Osama bin Laden

Osama bin Laden var sønn av den jemenittiske entreprenøren Mohammed bin Laden, som tjente sin formue som kongehusets betrodde byggherre etter oljeboomen i Saudi-Arabia på starten av 1950-tallet. Osama bin Ladens mor var den syriske alavitten Alia Ghanem som giftet seg med Mohammed i 1956 da hun var 14 år gammel. Alia ble da Mohammed bin Ladens fjerde kone. Hun ble senere skilt og giftet bort til Mohammed al-Attas da Osama var fire eller fem år gammel.

Som barn utmerket ikke bin Laden seg, men han våknet religiøst og politisk som 14-åring og begynte fra da å overholde sine oppfattede religiøse plikter langt strengere. I 1974, da bin Laden var 17 år, giftet han seg med sin kusine Najwa Ghanem fra morens landsby i Syria. I 1976 begynte han å studere ved Kong Abdul Aziz-universitet i Jeddah.

Det var på 1970-tallet at bin Laden kom i kontakt med medlemmer av Det muslimske brorskapet i Saudi-Arabia. Mange av professorene ved universitetet var brorskapsmedlemmer som hadde flyktet fra det egyptiske og syriske regimet, og som tok med seg en politisert form for religion med seg til det saudiske kongedømmet. Bin Laden viste aldri noen stor interesse for universitetet og ga senere opp studiene for å få en stilling i farens byggefirma.

Osama bin Laden skal ha blitt rasende over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i desember 1979. Det er usikkert når bin Laden møtte Abdallah Azzam første gang, men de hadde regelmessig kontakt etter at Azzam ble ansatt som foreleser ved bin Ladens universitet i Jeddah i 1980. Bin Laden og Azzam utviklet tidlig respekt for hverandre og hadde et felles engasjement for afghanernes sak, og Azzam ble en av bin Ladens viktigste inspirasjonskilder.

Jeddah ble i denne perioden en transittstasjon for unge menn som ønsket å delta i den afghanske motstandskampen mot sovjeterne, og bin Laden hjalp rekrutter med husly på veien. Bin Laden samlet også inn penger til den afghanske saken. Hans tallrike reiser var begrenset til Lahore og Islamabad i Pakistan de første årene, men bin Laden mistet jobben i det saudiarabiske selskapet Binladin Group på grunn av de mange reisene sine i denne perioden. Først i 1984 reiste bin Laden til Afghanistan da han besøkte leiren til den afghanske krigsherren Abdul Rasul Sayyaf i Jaji.

På sin hjemreise til Mekka samme år var det klart for bin Laden at de arabiske fremmedkrigerne ble behandlet som ærverdige gjester av de afghanske geriljagruppene istedenfor likeverdige medkrigere. Sammen med Azzam begynte bin Laden å forberede en mer koordinert innsats for araberne gjennom etableringen av Tjenestekontoret for mujahidin. Tjenestekontoret ble finansiert av bin Laden og ble brukt som gjestehus i Peshawar for de arabiske fremmedkrigerne, hovedkvarter for Azzams publiseringer og som oppbevaringssted for alle donasjonene de mottok. Som sådan ble Tjenestekontoret et registreringskontor for unge arabere som ønsket å delta i den afghansk-sovjetiske krigen, og som trengte hjelp med å få tilgang til treningsleirene i Afghanistan.

Til Azzams protester finansierte og organiserte bin Laden en egen base for arabiske fremmedkrigere i Jaji i 1986 istedenfor å benytte seg av de basene som ble organisert av de afghanske gruppene. Basen ble kalt for «løvehulen» (al-ma'sada) og beslutningen kom etter et sovjetisk angrep mot en av de afghanske leirene i Jaji da de arabiske fremmedkrigerne hadde fått panikk. Til slutt ble araberne bedt av afghanerne om å dra hjem fordi de var til større belastning enn nytte.

