Lygra kirke er en kirke i Alver kommune i Vestland. Kirken hører til Knarvik sokn i Bjørgvin bispedømme. Den forvaltes av Alver kyrkjelege fellesråd. Lygra kyrkje er tegnet av arkitekten Petter Gabrielsen og stod ferdig i 1892. Kirken har vernestatus som listeført.
Lygra hadde kirke allerede i middelalderen. Den lå angivelig noe syd for de senere kirkene. En laftet tømmerkirke ble bygget ved midten av 1600-tallet, men brant etter lynnedslag i 1772. Den nye kirken som da ble reist, ble revet i 1892 for å gi plass til den nåværende. Kirken ligger høyt og fritt med utsyn over skipsleia nord for Bergen og vidt ut over øyrikets særpregete lyngheilandskap.
Utvendig ser Lygra kirke ut som en helt alminnelig vestlandsk bygdekirke fra denne perioden. Den har den vanlige nygotiske formen der koret er smalere og lavere enn skipet. Koret har tresidig avslutning mot øst og sakristiene plassert på hver side. Et lite og enkelt tårn hviler på en kraftigere tårnfot. Detaljeringen er preget av forholdsvis nøktern sveitserstil. Ingenting utvendig røper at bygningen rommer en overdådig fest av sveitserstilens snekkerglede og dekormaling, et høydepunkt innen denne stil retningens kirkeinteriører i Norge.
Arkitekt og byggmester for kirken var bygdas egen Petter Gabrielsen fra Spjotøy. Han hadde året før bygget Hersvik kirke i Solund ytterst i Sogn etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Det er hovedformene derfra han benyttet i sine egne tegninger til den adskillig større Lygra kirke. Innredningens rike ornamentikk ble i følge tradisjonen utført av Gabrielsen selv som vinterarbeid hjemme.
Interiøret er et høydepunkt innen sveitserstilens snekkerglede i Norge, der alle elementer bidrar til den overdådige helheten.
Interiøret har de helt vanlige hovedtrekkene i vestlandske bygdekirker fra denne tiden. Skipet er delt i tre av to stolperekker på langs. Sideskipene har horisontale himlinger mens det er tønnehvelv over midtskipet, slik det gjerne ble foretrukket av Vestlandets kirkebyggere som unngikk nygotikkens åpne bjelkekonstruksjoner. Det rikt utformete korskillet viser likevel at det ikke var beherskelse av konstruksjonsformene det sto på her.
De utsagete ornamentene som fyller de øvre delene av korskillet, danner brystninger i kor og alterring og pryder vindusomramningene, galleribrystningen, prekestolen og døpefonten, er meget typiske for andre halvdel av 1800-tallet. Det er likevel sjeldent å finne dem i så rikt monn som her. Ornamentene som stikker ut langs kantene på prekestol og galleribrystning, er dessuten brukt på en måte som man ikke ofte ser i bygningssammenheng. Her dreier det seg heller om forstørrelser av periodens vanlige løvsagarbeider som man ofte finner i små pyntehyller, billedrammer og lignende. En tysk mønsterbok for slike arbeider fra 1855 kalte dem for «Holz-Galanterie-Waaren», og det er nettopp galanterivarer i tre det her dreier seg om, på linje med bånd og blonder i tidens klesdrakt og møbelutsmykning.
Like sjelden som tredekoren i Lygra kirke, er dekormalingen. Takket være dårlig kommuneøkonomi kunne jubileene passere uten oppussing helt frem til hundreårsjubileet i 1992. Da var det enighet om den store verdien i den gamle bemalingen, og kirken ble delvis malt i de opprinnelige fargene. Det ble meget nennsomt gjort for å unngå virkningen av et helt nymalt interiør. Lys gråblått er hovedfarge kombinert med gråaktig hvitt, grått og beige. Sjablonmalte ornamenter og utstrakt bruk av strekdekor og konturer sammen med snekkerarbeidenes rike former har resultert i et sjeldent, tredimensjonalt kniplingspreg. Dette malerarbeidet ble opprinnelig utført av Alfred Olsen fra Lærdal i Sogn.
Også altertavlen er forholdsvis rikt utformet selv om formen er typisk nygotisk. Maleriet viser landets mest populære altertavlemotiv fra 1800-tallets andre halvdel, Kristi oppstandelse kopiert etter Adolph Tidemands original fra 1871 i Bragernes kirke i Drammen. På en sidevegg henger gamlekirkens altertavle fra ca. 1690. Der har maleren i stor grad brukt kobberstikk fra Merians bibel fra 1630 som forlegg for sine malerier. En sammenligning mellom oppstandelsesscenene i kirkens to altertavler viser hvor tradisjonsbundet man fremdeles var i kirkekunsten på 1800-tallet. Fortsatt brukte man mange av de samme komposisjonsdetaljene og figurtypene som 200 år tidligere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.