Sveits' historie

De eldste spor etter mennesker i Sveits er fra boplasser i huler og skriver seg fra Moustérien-perioden.

Det meste av det nåværende Sveits ble lagt under Romerriket fra 58 fvt. og fremover, i forbindelse med Caesars erobring av Gallia. I folkevandringstiden trengte germanske folk inn, alemannene i nordøst og burgunderne i vest. De siste antok latinsk språk og kultur, og dette er opphavet til den senere deling av Sveits i en tysk og en fransk del. I sørøst hevdet den gamle befolkningen seg i Graubünden.

I 530-årene ble hele Sveits innlemmet i Frankerriket, og ved delingen av dette i 843 gikk Øst-Sveits til det tysk-romerske keiserrike og Vest-Sveits til Lothars rike, deretter til Øvre-Burgund i 888. I 1032 kom også dette under det tysk-romerske keiserrike. Sveits tilhørte dette riket til 1499 (nominelt helt til 1648) og ble i denne tiden sterkt påvirket av tysk kultur og katolsk kirkeliv.

Grever og biskoper var de egentlige landsherrer, men i alpelandene omkring Vierwaldstättersee holdt de gamle selvstyrte germanske bondesamfunnene seg, og fra siste halvdel av 1100-tallet begynte også byene å få betydning. Hertugene av Zähringen hadde riksmyndighet over størstedelen av Sveits, men da deres ætt døde ut i 1218, inndro keiser Fredrik 2 dens rikslen, og en rekke områder ble «riksumiddelbare».

Også de tre skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden fikk keiserlig frihetsbrev og krevde riksumiddelbarhet, men kort etter begynte grevene av Habsburg, som var landgrever i Aargau, Zürichgau og Thurgau, samt fogder og godseiere rundt om i landet, sine forsøk på å underlegge seg hele Sveits.

I felles motstand mot habsburgerne sluttet de tre skogkantonene i 1291 et «edsforbund» som ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, i 1309 oppnådde de faktisk riksumiddelbarhet, og etter seieren over hertug Leopold av Østerrike ved Morgarten i 1315 ble edsforbundet gjort evig.

Navnet Sveits er avledet av Schwyz, en av de tre opprinnelige kantoner. De sveitsiske bondeoppbudene slo gang på gang habsburgernes ridderhærer, og under disse krigene sluttet nye områder seg til edsforbundet: Luzern i 1332, Zürich i 1351, Glarus og Zug i 1352 og Bern i 1353; disse utgjorde senere sammen med de tre skogkantoner de åtte «gammelkantoner».

Fredsslutningen med habsburgerne i 1389 gjorde Sveits til en makt som nabostatene måtte regne med, så meget mer som edsforbundet slo inn på en aggressiv utenrikspolitikk. Oppmuntret av Ludvig 11 av Frankrike la det seg også ut med Burgund. Hertug Karl den dristige ble slått flere ganger, og falt i 1477. Dette befestet de sveitsiske bønders militære ry, og de ble tidens mest etterspurte og ansette leietropper.

Særlig på 1400- og 1500-tallet ble det vanlig at de gikk i fremmed tjeneste; de deltok da både i krigene i Italia og i de franske religionskriger. Også senere brukte de franske konger livgarder av sveitsere. Pavens sveitsergarde er et minne om denne tiden. Med Tyskland var det stadige rivninger, og keiserens tyske landsknekter ble stadig slått inntil han i 1499 sluttet freden i Basel. Edsforbundet ble da erklært uavhengig av rikskammerretten og fritatt for riksskatter.

Sin fulle suverenitet fikk edsforbundet i 1648 ved freden i Westfalen etter trettiårskrigen. I mellomtiden hadde forbundet alt på 1400-tallet vært truet av sprengning på grunn av motsetningen mellom byene og landkantonene, men dette ble forhindret ved avtalen i Stanz i 1481. Samtidig ble Fribourg og Solothurn opptatt i edsforbundet, mens Basel og Schaffhausen kom med i 1501 og Appenzell i 1513. Deretter bestod forbundet inntil 1798 av 13 kantoner, men til disse kom land og byer som hadde stilt seg under forbundets beskyttelse, og erobrede eller kjøpte områder.