Araberne i løvehulen deltok hovedsaklig i kamper fra april til mai 1987. Det viktigste var et tre ukers langt slag i slutten av mai som i ettertid ble omtalt som Slaget ved Jaji. Ifølge araberne i leiren klarte de å drepe flere russiske spesialsoldater, og løvehulen kom derfor til å spille en sentral del i al-Qaidas senere mytologi på grunn av det påståtte motet til fremmedkrigerne. Fortellingen om en liten gruppe arabere som hadde stått i mot et stort sovjetisk angrep, utviklet seg til beretninger om heroisk selvoppofrelse og Guds intervenering på muslimenes side.

Etter slaget ved Jaji beordret Sayyaf araberne til å evakuere leiren og overgi kontrollen til afghanerne. Likevel sendte bin Laden fortsatt arabere til å delta i militære konfrontasjoner med sovjetiske styrker i Jaji-regionen.

I august 1988 hadde bin Ladens militære gruppe med arabere fått en sterkere formalisert struktur som senere ville bli kjent som al-Qaida. Bin Ladens ambisjon for gruppen var å være en muslimsk elitestyrke som skulle statuere et eksempel for andre muslimer i resten av verden.

Dokumentene fra organisasjonens grunnleggelse viser at al-Qaida var internasjonalt orientert fra begynnelsen av, og hele den muslimske verden skulle fungere som område for dens operasjoner. Målet var å kjempe for islam og fremme Guds ord.

Selv om det hersket klare anti-vestlige og anti-amerikanske tendenser i Afghanistan på slutten av 1980-tallet, anså ikke bin Laden på denne tiden USA som et mål. Istedenfor så han på Kashmir, Filippinene og særlige de sentralasiatiske republikkene som mulige fronter. Al-Qaida var i sin begynnelse først og fremst en anti-kommunistisk fortropp som ønsket å fortsette kampen mot Sovjetunionen. De første årene fokuserte al-Qaida likevel på frontlinjene i Afghanistan.

På begynnelsen av 1990-tallet bestod al-Qaidas konsolidering og vekst av nye arabiske rekrutter som kom til Peshawar etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989. Fra 1991 eksisterte det en samling treningsleirer tilhørende al-Qaida i den sørlige Khost-provinsen under beskyttelse av det afghanske Hizb-e-Islami.

Treningen i disse leirene reflekterte bin Ladens prioritet for al-Qaida i denne perioden, og fra 1988 til 1992 var organisasjonens hovedaktivitet militær trening og krigsdeltakelse i Afghanistan.

Da mujahidin tok over Kabul i april 1992, valgte bin Laden å fokusere på trening istedenfor å delta ved frontlinjene. Frykten var at araberne ville bli dratt inn i interne afghanske stridigheter.

Den afghanske borgerkrigen delte islamistene i to leirer på denne tiden: Deobandi-leiren og brorskapsleiren. Mens Deobandi-leiren ikke støttet én part i borgerkrigen og heller søkte forsoning mellom de afghanske gruppene, så brorskapsleiren på den afghanske krigsherren Gulbuddin Hekmatyar som den eneste afghanske lederen som virkelig arbeidet for en islamsk revolusjon i Afghanistan. Som sådan plasserte bin Laden seg ideologisk i Deobandi-leiren, og al-Qaidas aktiviteter begrenset seg til trening og krigføring utenfor Afghanistan. Særlig borgerkrigen i nabolandet Tadsjikistan ble prioritert av bin Laden fra 1992 til 1994.

Etter den afghansk-sovjetiske krigen endte i 1989, vendte Osama bin Laden tilbake til Jeddah som krigshelt. I møte med saudiarabiske myndigheter tilbød bin Laden seg å bruke det nyopprettede al-Qaida til å styrte den marxistiske regjeringen i daværende Sør-Jemen, i tråd med al-Qaidas anti-kommunistiske linje.

Forholdet mellom saudiske myndigheter og bin Laden var likevel anspent på grunn av sistnevntes åpne kritikk av Saudi-Arabias utenrikspolitikk, og bin Laden fikk til slutt passet sitt inndratt. Den irakiske invasjonen av Kuwait 2. august 1990 forverret forholdet ytterligere da saudiske myndigheter aksepterte amerikansk militær assistanse og utplassering av amerikanske styrker på Den arabiske halvøy. Amerikansk tilstedeværelse var et sjokk for den saudiske befolkningen generelt, men for bin Laden var det uakseptabelt.

