Stavanger domkirke er en treskipet basilika fra middelalderen, med romansk skip og gotisk kor uten tverrskip oppført i hugd stein. Kirken ligger ved nordenden av Breiavatnet i Stavanger. Den hører til Domkirken og St. Petri sokn i Stavanger bispedømme, og forvaltes av Stavanger kirkelige fellesråd. Den har omlag 750 sitteplasser. Kirken er viet til Stavanger bys helgen, St. Svithun.
Skipet ble bygget i første halvdel av 1100-tallet, mens koret, vestpartiet og bispekapellet er fra siste fjerdedel av 1200-tallet. En regner tradisjonelt 1125 både som «byggeåret» for Domkirken, etableringen av bispesetet, og dermed også grunnleggelsen av byen Stavanger, selv om årstallene er svært usikre.
I 1272 ble Stavanger ødelagt av brann, og biskop Arne (1277–1303) fikk bygd et nytt og større gotisk praktkor med to tårn, høye krysshvelv og spissbuede vinduer i langveggene. Han anla også den rette østveggen og den store vestportalen.
I barokken fikk kirken et rikt interiør, preget fremfor alt av en stor prekestol og fem svære epitafier, skåret og malt av Anders Smith i 1658–1678. Østfasadens to tårn, brukt til sakristi og kapittelhus, fikk sine pyramideformede spir i 1746.
Under ledelse av arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe ble det i 1867 satt i gang en hardhendt restaurering, og mesteparten av det etter-reformatoriske inventar ble kastet ut. Kirken fikk klokkespill i 1922 og lysekroner tegnet av Emanuel Vigeland i 1924. En ny restaurering ble ferdig i 1942 i forbindelse med innsettelse av nytt orgel.
Siden Stavanger domkirke har vært i kontinuerlig bruk helt til i dag, er den langt bedre bevart enn Nidarosdomen, som var til dels svært ødelagt før restaureringen gjenreiste kirken.
Kommentarer (2)
skrev arne kvitrud
skrev arne kvitrud
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.