Ugandas politiske system

Uganda fikk sin første forfatning etter løsrivelsen fra Storbritannia i 1962. Denne var en tilpasning av vestlige forfatninger til ugandiske forhold, med parlamentarisme som grunnleggende prinsipp. Det særegent ugandiske ved grunnloven var at kongedømmet Buganda ble gitt en særstatus, men en viss grad av indre selvstyre, rett til å velge egne parlamentsmedlemmer og hvor kongen av Buganda samtidig var landets president. Landets politiske leder var statsministeren. Forfatningen ble så revidert først i 1966 og så i 1967. De viktigste endringene i disse to revisjonene var at kongedømmet Buganda mistet sin spesielle posisjon og ble sidestilt med de andre kongedømmene i landet. I tillegg ble statsministeren nå titulert som president.

Den siste viktige konstitusjonelle revisjonen skjedde i 1995. Det politiske bakteppet for denne revisjonen var Yoweri Museveni og National Resistance Movements (NRM) maktovertakelse i 1986. En konstitusjonell komite ble etablert i 1988 for å utarbeide forslag til ny grunnlov. Komiteen leverte inn sin rapport i 1992, og i 1995 ble den nye grunnloven endelig vedtatt. De viktigste endringene var en sterkere presidentmakt og en tydeligere balansert maktdeling mellom de utøvende, lovgivende og dømmende organer.

Med NRMs maktovertakelse i 1986 skjedde svært viktige endringer i det politiske systemet. Bakgrunnen var at de politiske partiene i Uganda før Musevenis tid i praksis fungerte svært dysfunksjonelt. De brukte ofte vold for å oppnå sine mål, og i praksis forsterket de etniske konflikter i et land som allerede var splittet langs etniske linjer. I tillegg var korrupsjonen i administrasjonen og politikken svært utbredt, noe som gjorde at fungerte dårlig både politisk og økonomisk. Derfor innførte NRM noe som ble kalt et nullparti-system. Politiske partier var ikke forbudt, men kandidater som stilte til valg, kunne ikke stille som representanter for sine partier, men som individuelle kandidater. Dette løftet frem den enkelte kandidats kvaliteter og gjorde partiorganisasjonene mistet mye av den makt de hadde.

Etter en folkeavstemning i 2005 ble et flerpartisystem innført. Foran valget i 2006 ble grunnloven endret slik at Museveni kunne sitte som president i et ubegrenset antall perioder. I 2017 fikk Museveni og hans regjering gjennom et parlamentsforslag om å oppheve presidentembetets aldersbegrensning på 75 år, slik at presidenten kan sitte livet ut.

Presidenten velges i allmenne valg for fem år. Presidenten i Uganda har vide fullmakter og er statsoverhode, leder av regjeringen og militært øverstkommanderende. I tillegg utnevner presidenten visepresident, statsminister og regjeringsmedlemmer.

Parlamentet består av totalt 552 medlemmer. 353 av medlemmene er valgkretsrepresentanter som velges direkte i allmenne valg. 146 av plassene i parlamentet er reservert for kvinner, med et sete for hvert av de 146 distriktene. De øvrige representantene er nominert blant ulike interessegrupper. Blant annet er hæren, fagforeninger og representanter for ungdommer og eldre medlemmer av parlamentet.

Alt i alt har dette vært et system som har fungert positivt for Uganda: etniske konflikter er fremdeles en del av ugandisk virkelighet, men har langt mindre betydning i politikken. Landet har opplevd en eventyrlig økonomisk vekst gjennom flere tiår, og resultatet har vært stabilitet og velstandsøkning.

Problemene er likevel mange: Nåværende president i Uganda, Yoweri Museveni, har blitt stadig mer despotisk og har tydd til ulike skitne triks – inkludert vold – mot politiske opponenter for å beholde makten. Han er nå blant de lengst sittende presidentene i Afrika (38 år i 2024) og har ikke vist tegn til å trekke seg tilbake.

Uganda er delt inn i fire administrative regioner – sentral, vest, syd og nord. De fire regionene er delt inn i 146 distrikter. Hvert distrikt har en ordfører og en folkevalgt forsamling med en viss grad av indre selvstyre. I tillegg er hovedstaden Kampala delt inn i fem administrative regioner som er ledet av en folkevalgt ordfører.

Det ugandiske rettsvesenet er basert på på engelsk Common Law, afrikansk sedvanerett, som er lover gitt av det britiske parlamentet under kolonistyret. Rettsvesenet i Uganda har likevel vært gjennom store forandringer siden uavhengigheten i 1962 og er i dag i stor grad basert på forfatningen fra 1995.

Høyesterett er den øverste rettsinstansen i Uganda og fungerer også som den øverste ankedomstolen i landet. Videre følger lagmannsretter, tingretter og familie-, barn- og eiendomsdomstoler. Dommere for høyesterett utnevnes av presidenten, mens dommere for lagmannsretten nomineres av presidenten og godkjennes av parlamentet. Rettsvesenet i Uganda er delvis uavhengig fra staten, men presidentens innflytelse på utnevnelsen av dommere har bidratt til å svekke domstolenes uavhengighet.

• Uganda
• Ugandas historie
• Ugandas befolkning
• Ugandas utenrikspolitikk