Per Petterson

Pettersons bøker er preget av en nøktern, lavmælt realisme med poetiske undertoner, og familiebånd og -konflikter er hovedtemaer i forfatterskapet. Da Petterson ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for Jeg forbanner tidens elv, var det med en begrunnelse som peker på noe av det som er forfatterens styrke: «I et poetisk og stillegående språk formidler Petterson hvor vanskelig det er å få sagt det som føles mest nødvendig å si til hverandre.» Det er ofte med vantro og fortvilelse Pettersons romanfigurer blir klar over at noe er for sent eller at noe ikke kan gjøres godt igjen. De vet at «fra nå av blir ingenting som før», men må likevel forsøke å leve videre selv om de forbanner tiden som rinner eller klamrer seg til dørkarmen og nekter å godta aldring og død (for eksempel i Jeg nekter, 2012).

Noen glimt inn i det som litterært og personlig har betydd mest for forfatteren finnes i tekstsamlingen Månen over porten (2004). I et intervju i forbindelse med tildelingen av Nordisk Råds litteraturpris sier Petterson mye om hva som har vært viktigst for ham som forfatter, og han ser en større sammenheng i forfatterskapet enn han hadde vært klar over tidligere.

Pettersons stil og tematikk er tydelig alt i novellene i debutboken Aske i munnen, sand i skoa (1987), der en rekke faste holdepunkter i de etterfølgende romanene blir etablert: drabantbyen Veitvet, hytta ved Bunnefjorden, Frederikshavn i Danmark. Hele tiden utgjør familien både rammen og begrensningen for individets vekst og selvutfoldelse. Skrivemåten er direkte og nokså røff, og det er trekk av sosialrealisme med klare klassestandpunkt i mange av Pettersons bøker. Men agitasjon og paroler er fraværende, slik at det er gjennom væremåte og holdninger ideologien skinner gjennom. De litterære figurene, som i enkelte bøker kan synes å ha selvbiografiske trekk i sterkt omskrevet form, er anstendige mennesker også når de opplever nedturer som synes uendelige.

Debuten kom altså i 1987 med en novellesamling som med sin krasse realisme og vare følsomhet gir fin innsikt i barnesinnet til en ung gutt, Arvid Jansen. Arvid er utvilsomt den sentrale skikkelsen i et forfatterskap som, med visse unntak, har en sterk indre sammenheng. Novellene i debutsamlingen viser at forfatteren har lest og lært av forfattere som Ernest Hemingway, Raymond Carver og Kjell Askildsen, men Petterson fant tidlig sin egen stemme og sin egen måte å formidle små og tilsynelatende ubetydelige endringer i familieliv og samliv på, endringer som i ettertid viser seg å ha vært avgjørende punkter i mange menneskers liv.

Et fellestrekk ved romanene er at de søker etter et punkt, en hendelse, en forglemmelse, som gjorde at noe gikk galt. Det meste skjer i ganske brutale og harde oppgjør innen familien, slik det er både i Ekkoland (1989) og Det er greit for meg (1992). Arvid fra debutboken er hovedperson i Pettersons første roman, og er viktig også i den andre, selv om en annen unggutt fra samme miljø her er hovedfigur.

Forfatterskapet tar en litt annen vending med Til Sibir (1996), en roman om en ung kvinnes oppvekst og modning i dansk arbeidermiljø i 1930- og 1940-årene. Den står nok litt i gjeld til Martin Andersen Nexø, men må likevel ses i forhold til de to første romanene, i og med at det er Arvid Jansens mor som er forteller og hovedperson. Romanen gir et intenst og mangesidig bilde av en ungpikes oppvekst og modning, med oppbruddet fra arbeiderfamilien som et viktig element. Romanen I kjølvannet (2000, Brageprisen) har også familien helt i sentrum, men her handler det i stor grad om forfatteren som hovedfigur, og om at kampen med å skrive blir en måte å overleve på etter større tap enn det egentlig går an å bære. Romanen gir et portrett av et menneske i dypeste nød, i kamp med marerittaktige minner som må balanseres mot erindringer om bedre og vakrere ting om livet skal kunne utholdes.

