Ny-Caledonia

Hovedøya er langstrakt, 400 km lang og 50 km bred, i retning nordvest–sørøst, og i det indre fjellkjeden La Chaîne, som følger øyas hovedretning. Toppene er opptil 1628 m høye. Kyststripen er bredere langs nordøstkysten enn sørvestkysten, og øya er omgitt av korallrev.

Østkysten av hovedøya har tropeskog, vestkysten savanne som ved ca. 900 m går over i tropisk fjellskog. Flaggermus er eneste opprinnelige pattedyr. Det finnes 90 fuglearter. Det er mange likhetstrekk med australsk fauna. Den endemiske kaguen, eneste art i sin familie, har gått sterkt tilbake i antall.

Loyautéøyene består av tre hovedøyer (Mare, Ouvéa og Lifou) og noen mindre øyer, alle bygd opp av koraller på vulkansk underlag. Øyene mangler elver, og preges ellers av eroderte kalk-klipper og dype grotter. Langs kysten er det mange flotte strender.

Chesterfieldøyene består av til sammen 11 koralløyer på i alt 10 km². Her er det et rikt fugleliv.

Klimaet er hovedsakelig subtropisk med varmeste periode desember–mars og kaldeste periode april–november, med temperaturer som svinger mellom 20–26 grader.

På hovedøya danner den midtre fjellkjeden et vannskille, som gjør at nordøstkysten får ca. 2000 mm nedbør årlig, mens sørvestkysten får ca. 1000 mm årlig.

Nouméa har 26 °C middeltemperatur i januar, 20 °C i august og 1250 mm nedbør.

Folketallet økte i perioden 1996–2009 med 1,7 prosent årlig. Den melanesiske urbefolkningen kanaker utgjorde i 1989 45 prosent av folketallet, 33 prosent var europeere (særlig franske), for øvrig vietnamesere, indonesere og polynesiere. En folketelling i 1996 viste imidlertid at tilflyttingen av europeere var tidoblet og at kanakene utgjorde et synkende mindretall. I 2014 var bare 39,1 prosent av befolkningen kanaker.

Største by er hovedstaden Nouméa.

Plantasjedyrking av kaffe og kopra (kokos). Nesten hele jordbruksarealet brukes til beitemark og fôrproduksjon (kveg, griser). Det dyrkes noe mais, yams, søtpoteter og kokosnøtter. Fiskerier (tunfisk, reker).

Gruvedrift er viktig. Ny-Caledonia har store nikkelforekomster, antatt rundt 25 prosent av alle forekomster i verden . Andre mineraler er krom, jern, gull, sølv, kobber, kobolt og mangan. Industrien er hovedsakelig basert på foredling av råvarer fra bergverk og jordbruk og fiske. Det meste av økonomisk aktivitet er lokalisert til hovedstaden. Turisme er en næring i vekst.

Øyene ble antagelig først bebodd av innvandrere av asiatisk opprinnelse ca. 2000 år fvt. Det finnes lite arkeologisk materiale etter dem, men de kom trolig som noen av flere mindre grupper som «vandret» hit og til andre øyer i det sørlige Stillehavet. På 1200-tallet begynte en større tilflytting av mennesker fra Polynesia. De innførte jordbruket på øyene, og levde i atskilte stammesamfunn som utviklet egne dialekter.

I 1774 kom briten James Cook, som første europeer, til den største av øyene, og gav den navnet New Caledonia. Britiske misjonærer opererte på øyene fra 1840 til 1853, da de ble okkupert av Frankrike.

Fra 1864 til 1896 ble Ny-Caledonia brukt som deportasjonssted. De store nikkelforekomstene ble forsøkt utvunnet av franskmennene fra omkring 1870, men dette ble lenge hindret av den opprinnelige befolkningens, kanakenes, stadige opprør mot det franske herredømme.

Fra 1942 var det amerikansk militærbase her, en moderniseringsprosess ble satt i gang og det ble bygd veier og flyplass. I 1946 fikk området status som fransk oversjøisk territorium, og i 1958 ble det holdt valg til et eget råd for territoriet, med alminnelig stemmerett for alle voksne innbyggere.

I 1976 ble det folkevalgte rådet utvidet og territoriet fikk begrenset selvstyre da kravet om selvstendighet økte. Krav om sosiale og økonomiske reformer og en stadig voksende uavhengighetsbevegelse utløste opptøyer i 1981. 1980-årene ble preget av dyp splittelse mellom europeiskættede som fortsatt ønsket å være en del av Frankrike på den ene side, og kanakene som ønsket løsrivelse på den annen. Tilhengerne av løsrivelse fra Frankrike boikottet i 1987 en folkeavstemning om selvstendighet. 98,3 prosent av dem som deltok i avstemningen, stemte for at Ny-Caledonia fortsatt skulle være en del av Frankrike.

Etter at flere titalls mennesker ble drept i politiske voldshandlinger i 1987 og våren 1988, førte forhandlinger mellom representanter for partene og den franske statsminister Michel Rocard til inngåelse av den såkalte Matignon-avtalen, som innebar direkte fransk styre i ett år, og deretter administrative overgangsordninger og et program for økonomisk og sosial utvikling. I mai 1989 ble Jean Marie Tjibaou og en annen sentral selvstendighetsleder som gikk inn for Matignon-avtalen, drept i et attentat i Ouvéa.

Økt tilflytting av europeere og kanakenes synkende befolkningsandel har ført til at det er blitt stilt krav om at Frankrike sørger for strengere innvandringskontroll. Etter avtale fra mai 1998 har Ny-Caledonia begrenset selvstyre og eget statsborgerskap for innbyggerne. I en folkeavstemning i november 2018 stemte 56,4 prosent for å forbli en del del av Frankrike. Avtalen åpner for nye folkeavstemninger i 2020 og 2022 dersom det er flertall for dette i Congrès de la Nouvelle-Calédonie.

Den franske regjering er representert på Ny-Caledonia av en høykommissær med ansvar for forsvars-, justis-, finans- og «utenriks»-politikk, samt videregående utdanning. Siden 1989 har territoriet vært inndelt i tre provinser, hver styrt av en folkevalgt forsamling. De tre provinsforsamlingene utgjør til sammen en kongress for hele Ny-Caledonia, som også sender to folkevalgte representanter til den franske nasjonalforsamlingen og en til senatet. Territoriet er også representert i Europaparlamentet.

• Kanaker
• Stillehavet
• Oseania
• Fransk Polynesia
• Wallis og Futuna