Statspolitiet (1931–1936)

Årene som fulgte etter første verdenskrig var i Norge preget av en rekke voldsomme arbeidskonflikter og demonstrasjoner. I flere tilfeller ble Forsvaret kalt ut for å bistå lokale politimannskaper med å gjenopprette ro og orden. Det var behov for en politistyrke som ikke var stedbundet, slik som det kommunalt avlønnede politi. Staten inngikk derfor avtaler med noen bykommuner om at de skulle avgi politimenn til tjeneste utenfor sine kommunegrenser når det oppsto behov. Disse statspolitioverenskomstene ble inngått med Oslo, Aker, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Skien, Kristiansand, Stavanger, Haugesund, Bergen, Trondheim og Tromsø kommuner. Styrken utgjorde til sammen 86 mann. 25 kom fra Oslo, og de øvrige byene bidro med 2–8 mann hver. 22 tjenestemenn av hele styrken var såkalte «opdagelsesbetjenter», som tjenestegjorde ved forskjellige lokale kriminalavdelinger. De skulle kun benyttes innen definerte geografiske områder. Da den nye politiloven trådte i kraft i 1927, fikk Justisdepartementet likevel myndighet til i visse tilfeller å beordre tjenestemenn til tjeneste utenfor egen kommune, selv om det ikke var inngått noen avtale med kommunen.

Slik forholdene utviklet seg i samfunnet, ble det etter hvert behov for å få en samlet, godt trent og utstyrt politistyrke som etter behov kunne settes inn hvor som helst i landet. Hensikten var å få et eget fast statspolitikorps som staten var enerådig over, og som kunne anvendes uten hensyn til de kommunale politidistriktsgrensene. Styrken skulle kunne forsterke politiet i ett distrikt, uten at omkringliggende politidistrikter også måtte avgi mannskaper. Da kontraktavtalen om utlån av mannskaper fra Oslo kommune utløp den 1. april 1931, foreslo regjeringen at det i stedet skulle etableres et statspoliti. Den nye enheten skulle settes i tjeneste fra 1. januar 1932.

Det nye Statspolitiet fikk statsadvokat Carl Bernhard Askvig (1885–1954) som sjef, og politifullmektig Jonas Lie som nestkommanderende. Styrken, som fikk sitt hovedkontor i Oslo, ble satt sammen av 30 allerede statslønnede rusdrikkpolitibetjenter (de fleste plassert langs kysten fra svenskegrensen til Kirkenes), 6 statslønnede betjenter fra Finnmark og 36 nytilsatte betjenter, samlet 72 såkalte «underordnede betjenter». De 36 nytilsatte betjentene ble plassert forskjellige steder i landet, og i den daglige tjeneste underlagt den stedlige politimester. Statspolitisjefen kunne når som helst rekvirere disse til oppdrag andre steder. Den 1. april 1932 ble styrken samlet for første gang i Oslo og gjennomgikk der en intensiv opplæring, spesielt i våpenbruk. Statspolitiet ble fast bevæpnet med Walther pistoler, Krag-Jørgensen karabiner og Volmer maskinpistoler, samt gassgranater, gassmasker, lange trekøller og stålhjelmer.

Statspolitiets oppgaver var først og fremst å forsterke lokalt politi under uroligheter og opptøyer. Dernest hadde styrken som spesialoppgaver å bekjempe spritsmugling (særlig i Oslofjord-distriktet), hjemmebrenning og andre brudd på rusdrikklovgivningen. I tillegg skulle styrken kunne utføre etterforskning i brannsaker og andre større forbrytelsessaker, etter nærmere bestemmelse av riksadvokaten. Fra høsten 1934 ble også trafikkontroll en del av oppgavene.

Ordenstjenesten var i all hovedsak knyttet til å bistå lokalt politi under en rekke forskjellige arbeidskonflikter, særlig i Østlandsområdet, som eksempelvis mange skogkonflikter, veiarbeiderkonflikter og meierikonflikter. Utover på 1930-tallet ble enheten også satt inn under større demonstrasjoner. Statspolitiet rykket aldri ut på eget initiativ for å forsterke det lokale politiet. De dro ut kun etter anmodning fra den stedlige politimester.

Politiske endringer i 1933 førte etter hvert til at forholdene i arbeidslivet ble mer normalisert, og arbeidskonfliktene og demonstrasjonene avtok i intensitet. Statspolitiet fikk dermed også tid til å kunne ta seg av andre oppgaver. Med økende biltrafikk var det særlig et behov for å styrke trafikkontrollene. Justisdepartementet utarbeidet en instruks for politiets trafikkontroll i 1934. Samme høst dro Statspolitiet for første gang på trafikkontroll med 8 mann i 2 biler, som i løpet av 14 dager kjørte fra Oslo til Trondheim via Østerdalen og retur gjennom Gudbrandsdalen. Sjefen for Politiskolen var med som embetsmann, med fullmakt til å skrive ut forelegg for trafikkforseelser på stedet. I pressen ble enhetene kalt «Statspolitiets flyvende patrulje».

Da Stortinget i 1936 vedtok at staten skulle overta ansvaret for all polititjeneste fra 1. januar 1937, ble alle ansatte polititjenestemenn statspoliti. Som en følge av det ble Statspolitiets navn endret til Utrykningspolitiet, og arbeidet videreført med Askvig og Lie som ledere.

Et nytt statspoliti, Stapo, ble opprettet i Norge sommeren 1941 av Jonas Lie, som en parallell til det tyske Gestapo. Det ble oppløst ved den tyske kapitulasjonen i 1945.

• Statspolitiet 1941–1945
• politi

• Karlsen, Thorleif (1995). Statspolitikorpset 1932–1937: Et interessant kapittel i norsk politihistorie. Årsskrift 1995. Oslo: Norsk Politihistorisk Selskap.
• Lassen, Edvard (1932). Statspolitiet i Norge. Artikkel i Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift for 1932.
• Justis- og politidepartementet. St. prp. nr. 44 (1931). Om organisasjon av et statspolitikorps. Stortinget