Karl 7.

Karl 7 var fransk konge fra 1422 til 1461. Han var sønn av Karl 6 og far til Ludvig 11.

I 1418 lot Karl seg utrope til regent i en kaotisk tid med borgerkrig, farens sinnssykdom og engelsk invasjon, men ved traktaten i Troyes i 1420 ble han utelukket fra tronfølgen. Da Karl i 1422 ble utropt til konge, hadde han bare støtte hos adelen sør for Loire; han ble kalt le dauphin eller, for spott, kongen av Bourges, siden det var der han oppholdt seg. I den nordlige delen av Frankrike var den engelske Henrik 6 konge.

Etter Jeanne d'Arcs opprør og kroningen i Reims i 1429 fikk Karl troen på seg selv, og han ble «Karl den seierrike». Etter Jeanne d'Arcs død fortsatte hans fremgang, og ved hundreårskrigens avslutning i 1453 beholdt engelskmennene bare Calais. Hans farfars politikk ble fortsatt, en stående hær skapt, administrasjonen styrket, og adelen ble kuet. Den pragmatiske sanksjon av 1438 begrenset pavens myndighet over den franske kirke.