, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, et navn som det beholdt fram til partiet ble forbudt etter andre verdenskrig. Adolf Hitler overtok i 1921 ledelsen av dette partiet, og det er først under hans ledelse at partiet etablerte seg utenfor München og Bayern.

Med hjelp av blant andre Hermann Göring, Joseph Goebbels, Gregor Strasser, Alfred Rosenberg, Rudolf Hess, Wilhelm Frick, Robert Ley og Julius Streicher skapte han etter hvert NSDAP om til et totalitært masseparti. Medlemmene bar ofte ulike uniformer for å signalisere partitilhørigheten, og medlemskap i partiet forpliktet medlemmene til å bruke store deler av sin fritid på partiet, eller i organisasjoner tilknyttet partiet.

De politiske og økonomiske krisene, særlig fra 1929 til 1932, førte til at partiet fikk en rask økning i oppslutning i store deler av Tyskland. De nazistiske ideene, som ofte ble fremført med intens, fargerik og krigersk propaganda, fenget mange av de misfornøyde og deklasserte, og dem som drømte om en stor fremtid for det tyske folket og en stabil, sterk statsledelse. I 1933 klarte nazistene å gripe makten, da Hitler ble utnevnt til rikskansler eller regjeringssjef. I løpet av få måneder etterpå avskaffet nazistene det tyske demokratiet, den såkalte Weimarrepublikken. I tolv år etterpå satt Hitler og nazistene ved makten i Tyskland, fram til nederlaget i andre verdenskrig i 1945.

Ideologi

Svart-hvittfoto av en stor menneskemasse utenfor en lang og høy mur. Noen menn er kledd i uniform, noen menn er i stripete fargedrakter, kvinnene i bildet har hatt eller skaut. Noen kvinner bærer på små barn. Røyk skimtes på himmelen i bakgrunnen.
Ungarske jøder ankommer utrydningsleiren Auschwitz-Birkenau i mai eller juni 1944.
/Yad Vashem.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

NSDAP vedtok i 1920 et program bestående av 25 punkter, som var sterkt agitatorisk preget og utarbeidet av Gottfried Feder, Dietrich Eckart og Hitler selv. Nazistene bygde også på egne fortolkninger av en rekke forfattere og tenkere, som i større eller mindre grad kan sies å ha gitt inspirasjon til nazistenes egen ideologiproduksjon, blant andre Friedrich Nietzsche, Georges Sorel, Joseph Arthur de Gobineau og Houston Stewart Chamberlain.

Programmet fra 1920 bygger på forskjellige teorier om «rase- og blodsrenhet», og på en ganske uklar økonomisk teori med trekk av antikapitalisme. I tillegg forfektet partiet en konspirasjonsteoretisk anlagt antisemittisme, der jødene ble beskyldt for å arbeide planmessig for å undergrave tyskerne og den «germanske rasen», med det siktemål å oppnå verdensherredømme.

I sin bok Mein Kampf forsøkte Hitler å gi en sammenfattende oversikt over nasjonalsosialismens ideologiske grunnlag. Denne kan ses på som en videreutvikling og utbrodering av programmet fra 1920, og ble noe i nærheten av en hellig tekst for de tyske nazistene, som blant annet sørget for at alle nygifte ektepar fikk et eksemplar av boken i gave fra staten.

På det forfatningsmessige planet gikk bevegelsen inn for totalitære ideer. Samfunnet skulle underordnes partiets myndighet, og førerprinsippet skulle gjennomføres innenfor alle deler av samfunnslivet. Partiet og staten var en enhet, og dette ble faktisk vedtatt i en egen lov allerede i 1933, der NSDAP ble omtalt som et statsbærende parti.

På det sosiale og økonomiske området ble det utviklet en særegen form for planøkonomi, der det private eierskapet til de fleste bedrifter ble beholdt, men hvor staten utformet helhetlige, økonomiske planer, som også var bindende for private virksomheter.

