Miles Davis

Etter å ha medvirket i lokale band i St. Louis, flyttet Davis i 1944 til New York for å studere musikk ved The Juilliard School of Music. Han kom raskt i kontakt med de unge, eksperimenterende bebopmusikerne, og frem til 1948 spilte han i lange perioder i kvintetten til denne stilens fremste utøver, altsaksofonisten Charlie Parker, og medvirket på en rekke av bebopstilens klassiske plateinnspillinger.

I 1948 dannet Davis sammen med barytonsaksofonisten Gerry Mulligan og arrangøren Gil Evans en eksperimentell besetning som skulle gjenskape stiluttrykket som Evans hadde utforsket med Claude Thornhills storband, men i mindre format. Orkesteret hadde ni medlemmer og en uvanlig besetning i datidens jazz – ingen tenorsaksofon, men derimot valthorn og tuba, og Mulligans barytonsaksofon som viktig melodi- og soloinstrument. Orkesteret var musikalsk banebrytende av flere grunner. Den musikalske stilen var langt mer impresjonistisk, orkestral og avslappet enn bebop-uttrykket som flere av utøverne kom fra, og arrangementene var ukonvensjonelle til større jazzorkestre å være. Gruppen gjorde en rekke innspillinger i 1949–1950 som utkom i samlet form først i 1957 med tittelen Birth of the Cool. Albumet står helt sentralt i jazzhistorien som en svært innflytelsesrik plate. Hvorvidt albumet faktisk er cool jazzens fødsel, er omstridt, men det er en av de første og viktigste utgivelsene i sjangeren, og Davis regnes som en av de tidlige pionerene innen cool jazz.

Samarbeidet med Gil Evans fortsatte videre i Davis' karriere, og sammen ga det ut blant annet det suksessrike albumet Sketches of Spain (1960), som videreførte den orkestrale jazzen som Birth of the Cool påbegynte.

I begynnelsen av 1950-årene var Davis bare sporadisk aktiv på grunn av narkotikaproblemer. Han kom sterkt tilbake i 1954 og gjorde helomvending fra cool jazzen. Året etter dannet han en svært populær kvintett, blant annet med den da nesten ukjente tenorsaksofonisten John Coltrane, som spilte standardlåter og egne komposisjoner i hardbop-stil. Kvintetten ble senere utvidet til en sekstett med altsaksofonisten Cannonball Adderley. I 1958 kom albumet Milestones med både standardlåter og egne komposisjoner. Musikken var i kjent hardbop-stil med heseblesende soloer, men på tittelsporet «Milestones» kom et viktig frempek til Davis’ neste steg; låtens akkordskjema lekte med modal harmonikk, og i låtens B-del ble solistene tvunget til å spille over kun én akkord.

I 1959 spilte Davis' sekstett inn albumet Kind of Blue som ble sluppet samme år. Albumet ble etter hvert tidenes mestselgende jazzalbum og svært definerende for en av jazzens nye retninger: modaljazz. Åpningslåten «So What», det mest berømte sporet på albumet og kanskje Davis’ mest kjente låt, har et akkordskjema som veksler mellom to akkorder og baserer seg på den modale skalaen dorisk. I stedet for å ha et funksjonsharmonisk akkordskjema å basere seg på måtte solistene bruke den doriske skalaen for å spille solo over. Kombinert en impresjonistisk og kjølig estetikk à la Davis' cool jazz-periode, fikk Kind of Blue stor innflytelse med sin banebrytende sound.

Selv om Davis var ikke den første til å eksperimentere med modalitet i jazzen, satte Kind of Blue virkelig modaljazzen på kartet, og han regnes som en av de tidlige pionerene i sjangeren. To av albumets utøvere, pianist Bill Evans og saksofonist John Coltrane, skulle videreføre modaljazzen i årene fremover.

I årene som fulgte Kind of Blue, utga Davis albumene Sketches of Spain (1960) og Someday My Prince Will Come (1961) og turnerte under eget navn med en rekke ulike besetninger.