Ut og stjæle hester (2003) dreier seg om et annet sted og helt andre personer og familiekonstellasjoner enn de foregående bøkene. Det var først ganske stille om denne boken da den kom ut, men etter et års tid tok det fullstendig av. Romanen ble tildelt både Bokhandlerprisen og Litteraturkritikerprisen, og som første nordmann mottok Petterson dessuten den britiske Independent Foreign Fiction Prize for beste skjønnlitterære bok oversatt til engelsk. Boken ble oversatt av den britiske poeten Anne Born og publisert i Storbritannia i 2005. I 2007 mottok han også den høythengende prisen International IMPAC Dublin Literary Award for boken.

Ut og stjæle hester er en fortelling på to tidsplan. Fortidshandlingen gjelder sommeren da Trond var 15, sommeren 1948, da han var med faren på en seter nær svenskegrensen. Dette er en fortid som ikke er død, og den utgjør romanens viktigste handling. I nåtidshandlingen er Trond Sander blitt 67 år og bor alene med sin hund i ei utbygd på Østlandet.

Sommeren 1948 er altså far og sønn på hytta, og det skjer mange dramatiske ting, og i overgangen til voksenlivet opplever Trond både svik og svikt, nærhet og avstand, død og isolasjon. Ting foregår rundt ham som han ikke forstår, men kanskje vil komme til å forstå senere, og det handler om seksualitet og kjærlighet. Samtidig har faren måttet ta et av de vanskelige, eksistensielle valg i livet, og så blir det opp til leseren om valget kan kalles et svik eller ikke. Vi får et praktfullt bilde av et nært og komplisert forhold mellom far og sønn, der farens fortid som grenselos blir fortalt til sønnen av en annen person over 50 år senere. Tittelen på boka Ut og stjæle hester viser til kodeordet faren bruker når noen skal loses over grensa.

Romanen viser hvor avgjørende fortidshendelser kan være og hvordan de kan prege et helt liv etterpå. Selv har forfatteren sagt at denne romanen på mange måter var den letteste å skrive av alle bøkene; blant annet fordi den forrige romanen I kjølvannet ble stående igjen med mye som var uoppgjort. Ved å spinne videre på det uforløste og uoppgjorte ble altså Ut og stjæle hester til.

Denne romanen gjør krav på å være den viktigste i forfatterskapet, ikke minst på grunn av det enorme gjennomslaget den engelskspråklige oversettelsen (Out Stealing Horses) har hatt. Men det er en litt avvikende bok i forhold til det som gjennomgående har vært forfatterskapets hovedinteresse, og det er derfor ikke urimelig å se på Jeg forbanner tidens elv (2008) som et høydepunkt.

I 2019 ble romanen filmatisert av Hans Petter Moland og ble tildelt Amandaprisen for beste kinofilm. Moland fikk dessuten Amanda for beste regissør, og ble også nominert for beste manuskript.

I Jeg forbanner tidens elv (2008), som ble tildelt både Brageprisen og Kritikerprisen i 2008, møter leseren igjen noen av personene fra Pettersons første bøker, og forfatteren selv omtaler den som «en storebror til for eksempel I kjølvannet». Handlingen foregår på to tidsplan – begynnelsen av 1970-årene og 1989. Romanen følger 37 år gamle Arvid Jansen gjennom noen høstdager i 1989, men også som industriarbeider på tidlig 1970-tall. Forholdet mellom mor og sønn er viktig, og de valgene som blir tatt, kan vise seg skjebnesvangre. Klarere enn før ser man her hvordan avgjørende øyeblikk går forbi, hvordan tidens elv ubønnhørlig renner, og at man må være oppmerksom slik at livet ikke bare flyter forbi.