Reformasjonen på 1500-tallet førte til et dyptgående religiøst skille, endog til borgerkrig, der den sveitsiske reformatoren Ulrich Zwingli ble drept. Genève, som i 1526 sluttet seg til Bern og Fribourg og kort etter til edsforbundet, ble sentrum for den reformerte kalvinismen. Den katolske kirke holdt seg i skogkantonene (bondedistriktene), men ellers seiret reformasjonen. I hver kanton ble religiøs enhet strengt gjennomført, og under motreformasjonen og trettiårskrigen holdt dette ofte på å føre til brudd mellom dem.

På slutten av 1500-tallet sluttet de katolske kantoner et forbund med Filip 2 av Spania. I omkring 150 år, frem til de store revolusjonskrigene, hadde landet ytre fred, men det var fremdeles sterke indre motsetninger, både religiøse, politiske og sosiale; blant annet krevde de tilsluttede og underordnede land politisk likestilling.

Et hovedtema i sveitsisk historie også i tiden omkring 1800 og senere var brytningene mellom sentralistiske tendenser og krefter som ønsket å markere kantonenes selvstendighet. Revolusjons- og Napoleonskrigene førte til store forandringer.

I 1798 rykket franske tropper inn i Sveits. Det gamle, løst sammenbundne edsforbundet ble omdannet til en sentralisert «helvetisk» republikk etter fransk mønster, og kantonene redusert til forvaltningsenheter. En rekke stands- og føydalrettigheter ble avskaffet, og det ble erklært religions-, presse-, håndverks- og handelsfrihet. I 1799–1800 kjempet franske og russiske styrker mot hverandre i Sveits, men franskmennene beholdt herredømmet i landet.

Striden fortsatte, og i 1803 gav Napoleon Bonaparte landet en ny forfatning. Sveits ble en forbundsstat av 19 kantoner, men utad var landet i realiteten en fransk vasallstat. Fremmedherredømmet ble imidlertid snart upopulært. Etter de alliertes innmarsj i Bern og andre byer i 1813 ble regjeringsformen fra før 1798 i prinsippet gjeninnført. På Wienkongressen i 1815 garanterte stormaktene for alltid Sveits' nøytralitet.

Ifølge en ny forfatning ble Sveits et løst statsforbund mellom kantonene. I 1817 sluttet landet seg til den hellige allianse. I flere kantoner ble forfatningen forandret i reaksjonær retning, det ble gjort innskrenkninger i presse- og asylretten, og adelen, de gamle «patrisiske» borgerfamilier og kirken beholdt makten. I 1830-årene ble den liberale retning sterkere under inntrykk av den franske julirevolusjonen. Forfatningene i de protestantiske kantonene ble ofte mer liberale, og mange kantoner gav asyl til politiske flyktninger. I de katolske kantonene gikk makten over til jesuittene og andre ytterliggående klerikale.

Forfatningsstriden mellom dem som ville styrke sentralmakten og dem som ville bevare mest mulig selvstendighet for kantonene ble sammenvevd med stridigheter mellom de konfesjonelle retninger. I 1845 dannet sju kantoner et «særforbund» (Sonderbund), og i 1847 kom det til en kortvarig borgerkrig, hvor de rikere og mer folkesterke protestantiske kantoner vant en lett seier. Resultatet ble forfatningen av 1848, som innskrenket kantonenes makt og omdannet Sveits fra nærmest et statsforbund til en forbundsstat, ledet av en sentralregjering med sete i Bern.

