Søgne-kvinnen er restene av et skjelett av ei steinalderkvinne som ble funnet i 1994 i ei grunn vik ved Hummervikholmen i Søgne i Agder. Ved seinere undersøkelser ble det funnet enda flere skjelettrester. Skjelettrestene stammer fra minst tre, og kanskje så mange som fem, forskjellige mennesker. Med en alder på rundt 9500 år er skjelettrestene de eldste menneskelevningene som er funnet i Norge.
Søgne-funnet; Sol
Hummervikholmen er en liten holme i Søgne-skjærgården i Rivenesfjorden, litt øst for munningen av Trysfjorden. Under mudring ved ei brygge på vestsida av holmen ble det i 1994 funnet en hodeskalle av et menneske. Hodeskallen lå i organiske sedimenter under vann.
Mellom 1994 og 1997 gjennomførte Norsk maritimt museum undersøkelser på funnstedet. Det ble da innsamla flere skjelettrester. Nok en undersøkelse ble foretatt av Kulturhistorisk museum i 2013, og det ble da funnet enda flere menneskeknokler.
I deler av eldre steinalder befant strandlinja seg under dagens havnivå langs deler av ytterkysten. Det er allikevel usikkert hvorvidt skjelettene har blitt plassert i vann eller på tørt land. Sedimentanalyser tyder på at det var vann i vika ved Hummervikholmen i den aller eldste delen av steinalderen. På grunn av landheving ble det så gradvis grunnere, og til slutt tørt land.
Overlappende dateringer av skjelettdeler og sedimenter åpner for at skjelettene kan ha blitt plassert i en tidevannssone, eller på tørt land rett bakenfor stranda. Under den videre havnivåstigninga ble skjelettene så oversvømt og overdekka av hurtig voksende marine sedimenter og en østersbanke, som har gitt gode bevaringsforhold for knoklene.
I løpet av 1990-tallet ble det funnet menneskeknokler fra to til tre ulike voksne individer. De viktigste funnene var en tilnærma hel hodeskalle, et nakkebein og et pannebein. Det er usikkert hvorvidt nakkebeinet og pannebeinet stammer fra ett eller to individer.
Den best bevarte hodeskallen har tilhørt ei 35–40 år gammel kvinne (Søgne-kvinnen). Tennene i kraniet var svært nedslitte. Sannsynligvis har kvinna brukt tennene som redskap under arbeid med skinn og huder. Maten hennes kan også ha inneholdt grove partikler som sleit på tennene.
Også de to andre skallefragmentene har tilhørt ei eller to kvinner av omtrent samme alder. Det ble også funnet et lårbein, et venstre leggbein, og mindre beinfragmenter av hakespiss, bekkenbein og ei tann.
Radiokarbondateringer ble foretatt av de tre kraniene, lårbeinet og leggbeinet. Dateringene spriker noe, fra den eldste (8850±65 BP) til den yngste 8095±55 BP). Samtlige dateringer faller imidlertid innafor den mellommesolittiske perioden av eldre steinalder, rundt 7500 år fvt.
Ved undersøkelsen i 2013 ble det funnet tre fragmenter av enda en hodeskalle, som har tilhørt en mann på rundt 35–40 år. Denne er datert til 8446±51 BP, og er dermed samtidig med de øvrige knoklene. På tennene er det påvist utviklingsforstyrrelser i tannemaljen, som indikerer en periode med sjukdom og/eller sult i individets barndom. Også denne hodeskallens tenner var svært nedslitte.
Et skalletaksfragment funnet i 2013 passer sammen med den ene av de to kvinnelige hodeskallene. Et annet hodeskallefragment, et tinningbein, kunne ikke sees å tilhøre noen av de andre hodeskallene i funnet, og har trolig tilhørt en mann. Skallen hadde spor etter grodd skade, i form av en rund og konkav fordypning midt mellom de to issebeina.
I 2013 ble det også funnet fragmenter av et høyre leggbein, som trolig har tilhørt samme individ som det tidligere ble funnet et venstre leggbein fra. Leggbeinet har sammenfallende dateringer med de øvrige dateringene.
Et lårbeinsfragment hadde spor etter en tilgrodd skade, der en liten bit leddbrusk eller et beinfragment har blitt liggende og gnisse, og vokst fast igjen i leddet.
Foruten disse knoklene ble det også funnet et annet lårbeinsfragment, et kraniefragment av en venstre øyenhule, et fragment av et hoftebein, samt flere fragmenter av nærmere ubestemte rørknokler.
Det er utført DNA-analyser av de to best bevarte hodeskallene, og analyser av karbon- og nitrogen-isotoper (
Den kvinnelige hodeskallen tilhører den mitokondrielle haplogruppa U5a1, mens den mannlige hodeskallen tilhører den mitokondrielle haplogruppa U5a1d, mens Y-kromosomet tilhører gruppe I2-M438.
Begge individene hadde dermed forfedre både blant jeger-sankerne som levde i Vest- og Sentral-Europa ved slutten av siste istid, og blant jeger-sankere som levde lenger øst. Denne blanda genetiske avstamminga har blitt satt i forbindelse med ei mulig innvandring av grupper av mennesker til Skandinavia fra det nåværende Baltikum, Russland og Finland ved overgangen mellom tidligmesolittisk og mellommesolittisk tid.
Isotopanalysene viser at kostholdet i svært høy grad baserte seg på sjømat. Opp mot 80 prosent av maten har kommet fra sjøen, og det aller meste av denne maten har inneholdt proteiner som kom fra et høyt nivå i den trofiske næringskjeden. Sannsynligvis har sjøpattedyr som sel vært av aller største betydning for menneskene fra Hummervikholmen. Slitasjeskader på tennene tyder også på at de har spist annen mat som har inneholdt grove partikler, for eksempel skjell.
Det har blitt foreslått at funnstedet for steinalderskjelettene ved Hummervikholmen best kan tolkes som spor etter en gravplass fra eldre steinalder. Noen annen forklaring på at så mange ulike individer fra samme tid er funnet på samme sted er vanskelig å gi. Gravplasser fra eldre steinalder med begravelser av flere mennesker er kjent fra andre steder i Skandinavia, men ikke fra Norge.
Gravplass-hypotesen har imidlertid også svakheter. Det er ikke funnet spor etter nedgravninger, eller noen andre former for menneskeskapte strukturer på funnstedet. Det er heller ikke funnet noen form for gravgods, og det er ikke gjort funn som tyder på at det har vært noen boplass på stedet eller i stedets umiddelbare nærhet. Dessuten er det ikke funnet noen hele skjeletter, til tross for at bevaringsforholdene er svært gode. Det er kanskje også usannsynlig at begravelser har foregått nærmest i flomålet, utsatt for bølger og erosjon.
Det at bare deler av skjelettene er bevart, til tross for gode bevaringsforhold, kan tyde på at det har foregått en bevisst utvelgelse av hvilke knokler som ble deponert på stedet. En slik praksis er dokumentert ved det rundt 1000 år yngre funnstedet Kanaljorden nær Motala i Sverige, der hodeskaller var blitt satt på staker i en grunn innsjø. Kanskje er skjelettdelene fra Hummervikholmen også deponert i en annen rituell sammenheng enn det vi oppfatter som en typisk «begravelse».
Det er ikke mulig å gi noen endelig og fullgod forklaring på hvorfor skjelettfragmentene endte opp der de gjorde. Nye funn og analyser i framtida kan kanskje gi flere svar.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.