Det økonomiske systemet ble også i løpet av nazistenes tolv år ved makten i Tyskland stadig sterkere preget av statlig sentraldirigering, etter hvert som krigsinnsatsen la stadig flere av premissene for den økonomiske politikken. Det ble i tillegg nedlagt forbud mot uavhengige fagforeninger og arbeidsgiverforeninger, samtidig som at etableringer av nye virksomheter ble kontrollert og begrenset av myndighetene.

Men en rekke sosiale tiltak skaffet også nasjonalsosialismen sympati. Kulturpolitikken var sterkt antiliberal. Det ble gjennomført full ensretting, og alle avvikende retninger innen kunst og kultur ble bekjempet. Kirkens innflytelse på samfunnet ble begrenset.

Særlig uhyggelig var regimets raseideologiske og antisemittiske politikk, som endte i forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Også sigøynere, slavere og såkalte «asosiale» ble svært hardt rammet av nazistenes brutale «rasepolitikk».

Andre land og etter krigen

Svart-hvittfoto av om lag 50 uniformerte menn som marsjerer to i rekke. Mannen på rad to bærer et stort flagg med et emblem. I bakgrunnen to hus, en stor sveitservilla og et mindre trehus.
Rikshirden i Møre og Romsdal marsjerer.
Rikshirden i Møre og Romsdal marsjerer
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Nasjonalsosialismen ble et forbilde for totalitære bevegelser i enkelte andre land, heriblant for Vidkun Quislings Nasjonal Samling i Norge, men dens grunntrekk fant aldri særlig tilslutning utenfor Tyskland.

Ved Tysklands sammenbrudd i 1945 ble alle nasjonalsosialismens organisasjoner forbudt. Senere forsøk på å skape en ny nasjonalsosialisme har med få unntak ikke vunnet særlig tilslutning.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dahl, Hans Fredrik: Norsk idéhistorie, b. 5: De store ideologienes tid, 2001
  • Emberland, Terje: Religion og rase: nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945, 2003
  • Frøland, Carl Müller: Nazismens idéunivers, 2018
  • Herf, Jeffrey: The Jewish enemy. Nazi propaganda during World War II and the Holocaust, 2006
  • Kershaw, Ian: The Nazi dictatorship. Problems and Perspectives of Interpretation, 1993
  • Mosse, George L: The Crisis of the German Ideology. Intellectual origins of the Third Reich, 1998
  • Payne, Stanley: A history of Fascism 1914-1945, 1995
  • Sørensen, Øystein: Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930 – 1945, 1991

Kommentarer (16)

skrev Helge Nordgård

Hvordan i alle dager har artikkelforfatteren kommet frem til den konklusjonen at Nietzsche var en "raseideologisk" forfatter?! Denne artikkelen inneholder en dårlig standard og trenger opprydding.

svarte Dag Einar Thorsen

Ja, den formuleringen var nok litt i overkant kompakt, og skyldes nok at setningen stammer fra papirutgaven, der kravene til kortfattethet noen ganger gikk ut over presisjonsnivået.

svarte Helge Nordgård

Igjen, hvordan kan du begrunne at Nietzsche var en forløper til Nazismen? Det er absolutt ingen holdepunkter for denne påstanden det er en ganske uhyrlig påstand å komme med. Den sentrale filosofien til Nietzsche var individet og individets frihet til å forme ens egen karakter og skjebne. Han ville ha forkastet nazismen som en ideologi for "undermennesker". Og det er kanskje her hele forvirringen ligger for en som ikke kjenner til Nietzsche da han i sine verker ofte brukte betegnelsen "overmenneske", et begrep Nazistene senere trykket til sitt bryst

svarte Dag Einar Thorsen

Nietzsches verker kan tolkes på ulikt vis, og har også blitt tolket i svært forskjellige retninger helt fram til vår egen tid. Det kan ikke være tvil om at Nietzsche var en premissleverandør eller forløper for nazistenes egen ideologiproduksjon, i den forstand at nazistene ble inspirert av Nietzsche. Dette er et forhold som man nok bør anerkjenne, selv om man mener at det ikke er grunnlag for nazistenes tolkninger av Nietzsche.

