Blæretang er en brunalge som er blant Norges mest vanlige tangarter. Den finnes i fjæresonen langs hele norskekysten, og er lett kjennelig ved at de har flyteblærer som sitter parvis på begge sider av midtribben av flate, gaffeldelte skudd. Blæretangen tåler godt brakkvann, og vokser langt inn i fjordene og inn i Østersjøen.
Faktaboks
- Også kjent som
- smelltang
- Vitenskapelig navn
- Fucus vesiculosus
- Beskrevet av
- Carl von Linné
- Rødlistestatus i Norge
- LC – Livskraftig
De flate bladene er olivengrønne til brune, men den tydelige midtribben har en noe lysere farge. På hver side av midtribben sitter ovale, nesten runde, luftblærer, som forekommer parvis og som dannes hvert år. Både det norske og det vitenskapelige navnet henviser til disse blærene eller vesiklene. Når tangen er under vannoverflaten ved høyvann, skaper luftblærene oppdrift, slik at bladene kan flyte i vannet.
Blæretangens utseende kan imidlertid variere. Noen ganger kan blærene være helt fraværende, for eksempel der blæretangen vokser på utsatte steder. Det finnes også en annen form av blæretang der blærene sitter tett i tett.
Et nytt blærepar dannes i skuddspissene hver vår, og fordi algen er flerårig vil det være flere blærepar langs samme skudd. Mange vokseformer av blæretang er beskrevet, også former som mangler blærer. Om sommeren kan man observere puteformede hevelser på spissen av skuddene. Da er blæretangen fruktbar. Disse reproduksjonsorganene, også kalt reseptakler, inneholder kjønnsceller til neste generasjon.
Blæretangen er fertil i mai–juni, og kjønnscellene utvikles i oppsvulmede skuddspisser, såkalte reseptakler. Arten er særbu, det vil si at den har adskilte hanlige og hunlige individer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.