Japan har en svært gammel teaterhistorie, samtidig som landet er kjent for et spennende moderne teater som har utviklet seg i skjæringspunktet mellom egne tradisjoner og påvirkning fra vesten. De eldste teaterformene bygger på rituelt baserte uttrykksformer med dans, musikk og teatrale elementer og var kjent allerede på 700-tallet. Etter at buddhismen ble innført i Japan kom det mange impulser fra det asiatiske fastland, og noen av disse ligger nok til grunn for den utviklingen som skulle finne sted innenfor teater og dans. Mikagura var i overveiende grad et musikalsk og seremonielt spill om gudene som kan ha tatt opp i seg opprinnelige, folkelige elementer. Det eksisterte religiøse dukketeaterspill, satokagura, i forbindelse med japanske urreligioner.
Gigaku var et regulært scenisk spill fra det asiatiske fastlandet som hadde utviklet seg i forbindelse med tempelkunsten, og som på 800-tallet fikk en egen japansk utforming. Det har sannsynligvis dreid seg om et slags danseteaterspill med masker og dramatiske elementer. Bugaku-spillet kom også fra det asiatiske fastlandet, og har med sine seremonielle danse-elementer overlevd ved keiserhoffet opp til vår tid. Det ble fremført under åpen himmel og hadde også en sterk karakter av underholdning. Ut fra dette utviklet de klassiske japanske teaterformene no og kabuki seg. Sarugaku-spillet, som var en annen scenisk uttrykksform med sterke elementer av dans, hadde sin blomstringstid fra midten av 1000-tallet til midten av 1200-tallet. Det var en særdeles artistisk og akrobatisk form med elementer av satire og ironi, som i utgangspunktet også hadde benyttet talte dialoger.
Ut fra dansespill som sangaku og dengaku utviklet det seg spilleformer som sarugaku-no-nô og dengaku-no-nôu, altså forløpere for no-teateret. Kyôgen-formen stod i umiddelbar sammenheng med no-teateret, og det var den eldste utviklede taleteatertradisjon i Japan. Den var basert på figurer og typer, og kan minne om den europeiske mimetradisjonen fra antikken til commedia dell'arte. Bunraku var navnet på et teater i Osaka, og på 1600-tallet gav det navnet til en mye eldre dukketeatertradisjon som baserte seg på virkelighetsnært utformede dukker med øyne og øyebryn. Kabuki-teateret var basert på populære utstyrsstykker og var opprinnelig spilt av bare kvinnelige skuespillere. På 1600-tallet overtok imidlertid mannlige, og det ble i det hele tatt vanlig at mannlige skuespillere også spilte kvinneroller. De klassiske teaterformene i Japan ved siden av no og kabuki, var altså kyogen og banraku. Det var først på slutten av 1800-tallet at det begynte å skje en utvikling i retning av et vestlig inspirert moderne teater.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.