svarte Helge Nordgård

Jeg kan bare konkludere med at din manglende interesse for å begrunne denne påstanden bunner i at du ikke evner å gjøre det selv om jeg nå flere ganger har bedt deg komme med noe holdbart forutenom dine egne subjektive tolkninger. At nazistene refererte veldig sporadisk til Nietzsches filosofi og begrepet "overmenneske" (Nietzsche brukte dette ordet i en helt annen sammenheng en det nazistene brukte det i) gir deg ikke grunnlag for å påstå at han var en av forløperne til Nazismen. Det er en direkte faktafeil og forurenser denne artikkelen grovt. Det er overhodet ingen måte å tolke Nietzsches filosofi til fordel for nazisme. Påstanden er ganske uhyrlig i seg selv. Nietzsche talte ganske åpent og klart mot antisemitisme, pangermanisme og i mindre grad nasjonalisme. Han brøt med sin forlegger i 1886 pga forleggerens antisemitisme og han dedikerte mye av sitt verk til å kritisere Tysk imperialisme. Dette er historiske fakta. Hvordan du da kan koble han opp imot nazismen er fullstendig uforståelig. Konklusjonen er at denne artikkelen er direkte misvisende og SNL i sin helhet ikke er til å stole på vedrørende fremtidige kildehenvisninger.

svarte Dag Einar Thorsen

Takk for nok et innspill. Det er to forhold her som bør være ukontroversielle. For det første er det ukontroversielt at Nietzsche ikke var nazist, all den stund han døde før noen begynte å bruke den betegnelsen om en noenlunde sammenhengende politisk ideologi. For det andre er det ukontroversielt å hevde at nazistene lot seg inspirere av Nietzsches tenkning etter hans død. Man kan naturligvis diskutere i hvilken grad nazistene misforstod Nietzsche - og de misforstod som kjent ganske mye - men det er faktisk ikke kontroversielt å hevde at de var inspirert av hans tenkning, noe som også med rette nevnes i de fleste oppslagsverk som omtaler filosofen.

svarte Helge Nordgård

Du skriver at "Nietzsche er en forløper til nazismen", noe som impliserer at Nietzsche delte nazistenes tankegods noe han overhodet ikke gjorde. "De fleste oppslagsverk" sier du, samtidig som du ikke bringer frem en eneste kildehenvisning til dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må gjenta meg selv her, så jeg gir opp.

skrev Helge Nordgård

At Nazityskland også innførte planøkonomi er vel heller ikke helt korrekt, jeg skulle gjerne sett en begrunnelse for dette.

svarte Dag Einar Thorsen

Påstanden er etter mitt beste skjønn ikke uriktig, men den er fortettet og kan presiseres. Dette er nå gjort.

svarte Helge Nordgård

Det er allikevel ikke pr. definisjon planøkonomi. Man kan ikke kalle det en "sær form for planøkonomi" dette begrepet i seg selv er uleksikalsk. Men det er i alle fall bedre enn ingenting at du har gitt en utbrodering med hva du mener med "sær form for planøkonomi", da det opprinnelige utsagnet var forvirrende. I en planøkonomi har staten total kontroll på produksjonsmidlene. Dette var ikke tilfelle under Hitlerregimet, selv om kontrollen ble mer og mer altomfattende etter nederlaget i Stalingrad i 1943, da regimet bestemte at den samlede industrien i Tyskland skulle fokuseres på krigsinnsatsen. Inntill da produserte mesteparten av industrien fortsatt forbruksartikkler til private forbrukere, ikke krigsmateriell. Dette er ganske godt dokumentert, til og med i biografien til Albert Speer, rustningsministeren og mannen som faktisk hadde ansvaret når det kom til å eventuelt nasjonalisere industrier som ikke fulgte partilinjen etter 1943.