Pettersons romanfigurer aksepterer i mindre og mindre grad at tidens elv renner; de stritter imot. Selv sier han at det må være slik: «Vi må kjempe mot tiden som går, og til slutt mot døden. Vi klamrer oss til dørkarmen. Det gjelder kanskje å forstå forandringene, men ikke dermed å akseptere dem uten videre.» Romanen Jeg nekter (2012) viser slike holdninger i klartekst, selv om den går i mange retninger når den skal forstå fortidens betydning for Jim og Tommy, to nære venner i barndommen, som tilfeldig støter på hverandre trettifem år etter at de sist så hverandre. Også her søkes det etter et eller flere punkter der noe gikk galt – og fryktelig mye viser seg å ha gått galt i ungdomsårene.

Per Petterson har ved siden av det skjønnlitterære forfatterskapet også utgitt sakprosa. Månen over Porten (2004) en samling sakprosatekster der både liv og diktning behandles. Porten er navnet på småbruket han bor på. Her skriver han blant annet om sine favorittforfattere, deriblant Kjell Askildsen, Grace Paley og John Berger. Han skriver varmt om sin forfatterkollega Ola Bauer. I essayet «Du veit åssen det er» forteller han om det å endelig bli forfatter etter å ha blitt veiledet av sin forlagsredaktør, Torleiv Grue.

Mitt Abruzzo. Journal 29.1-18.7.2021 er et halvt års dagboknedtegnelser han skrev på fram til han fylte 69. Tittelen på boka er en referanse til forfatteren Natalia Ginzburgs forvisning til den sør-italienske provinsen Abruzzo under andre verdenskrig. Midt i det hverdagslige livet på Porten under koronapandemien skriver han om reiser han har gjort, møter med forfattere, om vennskap, om familiemedlemmer som han har kontakt med og og familiemedlemmer som han har mistet.

Et utvalg

• Aschehougprisen 2016
• Doblougprisen 2016
• Gyldendalprisen 2012. Prisen går til særlig betydelige skjønnlitterære forfatterskap.
• Bokhandlerprisen 2012, for Jeg nekter
• Nordisk Råds litteraturpris 2009, for Jeg forbanner tidens elv
• Brageprisen 2008, for Jeg forbanner tidens elv
• Kritikerprisen 2008, for Jeg forbanner tidens elv
• International IMPAC Dublin Literary Award 2007 for Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses)
• Bokhandlerprisen 2003, for Ut og stjæle hester
• Kritikerprisen 2003, for Ut og stjæle hester
• Klassekampens litteraturpris (Neshornprisen) 2003, for Ut og stjæle hester

• Aske i munnen, sand i skoa (Noveller, Oktober, 1987)
• Ekkoland (Roman, Oktober, 1989)
• Det er greit for meg (Roman, Oktober, 1992)
• Til Sibir (Roman, Oktober, 1996)
• I kjølvannet (Roman, Oktober, 2000)
• Ut og stjæle hester (Roman, Oktober, 2003)
• Månen over porten (Essays, Oktober, 2004)
• Jeg forbanner tidens elv (Roman, Oktober, 2008)
• Jeg nekter (Roman, Oktober, 2012)
• Menn i min situasjon (Roman, Oktober, 2018)
• Mitt Abruzzo. Journal 29.1-18.7.2021 (Prosa, Oktober, 2021)

• Averno av Louise Glück (Dikt, Oktober, 2017)

• Norges litteraturhistorie

• Forlaget Oktober: Per Petterson
• Nordisk råd: Per Petterson
• Utdrag fra den engelske versjonen av Ut og stjæle hester / Out stealing horses

• Innset, Ola (2021) "Det komponerer seg". Intervju med Per Petterson. Vinduet, 8. oktober 2021. Les artikkelen digitalt.
• Bulie, Kåre (2013) «Smertelangs». Intervju med Per Petterson. Samtiden, 2, 2013
• Pedersen, Frode Helmich (2010) «Per Pettersons forfatterskap i lys av resepsjonen». Edda, 2, 2010.
• Hans H. Skei (2009) «Fra nå av blir ingenting som før». Intervju med Per Petterson. Nordisk Tidskrift, 3, 2009, s. 243-48.