På et beboelig område som måler cirka 530 x 200 meter øverst på fjellryggen, mellom to topper og hvorfra terrenget faller loddrett 500 meter ned i elva Urubamba på begge sider, har arkeologer identifisert 172 bygninger i inkastil, det vil si tørrmur med polerte og fint sammenføyde steinblokker. Bosetningen er delt i fire kvadranter hvorav de to nederste består av terrasser for intensivt jordbruk. I de to øverste finnes en rekke templer, residenser for adelige familier og forskjellige spesialister samt diverse verksteder. Som i alle inkabyer finnes også et aqllawasi, et «jomfruhus» hvor det bodde utvalgte unge kvinner som gjorde tjeneste i templene.
Blant templene skiller «solfest-tempelet» (inti mach’ay) seg ut som det kanskje viktigste på grunn av sin rolle i solkulten. Tempelet er bygd over et sett grotter og er oppført med de fineste murene i byen. Et tunnelformet vindu kastet lys over en rekke vannbassenger inne i grotten. Ved solvervene skinner sola inn og vannflatene speiler sola. Et annet iøynefallende tempel er det såkalte «tårnet» eller soltempelet, som sannsynligvis fungerte som observatorium. I sentrum ligger inkaens egen residens og intiwatana, en fint tilhogd kampestein formet som en avkortet pyramide flankert av vannrenner. «Intiwana» betyr «stedet hvor solen bindes», det vil si til sin bane eller siktelinje. Steinen er en astronomisk klokke hvor lengden på skyggen midt på dagen viser tid på året. 11. november og 30. januar kaster den ingen skygge.
Byen hadde neppe mer enn 750 fastboende. Dertil kom en stadig strøm av pilegrimer, tropper og besøkende spesialister. Skjelettanalyser viser at innbyggerne kom fra alle kanter av imperiet, sannsynligvis som mitmaqkuna, det vil si folk som utførte arbeidsplikt for inkaen. Alle innbyggere i Inkariket var underlagt en slik statlig turnustjeneste. Det er beregnet at halvparten av alt arbeidet som gikk med til å bygge Machu Picchu ble investert i fundamentering og infrastruktur. Området inneholder også et steinbrudd og 16 vannkilder.
På terrassene ble det dyrket mais, poteter, quinoa og bønner, men ikke nok til å brødfø byen. Den var avhengig av forsyninger fra området rundt. De arkeologiske undersøkelsene i nasjonalparken viser en markert økning i folketallet i hele regionen i perioden 1430–1530.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.