Kjernekraft i Russland

I 2019 var Russlands samlede produksjon av elektrisk energi 1121 terawattimer (TWh). 63 prosent av produksjonen var basert på fossil energi, i hovedsak naturgass (46 prosent) og kull (17 prosent). Vannkraft bidro med 18 prosent, mens annen fornybar energi utgjorde kun 0,1 prosent av kraftproduksjonen. Samlet produksjon av kjernekraft var 209 TWh, eller 19 prosent. Det årlige sluttforbruket per innbygger er om lag 5 000 kWh.

Russland bruker kjerneenergi til mer enn bare å produsere elektrisk energi. Årlig produseres det rundt 11 PJ (3,2 TWh) varmeenergi for industri og som fjernvarme til oppvarmingsformål. Russland har også vist at bruk av kjerneenergi til fremdrift av isbrytere er teknisk og økonomisk realiserbart.

Det daværende Sovjetunionen var tidlig ute med å ta i bruk kjerneenergi til sivile formål og verdens første kjernereaktor for produksjon av elektrisk energi ble konstruert allerede i 1954. Den første kommersielle reaktoren startet opp i 1963/1964.

På midten av 1980-tallet hadde Sovjetunionen 25 reaktorer i drift, men kjernekraftindustrien var beheftet med store problemer som til slutt endte i Tsjernobyl-ulykken. På kort sikt representerte ulykken et stort tilbakeslag for kjernekraftindustrien i Sovjetunionen, men på lengre sikt ledet denne hendelsen til en omfattende gjennomgang av teknologi og sikkerhet som gjorde at Russland i dag er en viktig internasjonal leverandør av kjernefysiske produkter og tjenester. Det har også skjedd en markert forbedring i driften av eksisterende kjernekraftverk. I 1990 var gjennomsnittlig kapasitetsfaktor for kraftverkene rundt 60 prosent, men etter 2010 har den ligget på over 80 prosent.

Det overordnede ansvaret for utvikling av kjernekraft i Russland er tillagt det statseide selskapet Rosatom. Siden 2003 har Russland hatt som mål å redusere bruk av naturgass til kraftproduksjon til fordel for vannkraft og kjernekraft. Forsinkelser har skjøvet tidligere oppsatte mål ut i tid, men det er et uttalt mål at rundt halvparten av elektrisitetsproduksjonen skal komme fra vannkraft og kjernekraft innen 2030.

Totalt er 200 000 mennesker ansatt i den russiske kjernekraftindustrien, og russiske reaktorer er eksportert til flere land, blant annet Kina, India og Tyrkia. Den mest kjente reaktoren som tilbys i dag er av typen VVER-1200 som er en tredjegenerasjons trykkvannsreaktor med innebygd passiv sikkerhet og en ytelse på 1200 MWₑ. I 2022 var elleve kjernereaktorer under utbygging i seks forskjellige land. Samtidig var det inngått kontrakter om bygging av ytterligere ti nye reaktorer. Ytterligere syv reaktorer er bestilt, og det er innledet forhandlinger om salg av opptil 30 nye reaktorer. Russland har som policy å levere kjernereaktorer som nøkkelferdige anlegg, som inkluderer forsyning av kjernebrensel og behandling av brukt kjernebrensel gjennom kraftverkets levetid.

Merk at de fleste russiske reaktorene i utgangspunktet får en driftstillatelse som gjelder i 30 år, men som senere kan bli forlenget, ofte i 15 eller 25 år.

Russland har iverksatt et omfattende program for utbygging av ny kjernekraft. Andelen kjernekraft av samlet kraftproduksjon ventes å øke til 25–30 prosent i 2030 og 45–50 prosent i 2050. I 2022 var tre reaktorer under oppføring. I tillegg er det lagt frem konkrete planer for bygging av ytterligere 27 reaktorer med en samlet ytelse på 24 GWₑ.

• kjernekraft
• kjernekraft i verden
• økonomi og næringsliv i Russland