På 1000-, 1100- og begynnelsen av 1200-tallet i Norge er det vanskelig å skille mellom folkelige opprør og folkelig deltakelse i politisk strid mellom kongskandidater om det norske kongedømmet. Denne perioden var preget av at de norske rikskongene gjorde krav på flere økonomiske og militære ytelser og bygde ut et landsomfattende embetsverk som på nye måter grep inn i lokalsamfunnene.
Perioden var også preget av skiftende maktforhold mellom konkurrerende konger, som hadde varierende støtte fra bøndene i ulike landsdeler, og regioner kunne fort skifte side i kampen. Men bøndenes deltakelse i konflikter og deres opprør hadde hele tiden brodd mot økende maktsentralisering rundt rikskongene. Bøndene reagerte mot embetsmenn som gjorde seg skyldig i maktmisbruk og overgrep på folk og eiendom, og mot et styringsverk som krevde flere økonomiske pålegg.
Maktmisbruk fra kongens embetsmenn og upopulær leidangsskatt var bakgrunnen for bondeopprør under kong Sverre (cirka 1150-1202), hvor opprørere angrep og drepte Sverres sysselmenn i Sogn og Viken. Utover på 1400- og 1500-tallet var det flere opprør rettet mot det som ble oppfattet som ulovlig og hardhendt skatteinnkreving og ulike typer overgrep fra lensherrer og fogder.
Fra 1200-tallet var bondeopprørene i Norge sjelden rettet direkte mot kongen, og opprørene artikulerte stort sett ikke noen tydelig politisk ideologi som rommet regimekritikk. Den folkelige opposisjonen var konservativ og legalistisk. Man påberopte seg gammel lov og rett, og en folkelig oppfatning var at man måtte gjenopprette en stabil normaltilstand som var blitt brutt når nye lover og nye tyngsler var blitt innført ovenfra-og-ned. Den tilnærmingsmåten tjente gjerne bøndenes interesser, da den gamle tilstand betydde lavere skatter og avgifter.
Mange bondeopprør var lokale og saksorienterte, men ikke sjelden var de organisert og under et lederskap. Bøndene tok sikte på å få sin rett i en særskilt sak, og om det lyktes, sluttet den organiserte motstandsaksjonen straks. Avgjørende for suksess var støtte og allianse med deler av embetsverk eller andre samfunnseliter. I en særstilling står to store bondereisninger mot slutten av unionstiden som var eksempler på dette. Dette gjaldt Strilekrigen i 1765 som var en reaksjon mot en ekstraskatt i området rundt Bergen, og Lofthusreisningen, ledet av Christian Jensen Lofthuus i 1786-1787, som var en reaksjon mot embetsmenn og kjøpmenn som drev med maktmisbruk og økonomisk utnyttelse overfor bøndene på Agder og Telemark.
Begge opprør skapte stor uro, og ble slått ned. Samtidig som lederne for opprørene ble gitt strenge straffer, fikk bøndene medhold i flere av sine klager av kommisjonene som undersøkte hva som hadde skjedd.
Begrepet bondereisning brukes også om Hans Nielsen Hauges forkynnerarbeid på begynnelsen av 1800-tallet. Hauge-bevegelsen var, politisk sett, en av de viktigste mobiliseringene av bøndene i opptakten til den store demokratiseringsprosess som er en hovedlinje i norsk historie på 1800-tallet. Haugianerne som en politisk kraft var i mange lokalsamfunn avgjørende for bøndenes politiske representasjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.