Bin Laden fant sin frihavn i Sudan i 1992 under beskyttelse av landets de facto leder Hassan al-Turabi. Dette var også begynnelsen på et bunnpunkt i bin Ladens liv. Mens bin Laden i begynnelsen brukte sin kapital og formue til å bygge veier i Sudan og sette i gang flere infrastrukturprosjekter, hadde han i 1995 mistet store deler av formuen sin. Han hadde også blitt fratatt det saudiarabiske statsborgerskapet sitt ett år tidligere på grunn av sin fortsatte kritikk mot Kong Fahd bin Abdul Aziz Al Saud. Sudan var også under amerikansk press med beskyldninger om støtte til internasjonal terrorisme og om at bin Laden organiserte treningsleirer i landet. 18. mai 1996 reiste bin Laden derfor videre til Jalalabad i Afghanistan hvor han etablerte en ny base under Talibans beskyttelse.

I august 1996 publiserte bin Laden sin «Erklæring av jihad mot amerikanerne som okkuperer landet til De to helligdommene» i den arabiske avisen al-Quds al-Arabi. Erklæringen reflekterte ikke bare et skifte for al-Qaida med sitt søkelys på direkte konfrontasjon mot USA istedenfor støtte til islamsk revolusjon. Den eskalerte også det anspente forholdet mellom bin Laden og det saudiarabiske kongehuset som ifølge bin Laden hadde invitert de vantro amerikanerne til Den arabiske halvøy i 1991. Selv om bin Laden ikke erklærte jihad mot Saudi-Arabias styresmakter, så han likevel på utkastingen av utenlandske okkupanter som en forutsetning for å endre landets politiske system.

Taliban flyttet bin Laden til Kandahar i april 1997 for å beskytte ham fra utenlandsk etterretning og for å kontrollere utspillene hans, og fra da til mai 1998 ble det ikke publisert flere intervjuer. 23 februar 1998 publiserte avisen al-Quds al-Arabi en ny uttalelse signert av Den globale islamske fronten mot jøder og korsfarere, bin Laden og fire andre islamistledere: Ayman al-Zawahiri, Rifa'i Taha, Sheikh Mir Hamza og Maulana Fazl Rehman. Det er denne uttalelsen som i ettertid ble kjent som bin Ladens universelle erklæring av krig mot USA.

Al-Qaida gjennomførte sine første store terroraksjoner da de amerikanske ambassadene i Tanzania og Kenya ble bombet 7. august 1998. Aksjonene tok livet av 220 mennesker. Angrepet ble knyttet til bin Laden, som ble internasjonalt ettersøkt i 1999. 12. oktober 2000 gjennomførte al-Qaida bombeaksjonen mot det amerikanske marinefartøyet USS Cole i Aden i Jemen. Bin Laden hadde på dette tidspunktet gått under jorden, og fra januar 1999 til desember 2001 gjennomførte han bare ett intervju med den kuwaitiske avisen al-Ra'i al-Amm hvor han benektet å ha vært involvert i bombingen av USS Cole; mest sannsynlig etter press fra Talibans leder mulla Omar.

Bin Laden ble verdenskjent etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Eksisterende akademisk litteratur stiller spørsmål ved om bin Laden var forberedt på den storstilte amerikanske invasjonen av Afghanistan som fulgte angrepene, og mye tyder på at han undervurderte den amerikanske militære responsen. Bin Laden klarte likevel å unnslippe amerikanske styrker i Tora Bora etter invasjonen 7. oktober 2001 og klarte å skjule seg fram til sin død i 2011.

Etter USAs invasjon av Afghanistan i 2001 ble al-Qaida mer desentralisert og består i dag av en kjerneorganisasjon i Pakistan samt et nettverk av regionale filialer i Midtøsten og Nord-Afrika. Opprettelsen av disse filialene inkluderer al-Qaida i Irak i 2004, al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) i 2006 og al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP) i 2009.

