Oppdagelsen av diamanter og senere verdens største gullforekomster i innlandet, endret dramatisk utviklingen i siste tredel av 1800-tallet. Europeiske finans- og gruveselskaper fikk for alvor øynene opp for den sørligste delen av det afrikanske kontinentet. En av følgene ble framveksten av byer, et økonomisk borgerskap og en klasse av både hvite og afrikanske arbeidere. Dette ble starten på inndelingen av Sør-Afrika i reservater, som hadde til fremste oppgave å forsyne gruvene og europeiske storgårder med billig arbeidskraft.
Befolkningssammensetningen endret seg også med stor innvandring av europeere. Ved opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910 utgjorde de rundt 20 prosent (1,3 millioner) av befolkningen. Et stort regionalt arbeidsmarked ble også utviklet. Gruveselskapene hentet opp mot halvparten av all afrikansk arbeidskraft fra nabostatene. De portugisiske kolonimyndighetene fikk en stor del av sine inntekter fra årlig eksport av titusener av mosambikiske migrantarbeidere. Etter sammenbruddet av dette systemet i de første årene etter boerkrigen (se nedenfor) ble over 60 000 kinesere fra det nordlige Kina hentet til Sør-Afrika for å sikre at gruveproduksjonen kunne holdes oppe. Så godt som alle ble sendt tilbake når rekrutteringssystemet for afrikansk arbeidskraft igjen var på plass.
I denne perioden ble også zulu-staten knust, og deres område innlemmet i Natal-kolonien. Fram mot århundreskiftet rekrutterte britene også opp mot 150 000 indere til arbeid på sukkerplantasjene. Etterkommerne av disse og av indiske handelsfolk utgjør den store indiske minoriteten i dagens Sør-Afrika.
De store gullrikdommene befant seg i områder som var politisk kontrollert av boerne gjennom Transvaal-republikken. Det oppstod snart spenninger og motsetninger mellom britiske gruveinteresser og lederne i boer-republikkene. Samtidig skjedde dette mot et europeisk bakteppe av stormaktsrivalisering også om kontrollen over Afrika. For britene var det strategisk viktig å få kontroll over det sørlige Afrika for å sikre tilgangen ikke bare på gull, men også kontroll over sjøveien til India og de viktige asiatiske markedene.
I 1895 forsøkte gruvekapitalen med støtte fra Cecil Rhodes, koloniguvernør i Kapp og gruvemagnat, seg på invasjon og statskupp i Transvaal. Det mislyktes, men i 1899 brøt boerkrigen ut og endte i 1902 med nederlag for boerne. 470 000 soldater kjempet på britisk side, de fleste hentet fra andre deler av det britiske imperiet, mot 90 000 boere. 7000 boere ble drept, mens 28 000 boere – de fleste kvinner og barn – døde i britiske interneringsleirer som huset 120 000 personer. Det var også titusener av afrikanere som deltok i krigen, de flest i ulike sivile støttefunksjoner, men opp mot 20 000 også som soldater – de fleste på britisk side. Det er anslått at også 120 000 afrikanere var plassert i interneringsleirer der mellom 15 000 og 25 000 døde.
Britene kontrollerte prosessen fram mot sammenslåingen av boer-republikkene og de engelske koloniene og opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910. Et hovedmål var å samle den hvite befolkningen på tvers av krigens skillelinjer. Nye moderate ledere i Transvaal og Oranjefristaten – alle generaler fra krigens dager – var interessert i kompromisser. Felles for de alle var ønsket om å bevare reservatsystemet og å sikre hvitt maktmonopol. Det ene stridsspørsmålet gjaldt stemmeretten for privilegerte afrikanere og fargede i Kapp-provinsen. Her utgjorde disse 15 prosent av velgerne. Denne ble ikke utvidet til å gjelde resten av Sør-Afrika, og grunnloven slo også fast at bare personer av europeisk avstamming kunne ha sete i parlamentet. Stemmeretten for afrikanere og fargede med en viss inntekt og fast eiendom ble beholdt i Kapp, personer herfra kunne bare velges i provinsforsamlingen. Det ble også bestemt at regjeringen skulle ha sete i Pretoria (i Transvaal), parlamentet i Cape Town, mens Oranjefristaten fikk sitt med plassering av Høyesterett i Bloemfontein.
Sør-Afrika ble opprettet som egen stat 31. mai 1910. Den hadde samme status som Australia og New Zealand med stor grad av selvstendighet på de fleste områder, men med den britiske monarken som formelt statsoverhode. Politisk ble den nye staten styrt av South African Party som befestet det hvite herredømmet og skapte en allianse mellom interesser knyttet til britisk gruvekapital og et boersjikt knyttet til landbruket. Mer pro-britiske krefter samlet seg i det mindre Unionistpartiet. Årene etter opprettelsen av den nye staten konsoliderte hvitt herredømme og sementerte en allianse mellom «gull og mais». Alle andre folkegrupper ble ekskludert i den nye samfunnsmodellen som ofte blir referert til som rasebasert kapitalisme. Den skulle senere bli videreført i mer ekstrem form etter 1948 under navnet apartheid.
Det svarte flertallet – med unntak av et privilegert sjikt i Kapp-provinsen – ble holdt utenfor de politiske institusjonene, og utviklet andre arenaer for politisk aktivisme. I 1912 kom 150 representanter sammen for å stifte en politisk organisasjon for afrikanere på tvers av språklig, etnisk og geografisk tilhørighet. Denne fikk navnet South African Native National Congress, men skiftet elleve år senere navn til African National Congress (ANC) – frigjøringsbevegelsen som vant det første demokratiske valget i 1994 og har regjert siden. De første lederne og medlemmene sprang i stor grad ut av den beskjedne eliten med bakgrunn fra utdanningsinstitusjoner i regi av ulike misjonsselskap. De hadde i tidlige år stort fokus på forfatningsmessige spørsmål og krav om stemmerett og politiske rettigheter for alle. Men de tok også i økende grad opp andre forhold som passlover, segregering og arbeidsforhold. I en særstilling stod spørsmålet om jordrettigheter. En egen lov innført i 1911 gjorde det ulovlig for afrikanere å kjøpe eller eie jord utenom avgrensede reservater. Sammen med en lov fra 1936 førte dette til at afrikanerne ble avgrenset til å eie egen jord på 13 prosent av landarealet i Sør-Afrika. Under den senere apartheidperioden fra 1948 ble disse reservatene kjent som bantustans.
Utover på 1920-tallet skulle andre politiske bevegelser blant afrikanere også vokse fram. Fremst blant disse var ulike fagforeninger med utspring i den framvoksende arbeiderklassen i byene. Det ble oppblomstring av uavhengige kirkesamfunn med brodd mot misjonskirker og den nære forbindelsen mellom kirke og hvit rasepolitikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.