I samme retning gikk forfatningsendringen i 1874. Folkeavstemning ble innført for hele republikken og kom til å spille en betydelig rolle i Sveits' videre politiske utvikling. Det ledende politiske parti frem til 1919 var det radikal-demokratiske parti, som hadde tilslutning av den protestantiske middelstand og protestantiske bønder, særlig i de tysktalende distrikter. Partiet var antiklerikalt, sentralistisk og frihandelsvennlig. Det hadde fordel av valgordningen og til 1919 alltid flertall i forbundsforsamlingen. Partiet hadde ved sin side det liberal-demokratiske parti, som var konservativt i sosiale spørsmål og tilhenger av vidstrakt selvstyre for kantonene; partiet representerte det fransktalende borgerskap, fremfor alt i Genève.

Det ledende opposisjonsparti var det katolske, ofte også kalt det konservative parti, som var klerikalt og først og fremst representerte de katolske bonde- og skogkantoner. Striden mellom kirke og stat og mellom sentralregjeringen og kantonene stod på høydepunktet i 1870-årene, samtidig med «kulturkampen» i Tyskland. Den ble etter hvert mindre bitter, og i 1892 ble et medlem av det katolske parti valgt til medlem av regjeringen (forbundsrådet).

Siden var det skikk at de to eller tre ledende partier var representert i regjeringen. De politiske forhold ble stabile; regjeringsmedlemmene satt ofte på livstid.

Oppkomsten av nye næringer førte også i Sveits til sosiale og politiske strukturendringer. Bedre kommunikasjoner la grunnlaget for en omfattende turisttrafikk, og Sveits fikk en industri basert på lokale håndverkstradisjoner, vannkraft og en arbeidsom befolkning.

Industrialiseringen fra slutten av 1800-tallet førte til en rask vekst av industriarbeiderklassen. Alt fra 1860-årene hadde det vært en rekke små, sekteriske, sosialistiske bevegelser, men først i 1889 ble det dannet et sosialdemokratisk parti etter tysk mønster, men med et sterkere antimilitaristisk og internasjonalt preg enn det tyske. Det hadde sin styrke i byer som Zürich og Basel, men fikk på grunn av valgordningen liten politisk betydning før 1919.

Under første verdenskrig kom det nøytrale Sveits i en vanskelig stilling. Økonomisk var landet avhengig av eksport til Tyskland, mens det var avhengig av ententen når det gjaldt tilførsel av råstoffer og flere viktige næringsmidler som korn. Politisk var befolkningens sympati delt, de fransktalende var entente-vennlige, mens de tysktalende enten var tyskvennlige eller nøytrale. Regjeringen fikk ved krigsutbruddet meget vidstrakte fullmakter av forbundsforsamlingen, og både sensuren og den økonomiske politikken vakte sterk kritikk. Mot slutten av krigen og i de første etterkrigsårene gikk en radikal bølge over Sveits.

I november 1918 brøt det ut storstreik. Etter folkeavstemning ble det besluttet å innføre forholdstallsvalg til forbundsrådet. Ved valget i 1919 mistet de radikale sin dominerende stilling; det ble et gjennombrudd for sosialdemokratiet og for et nytt bondeparti som var skilt ut fra de radikale. Et mindretall i det sosialdemokratiske parti dannet i 1921 det kommunistiske parti.

De politiske forholdene i 1920-årene var stort sett stabile. Sosialdemokratene hadde en viss fremgang, de radikale en viss tilbakegang, men de var fremdeles det største parti. I regjeringen var de større borgerlige partier, men ikke sosialdemokratene representert. Det ble gjennomført en rekke reformer, som 8-timersdag, alders-, enke- og uføretrygd, og kornmonopol. Men alle forslag om stemmerett for kvinner ble forkastet. Sveits ble hardt rammet av den økonomiske krisen i 1930-årene, som møtt med en utpreget deflasjonspolitikk. Arbeidsløsheten på landsbygda førte til politisk uro og til en viss fremgang både for kommunistene og for fascistiske grupper.

