avskrekking

Vellykket avskrekking hviler på flere forutsetninger. For det første virker avskrekking gjennom motpartens persepsjon. Motstanderen må oppfatte at man både har vilje og evne til å påføre ham stort ubehag om han velger å gjennomføre sine planer. Om motstanderen ikke tror at man har evnen, eller at man mangler viljen, vil ikke avskrekkingen virke, selv om man faktisk både har vilje og evne. I motsetning til fysisk makt, virker altså avskrekking gjennom oppfattelse. Motparten må forstå at man faktisk har evnen til å påføre uakseptable omkostninger om han ikke endrer adferd eller avstår fra sitt forehavende, og han må tro at han kan unngå smerten og omkostningene om han endrer adferd, eller avstår fra sitt forehavende.

For det andre virker ikke avskrekking om det man implisitt eller eksplisitt truer motparten med ikke oppfattes av motparten som et onde. Personer som for eksempel ønsker å dø som martyrer kan ikke avskrekkes på tradisjonell måte.

For det tredje virker ikke avskrekking om motparten opplever seg å være i en tvangssituasjon, og hvor avskrekkingens konsekvenser oppleves som det minste av flere onder. Et eksempel kan være en statsleder som velger å gå til krig, selv om konsekvensene kan være svært negative, fordi han frykter at om han lar det være vil han miste sin politiske makt.

Effektiv avskrekking forutsetter altså en troverdig vilje og evne, kunnskap om motpartens motiver og om hva han verdsetter og frykter mest, og at motparten forstår hvilken adferd fra hans side som vil føre til at han blir påført smerte og omkostninger og hvilken adferd som vil gjøre at han kan unngå dette.

Avskrekking fordrer ikke nødvendigvis overlegenhet i fysisk styrke. En svakere part vil kunne avskrekke en sterkere part så lenge den svakere part har evne til å påføre motparten omkostninger som ikke står i forhold til gevinsten handlingen eventuelt ville innbrakt ham.

For å illustrere avskrekkingens mekanismer brukte den amerikanske spillteoretikeren Thomas Schelling bildet av en fotgjenger som er på vei ut i gaten hvor det kommer en bil, og som får bilens sjåfør til å senke farten eller stanse. For at avskrekkingen skal virke må sjåføren se fotgjengeren i tide og forstå at han er på vei ut i gaten. Bilens bremser må virke, og selv om det kunne vært fristende å kjøre over fotgjengeren, som sjåføren gjenkjente som en person han mislikte intenst, ville ikke glede over å ha påført fotgjengeren betydelig ubehag, stå i forhold til omkostningene i form av samfunnets reaksjon.

Vellykket avskrekking har en fredsskapende effekt ved at kriger avverges gjennom at partene på forhånd konkluderer med at de har mer å tape på en krig enn de kan vinne. Avskrekkingens viktigste ulempe er at om den skulle svikte, vil krigen kunne bli mye frykteligere enn den ellers ville ha vært. Første verdenskrig brøt for eksempel ut etter at to blokker gjennom flere år hadde forsøkt å avskrekke hverandre fra å angripe gjennom storstilte våpenkappløp og bindene allianser. Man truet motparten med fryktelige konsekvenser om det skulle komme til krig, men da prosessen plutselig kom ut av kontroll, i stor grad nettopp på grunn av at opprustningen gjorde at partene fryktet å komme på uopprettelig etterskudd, var det ingenting som kunne stoppe ferden mot avgrunnen. Den såkalte «terrorbalansen» under den kalde krigen hvilte på det samme dilemma. Krigen skulle gjøres så fryktelig at ingen kunne se seg tjent med den, men om den kom, ville den bli desto verre.

Avskrekking hviler i bunn og grunn på alle levende organismers selvoppholdelsesdrift og frykt for smerte. Det finnes derfor mange eksempler på avskrekking også i dyreriket, for eksempel det å flekke tenner, gjøre seg tilsynelatende større enn man er og lignende. Også i menneskets historie finnes dype spor etter avskrekkingens effekt. I Bibelen står det for eksempel i Lukas 11:21: «Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får eiendommen hans være i fred.» Dette tar utgangspunkt i at intet fornuftig menneske gyver løs på en som er mye sterkere.

Også i strategi mer generelt, har avskrekking dype røtter. For grekeren Thukydid, som skrev om Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, var for eksempel avskrekking et gjennomgående tema. Han innså også hvor forskjellig partene i en konflikt forsto hverandres motiver, og framholdt at avskrekking som regel sviktet og at en strategi basert på avskrekking ville kunne føre til det motsatte resultat av det som var hensikten.

At romerne brukte mer enn tre år, og enorme ressurser, på å innta festningen på fjellet Masada, som var det siste jødiske holdepunktet etter at deres opprør var slått ned i år 70 evt., må også sees i et avskrekkingsperspektiv. De jødene som befant seg i festningen utgjorde ingen trussel mot romerne, men romerske myndigheter ville sende et signal til alle sine undersåtter, at opprør, uansett hvor og når det måtte komme, ville få de alvorligste konsekvenser. En slik strategi fordret at romerne forsøkte å avskrekke fra fremtidige opprør faktisk fikk med seg beleiringen av Masada, og at de faktisk forsto at dette ikke var et engangstilfelle, men noe som ville ramme alle som forsøkte å realisere slike planer. Som nevnt over virker avskrekking gjennom folks persepsjon og forståelse, og krever at den som skal avskrekkes er relativt sofistikert. Romernes operasjoner ved Masada kunne altså ha blitt tolket annerledes om beleiringen hadde funnet sted nord av Rhinen.