I 1963 startet Davis en ny kvintett (ofte kalt «The Second Quintet»), pianisten Herbie Hancock, bassisten Ron Carter, den unge trommeslageren Tony Williams, og etter hvert saksofonist Wayne Shorter. Her returnerte Davis enda en gang til «burning» bebop-inspirert jazz og en blanding av standardrepertoar og nye komposisjoner, denne gangen med en langt friere samspillsform enn beboptradisjonen, med løsere form og mer avansert harmonikk, lange improvisasjoner, kollektiv improvisasjon og utskeielser fra akkordskjema og tempo. Kvintetten var tidlig ute med et svært moderne jazzsamspill og har fått enorm betydning for hvordan jazzgrupper improviserer sammen i dag.

Kvintetten utga en rekke album i denne perioden, blant de mest kjente er E.S.P. (1965) og Nefertiti (1968). Tittelsporet på sistnevnte viser godt gruppens vilje til å eksperimentere – et stykke som kun spiller på og improviserer rundt låtens head (melodi og akkordskjema) i rett under åtte minutter. Albumene ble gitt ut under Davis’ navn, selv om det mot slutten av perioden i hovedsak var bandmedlemmenes komposisjoner.

I 1968 gjorde Davis nok en drastisk kunstnerisk vending, denne gangen mot elektrisk jazz. På det siste studioalbumet til «The Second Quintet», Filles de Kilimanjaro, blandet de inn el-bass og elektrisk piano på noen av låtene. I tiden etter ble kvintetten brutt opp, og Davis knyttet til seg musikere som gitaristen John McLaughlin og pianistene Joe Zawinul og Chick Corea, som hadde en sterk tilknytning til rock og et elektrisk uttrykk. I 1969 kom det banebrytende albumet In A Silent Way, som var i randsonen av hva som kunne kalles jazz på den tiden.

Albumet hadde kun to spor, på henholdsvis over 18 og 19 minutter, med et minimalistisk uttrykk, modal harmonikk og en elektrisk instrumentering med blant annet elektrisk piano, orgel, gitar og bass. Uttrykket låner fra både rock, funk og frijazz mer enn jazz, men den vidåpne kollektive improvisasjonen står fortsatt i fokus som tidligere i Davis' karriere. Albumet tok også i bruk studioteknikker for å klippe og redigere sammen improviserte strekk, noe som var uvanlig i jazzsammenheng.

Enda en gang var Miles Davis en foregangsfigur for utviklingen av en ny jazzsjanger: jazzrock, eller fusion som det senere ble kalt. Frem til 1975 eksperimenterte Davis' ensembler med fusionformen og en rekke album, mest kjent av disse Bitches Brew (1970) og On the Corner (1972). Bitches Brew er Davis' nest mestselgende album og solgte over 400 000 kopier det første året.

I 1975 trakk han seg tilbake på grunn av helseplager og skadelig bruk av rusmidler.

I 1980 gjenopptok han karrieren, igjen med nye, yngre musikere. Han ble raskt en kultfigur, med en popularitet som gikk langt utenfor jazzens område, og turnerte flittig over store deler av verden. Hans utgivelser i denne perioden fikk ikke like god kritikk, og Davis selv slet med diverse helseplager og en svekket embouchure. I denne perioden lånte han også fra popmusikken, blant annet ved å covre blant andre Michael Jackson og Cyndi Lauper.

Han spilte i Norge en rekke ganger i sin karriere, blant annet i Molde i 1984 og 1985 og i Oslo i 1987. I 1984 ble han tildelt den prestisjetunge danske Sonningprisen.

En av hans siste opptredener var ved jazzfestivalen i Montreux i 1991, da han var solist med et storband ledet av Quincy Jones og for første og eneste gang vendte tilbake til arrangementene med Gil Evans fra slutten av 1950-årene.

Miles Davis døde 28. september 1991 etter lengre tids sykdom.

¹Innspilt 1985

Hans selvbiografi, Miles – The Autobiography (i samarbeid med Quincy Troupe), ble utgitt i 1989.