I utenrikspolitikken levde Sveits opp til sin tradisjonelle nøytralitetslinje. I løpet av 1800- og 1900-tallet har en rekke internasjonale institusjoner og organisasjoner fått sitt hovedsete i Sveits: Det internasjonale Røde Kors allerede i 1864, Verdenspostforeningen i 1878, Bernkonvensjonen i 1888 og Det internasjonale arbeidsbyrå fra 1920. Genève ble valgt til sete for Folkeforbundet da Sveits meldte seg inn i 1920; Folkeforbundet måtte godta sveitsiske reservasjoner som ville gjøre det mulig for landet å holde seg nøytralt i en fremtidig krig.

Under andre verdenskrig opprettholdt Sveits sin nøytralitet. Forsyningssituasjonen var noe lettere enn under den første verdenskrig, og denne gang sympatiserte det store flertall også blant de tysktalende med vestmaktene. Sveits fryktet imidlertid angrep fra Tyskland og Italia og måtte holde store styrker under våpen.

De senere årene har imidlertid Sveits' rolle under og like etter andre verdenskrig vært svært omdiskutert. Den sveitsiske «Bankgeheimnis» (bankenes taushetsplikt), som også har vært kritisert fra utlandet for å danne et skjulested for penger tjent på ulovlig vis, har vært kritisert fordi den førte til at bankinnskudd fra jøder som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene ikke ble overført til arvinger etter krigen. Påstander om at sveitsiske banker «hvitvasket» gull og kunst som Nazi-Tyskland hadde stjålet fra jøder i okkuperte land, førte til at amerikanske myndigheter iverksatte en omfattende granskning. Granskningsrapporten som ble fremlagt i 1997 konkluderte blant annet med at sveitsiske finansinstitusjoner hadde gjort det mulig for Tyskland å omsette beslaglagte verdier i leveranser som var viktige for den tyske krigsinnsatsen.

Etter andre verdenskrig fortsatte Sveits sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk, og forsøkte å forene den med et engasjement for internasjonale hjelpeprogrammer. Landet ble derfor med i en rekke av FNs kulturelle, økonomiske og humanitære underavdelinger og den mellomfolkelige domstol, men sluttet seg ikke til FNs hovedorganisasjon før 2002, fordi man fant det uforenlig med nøytralitetspolitikken.

Også i øst–vest-konflikten forsøkte Sveits å holde seg unna de militære og politiske blokkdannelsene. Sveits var imidlertid medlem av Marshallplanen, fra 1961 av OECD, og fra 1963 av Europarådet. Sveits kom med i EFTA fra starten av. I 1972 inngikk det en særavtale med EF, men anså da fullt medlemskap som uforenlig med nøytraliteten.

Innenrikspolitisk har forholdene vært stabile, med forholdsvis små forskyvninger i partienes innbyrdes styrkeforhold. Ved en folkeavstemning i 1971 ble det to tredjedels flertall for å gi kvinner stemmerett i forbundsanliggender, men kvinners stemmerett og valgbarhet til sentrale politiske posisjoner forble lenge et stridstema. I 1984 fikk landet det første kvinnelige regjeringsmedlem, og først i 1989 og 1990 innførte de to siste halvkantonene stemmerett for kvinner ved lokale valg. Siden 1959 har landet hatt koalisjonsregjeringer av de fire største partiene.

Sveits' økonomi ekspanderte raskt i 1950- og 1960-årene, men siden har veksten vært moderat, i perioden 1984–1994 skjedde det knapt noen endring i BNP, og i 1990-årene opplevde landet en viss økonomisk tilbakegang og en periode med noe høyere arbeidsløshet – et problem som tidligere var ubetydelig. Landet har imidlertid overskudd på handelsbalansen og har en positiv betalingsbalanse, særlig som følge av den omfattende virksomheten i bankforretninger, assuranse og turisme.

• Sveits' forhistorie
• Sveits' samtidshistorie