Det var spesielt etter 1945, og under den kalde krigen, at avskrekking ble et sentralt element i strategisk tenkning. I de første årene av den kalde krigen skulle Sovjetunionen avskrekkes fra å angripe Vest-Europa med konvensjonelle våpen ved hjelp av en troverdig evne til å svare med et ødeleggende motangrep med atomvåpen i henhold til doktrinen om massiv gjengjeldelse, Massive Retaliation. På 1950-tallet var dette primært økonomisk begrunnet. Å avskrekke med atomvåpen var langt billigere enn å forsøke å holde like store konvensjonelle styrker under våpen som Sovjetunionen hadde. Atomvåpen ga «more bang for the buck» som USAs forsvarsminister Charles Erwin Wilson uttalte i 1954.

Da Sovjetunionen var i ferd med å utvikle atomvåpen som kunne nå USA, skulle Moskva avskrekkes fra å gjengjelde et atomangrep ved hjelp av en troverdig evne til å møte ethvert slikt angrep med et fullstendig ødeleggende motangrep, i henhold til doktrinen om gjensidig sikker ødeleggelse, Mutually Assured Destruction (MAD). Denne «terrorbalansen» hadde den betydelige ulempen at en liten uforutsett hendelse, utenfor begge supermaktenes kontroll, kunne sette i gang en prosess med trekk og mottrekk som til slutt endte i katastrofe, lignende det som hadde skjedd ved utbruddet av første verdenskrig.

Partenes evne til gjensidig ødeleggelse førte derfor til at USA fra 1961 introduserte doktrinen om fleksibelt svar, Flexible Response. Dette var en evne til å møte et konvensjonelt angrep både med konvensjonelle våpen og med taktiske atomvåpen. Da hadde man flere mulige handlemåter til disposisjon i en krisesituasjon. Dette fordret imidlertid en troverdig evne til å svare på ethvert angrep på samme eller høyere nivå enn motparten, såkalt opptrappingsdominans.

Om en av partene utvikler en evne til å utslette motparten i et massivt atomangrep, kan det være ytterst destabiliserende. Man kan komme i en situasjon hvor man tenker at det tross alt er bedre at jeg utsletter fienden, enn at han utsletter meg. En troverdig evne til avskrekking med atomvåpen forutsetter derfor at man beskytter evnen til gjengjeldelse, enten ved å kunne levere et motangrep før egne våpen er blitt ødelagt, eller ved å sikre evnen til et kjernefysisk andreslag. Evne til gjengjeldelse kan sikres ved å ha atomvåpen på høy beredskap, og andreslagsevnen kan sikres ved å kunne levere atomvåpen fra bakken, fra fly og fra fartøyer. Spesielt undervannsbåter med atomvåpen er ansett for å være så vanskelige å oppdage i tide, at de utgjør en sikker andreslagsevne. Det betyr igjen at motparten ikke vil ha noe å tjene på å starte krigen. Om du har andreslagsevne, har ikke motparten førsteslagsevne.

Et problem med spredning av atomvåpen til ikke-statlige aktører er at mekanismene over ikke virker. Hvis den angrepne part ikke vet hvem som satte av ladningen, kan man heller ikke gjengjelde angrepet.

Avskrekking har hatt en sentral plass også i Norges forsvarsstrategi etter 1945. Hovedelementet i den norske avskrekkingsstrategien er Norges allianse med USA i NATO.

Det norske forsvarets evne til avskrekking består først og fremst av en troverdig evne til å etablere en stridssituasjon på et nivå og av en varighet som gjør at et angrep på Norge med stor grad av sannsynlighet vil medføre krig med USA. Et angriper skal vite at et angrep på Norge i praksis betyr et angrep på USA.

For at denne avskrekkingen skal virke eskalerende i seg selv, baserer Norge seg også på beroligelse gjennom selvpålagte restriksjoner knyttet til at atomvåpen ikke lagres på norsk jord i fredstid, at vi ikke skal ha faste internasjonale militærbaser i Norge i fredstid, og at det er restriksjoner på allierte øvelsesmønstre i Nord-Norge.

• Forsvaret
• strategi
• militærteori
• den kalde krigen
• atomvåpen
• masseødeleggelsesvåpen

• Brodie, Bernard (1959). Strategy in the Missile Age. Princeton: Princeton University Press. isbn-13: 978-0833042248
• Børresen, Jacob, Gullow Gjeseth, Rolf Tamnes (2004). Allianseforsvar i endring 1970 – 2000 – Norsk forsvarshistorie bind 5. Eide forlag, Bergen. isbn 82-514-0622-6
• Gaddis, John Lewis (1982). Strategies of Containment – a Critical Appraisal of Post-war American National Security. Oxford University Press. isbn-13: 978-0195174472
• Gaddis, John Lewis. (1997). We now know – Rethinking Cold War History. Oxford University Press. isbn 0-19-878070-2
• Lebow, Richard Ned (2007). «Thucydides and Deterrence» i Security Studies 16, No 2 (April-June 2007) issn: 0963-6412
• Schelling, Thomas (1960). The Strategy og Conflict. Harvard University. isbn 0-674-84031-3
• Schelling, Thomas (1966). Arms and Influence. Yale University. isbn 978-0-300-14337-9
• Sun Zi (1999). Kunsten å krige. Gyldendal. isbn: 9788205254312
• Skogrand, Kjetil (2004). Alliert i krig og fred 1940 – 1970 – Norsk forsvarshistorie bind 4. Eide forlag, Bergen. isbn 82-514-0621-8
• Thucydides (1972). History of the Peloponnesian War. Translated by Rex Warner with an introduction and notes by M.I. Finley. Penguin Classics. isbn 0-14-044039-9