svarte Helge Nordgård

Kan også nevne at mye av rustningsindustrien i Tyskland ga totalt blaffen i hva Nazistene beordret de til å gjøre. Et godt eksempel er da Hitler personlig beordret rustningsindustrien til å legge om bestykningen på PzKpfw III fra den ferdigproduserte 37.5mm kanonen om til en 50mm med lengre løpelengde for å kunne bli bedre rustet mot Franske stridsvogner. Dette ga Daimler Benz totalt blaffen i, de ble ikke nasjonalisert for det. En av de få fabrikkene som ble nasjonalisert var Heinkel, men det hadde ingen sammenheng med produksjonen, men Heinkel selv som var åpent kritisk mot naziregimet da han ble beordret til å sparke jødiske ansatte.

svarte Dag Einar Thorsen

For det første så er det betydningsforskjell mellom "sær" og "særegen". Det er heller ikke riktig at staten nødvendigvis har total kontroll over produksjonsmidlene i en planøkonomi, slik denne betegnelsen vanligvis brukes innen samfunnsøkonomiske studier. Konsekvensen av den forståelsen du legger til grunn er at ingen kjente økonomiske systemer kan omtales som planøkonomier, og at termen blir en ren idealtype. Det vil i så fall ikke være i tråd med godt etablert språkbruk.

skrev Helge Nordgård

Forresten en liten presisering til den forrige kommentaren min. Heinkel ble tvunget til å sparke alle ansatte som var Jødiske i 1933 og pga kritikken som han ikke la noe lokk på ble han tvunget til å selge eierskapet til Göering i 1942, så man kan kanskje heller ikke kalle det for en "nasjonalisering", bare tvungen bytte av private eiere.

skrev Frank Meyer

To forslag til forandringer: 1. "Det ble i tillegg nedlagt forbud mot uavhengige fagforeninger og arbeidsgiverforeninger, samtidig som at etableringer av nye virksomheter ble kontrollert og begrenset av myndighetene." Artikkelen bør få fram at fagforeningsfolk, akkurat som sosialdemokrater, sosialister og kommunister, var de første ofrene til nasjonalsosialistene. Artikkelen bør nevne og dokumentere dette. 2. Nazismens forhold til konservatismen og det borgerlige samfunn var mer fiendtlig i ord enn i handling. Dette bør komme fram i artikkelen. Det er også gode grunner for å se på nasjonalsosialisme som en form for borgerlig og kapitalistisk herredømme. Slik ble den private eiendom av bedrifter respektert av nasjonalsosialistene (med unntak av bedrifter eid av jøder), og det ble ført en politikk for private storkonserner. 3. Påstanden: "I 1933 lyktes partiet i å gripe makten", er sterkt omdiskutert i forskningen. Det er gode grunner for at man snarere skal si at Tysklands borgerlige maktelite overga makten til Hitler i 1933. NSDAP fikk aldri flertall ved noe fritt riksdagsvalg i Tyskland (37,4 prosent i juli 1932 og 33,1 (!) i november 1932.

svarte Dag Einar Thorsen

Det er jeg ikke uenig i, selv om jeg nok vil mene at valgstatistikk hører mer hjemme i beslektede artikler om NSDAP eller Weimar-republikken, enn i en artikkel om ideologien nazisme. Her bør vi nok begrense oss til å omtale forhold som knytter seg opp mot nazistenes anvendelse og tolkning av sin egen (og eventuelt andres) politiske tenkning. Men skriv gjerne et endringsforslag til teksten, så skal jeg sørge for en effektiv redaksjonell behandling av endringsforslagene dine.

skrev Einar R. Bordewich (Fakta360)

Denne artikkelen om Nazismen, dens ideologiske røtter og fortolkninger er så vanvittig feil, spekulativ og politisk motivert at man kan grøsse. Hitler og Nazismen er en sterk sosialistisk totalitær ideologi, tilhørende sammen med de andre totalitære ideologier som Marxismen, Fascismen og Maoismen. Hitler var sosialist og som den totalitære sosialist så "kriget" han selvsagt med andre sosialistiske ideologier om herredømmet og makten. Ta til dere litt informasjon fra TIK History på Youtube som studert dette inngående og omfattende: https://youtu.be/mLHG4IfYE1w

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Ekstremisme

Anders Ravik Jupskås
Universitetet i Oslo