Diktsamlingene Arias tristes (1903), Jardines lejanos (1904), Baladas de primavera (1907), Elegías puras (1908), La soledad sonora (1908), Pureza (1912) og Sonetos espirituales (1915) er preget av en impresjonistisk stil, en lyrisk naturstemning, inntrykkene er ofte vage, med en innsmigrende sødme i uttrykksmidlene. Her merker man ennå innflytelsen fra diktere som Gustavo Adolfo Bécquer, Paul Verlaine og fra «modernista»-bevegelsen. I 1914 utgav Jiménez et prosaverk, Platero y yo (fullstendig utgave 1917; forkortet norsk oversettelse Sølvfell og jeg, 1981). Det forteller om små, poesifylte hverdagshendelser som dikteren og det lille eselet Platero opplever. Verket, som er blitt en klassiker for barn og voksne i hele den spansktalende verden, regnes som den ypperste samling prosadikt som er skrevet på spansk.
I 1916 reiste Jiménez til New York. Her begynte han å skrive på sin diktsamling Diario de un poeta recién casado (1916), som betegner overgangen til en ny epoke. Diktene blir mer konsentrerte, mer presise, mer «nakne». Virkemidlene blir enklere, mindre anskuelige, og diktene blir derfor ofte vanskeligere tilgjengelige. Til denne siste epoken hører også Eternidades (1918), Piedra y cielo (1919), Belleza (1923), La estación total con las canciones de la nueva luz, 1923–1936 (1946), Animal de fondo (1949) og Dios deseado y deseante (1964).
Allerede i borgerkrigens første år (1936) sendte den republikanske regjeringen Jiménez til USA som honorær kulturattaché. Etter en måned slo han seg ned på Puerto Rico, der han bodde til sin død. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1956.
På norsk kom Kjærleik! Den einaste rosa. Dikt i tolking ved J. A. Frøydarlund i 1966.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.