Penderecki blir regnet som en av de viktigste sonoristiske komponistene. Sonorisme er betegnelsen brukt i Polen på det vi i Norge kaller klangflatemusikk, og viser til musikk hvor de formgivende elementene er behandlingen av klang, klangfarge og tekstur, snarere enn melodikk, harmonikk, tonehøyder og rytmikk, slik det tradisjonelt sett har vært. Penderecki sier selv at han fikk ideene til denne måten å tenke musikk på gjennom sitt arbeid i polsk radios Studio Eksperymentalne, et studio i Warszawa viet eksperimentell elektroakustisk musikk.
Det mest kjente verket fra denne perioden er Trenodi til minne om Hiroshimas ofre (1960) for 52 strykeinstrumenter. Trenodien hadde opprinnelig tittelen 8'37'', en klar referanse til John Cages 4'33'', ettersom han, i likhet med Cage, etter eget utsagn ønsket å «frigjøre lyden fra tradisjonelle bånd». En av teknikkene Penderecki brukte for å realisere dette var å bruke grafisk notasjon. Et grafisk symbol formidler utøveren en annen lydproduksjon enn tradisjonelle noter, og overgangene fra et symbol til et annet åpner for en friere og annerledes morfing av klangen. I tillegg frigjorde han komposisjonen fra tradisjonell rytmisk notasjon ved å angi sekundantall for hver seksjon i stedet for taktart og rytme, han brukte alternative spilleteknikker for å få frem nye klanger, og han benyttet utradisjonelle musikalske elementer, så som perkussive teknikker på ikke-perkussive instrumenter, ekstreme dynamiske forskjeller og klusterakkorder med både kromatiske og mikrotonale komponenter. Resultatet er nærmest ekspresjonistisk i uttrykket, og da Penderecki hørte verket første gang, fant han en emosjonell kraft i verket som gjennom assosiasjon gjorde at han valgte å forandre verktittelen til den vi kjenner idag.
Det første verket hvor han utforsket dette var Anaklasis (1959), og han fortsatte med dette i orkesterverk som Polymorphia (1961), Fluorescences (1962), De Natura Sonoris 1 (1966) og De Natura Sonoris 2 (1970), samt operaen Die Teufel von Loudon (1969). Nevnes må også Psalmus (1961), som har blitt et sentralt verk innenfor den elektroniske samtidsmusikken.
Arne Nordheim er kanskje den norske komponisten som har latt seg inspirere mest av Pendereckis sonoristiske musikk, og særlig verk som Epitaffio (1964) og Eco (1968) er direkte inspirert av denne.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.