Bin Laden ønsket å prioritere angrep mot USA eller andre vestlige mål, men brevutvekslingen hans med disse filialene viser at uenigheter oppstod da langsiktig strategi og lokale forhold måtte vektes. Brevene viser i retrospekt hvor liten grad av kontroll bin Laden hadde over gruppene som bar al-Qaidas navn.

Bin Laden reagerte for eksempel sterkt på den sekteriske volden til Abu Musab al-Zarqawi, lederen for al-Qaida i Irak. Særlig de vilkårlige angrepene mot irakiske sivile vakte bekymring fordi al-Qaida ble stilt i et dårlig lys. Bin Laden mente at al-Zarqawi heller burde prioritere angrep mot amerikanske styrker gjennom en langvarig krigføring med lav intensitet.

AQIM var på sin side økonomisk avhengig av kidnappinger og løsepenger etter å ha gitt opp en upopulær skattlegging av lokalbefolkningen. Vestlige gisler – særlig amerikanske, europeiske og jødiske – var høyt prioritert av gruppen. Forholdet mellom bin Laden og AQIM var stort sett godt, men det oppstod spenninger mellom den nordafrikanske gruppen og al-Qaidas sentralledelse da fem franske turister ble kidnappet i Mali. Mens AQIM forhandlet med franske styresmakter om løsepenger, publiserte bin Laden en uttalelse om at de franske gislene ville bli henrettet hvis franske tropper ikke trakk seg ut av Afghanistan. Mens bin Laden prioriterte politiske krav, valgte AQIM økonomisk overlevelse istedenfor.

Etter etableringen av AQAP i Jemen valgte filialens to ledere Qasim al-Raymi og Nasir al-Wuhayshi militære konfrontasjoner med de jemenittiske styresmaktene i håp om etableringen av en islamsk stat. Bin Laden derimot, klok av skade etter erfaringene i Irak, påpekte at AQAP måtte først etablere de jemenittiske stammenes tillit. Som i Irak mente bin Laden at den jemenittiske filialen heller burde angripe amerikanske mål. Likevel tyder lite på at bin Laden klarte å påvirke de strategiske valgene til al-Wuhayshi som fortsatte angrep mot jemenittiske styresmakter.

Bin Ladens brevvekslinger tyder på en svekket tro på al-Qaidas filialer, og før sin død arbeidet han med å sentralisere al-Qaidas medieproduksjon samt fortsatt angrep mot USA istedenfor lokale arabiske styresmakter.

Det hadde lenge vært antatt at bin Laden skjulte seg et sted i de pashtunske stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan etter 2001. Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at han i flere år hadde levd under relativt komfortable forhold i den pakistanske garnisonsbyen Abbottabad, kun 100 km fra den pakistanske hovedstaden Islamabad.

Bin Laden ble likvidert av amerikanske spesialstyrker 2. mai 2011 i Operasjon Neptune Spear. Amerikanerne tok så med seg bin Ladens lik til Afghanistan for identifisering før liket ble senket i havet på et ukjent sted av amerikanske myndigheter. Bin Ladens hus ble i 2012 destruert av pakistanske myndigheter for å forhindre at det skulle bli en destinasjon for sympatisører.

Ayman al-Zawahiri etterfulgte bin Laden som leder av al-Qaida og satt frem til juli 2022 da også han ble likvidert i et amerikansk angrep.

• al-Qaida
• Ayman al-Zawahiri
• Abdallah Azzam
• terrorisme
• Terrorangrepet 11. september 2001
• Krigen i Afghanistan
• Saudi-Arabias historie
• Afghanistans samtidshistorie

• Lahoud, Nelly (2022): The Bin Laden Papers. Yale University Press.
• Stenersen, Anne (2017): Al-Qaida in Afghanistan. Cambridge University Press.
• Wright, Lawrence (2006): The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11. Alfred A. Knopf.