Feltarbeid er særlig sentralt innenfor antropologien hvor den sterke vektleggingen av feltarbeidet som metode til å samle inn kvalitative data skiller faget fra andre samfunnsvitenskaper.
Antropologer har bakgrunn i forskjellige fagtradisjoner og søker svar på ulike problemstillinger innen en rekke forskjellige samfunn. Feltarbeid kan derfor arte seg på mange måter. I hovedsak handler det om at forskeren reiser til sitt forskningsområde (’felten’) og samler inn data over tid, oftest gjennom deltagende observasjon der hun innsosialiseres i et samfunn og lever og forsker innenfor de kulturelle rammene hun ønsker å forstå. I datainnsamlingsprosessen kan forskeren også foreta lengre en-til-en livshistorieintervjuer, samt benytte seg av mer eller mindre strukturerte spørreundersøkelser.
Gjennom feltarbeidet samler forskeren også inn andre typer data. Bilder, videoopptak, avisartikler, brev, dagbøker og ulike historiske dokumenter fra felten kan utgjøre viktige bidrag til en dypere forståelse av samfunnet en studerer.
At forskeren kommer fra en annen sosial og/eller kulturell bakgrunn har både styrker og begrensninger. Å erverve seg ny kulturell kompetanse er svært tidkrevende, og en forsker i felten vil måtte foreta en rekke valg som både virker inn på prosessen og de dataene en får tilgang på. Å bli identifisert som utenforstående er én av flere sosiale roller som forskeren må reflektere over og vurdere datamaterialet sitt i lys av. Videre erfarer ofte forskeren at problemstillinger, som er formulert på bakgrunn av forskerens før-forståelse av felten, må justeres i lys av ny empirisk kunnskap underveis.
Disse aspektene forstås ikke bare som begrensninger. For eksempel er krysskulturell komparasjon et sentralt metodisk grep. Kultur består ofte i det som mennesker tar for gitt, og nettopp det å komme fra en annen kulturell bakgrunn, samt å inneha kompetanse om flere andre samfunn, gjør antropologen i stand til å avdekke samfunnsmessige forhold som ansees som ’naturlig’.
Dette betyr imidlertid ikke at antropologer kun utfører feltarbeid blant mennesker i fjerne strøk der kultur og samfunn fremstår som svært annerledes enn antropologens. Forestillingen om at kulturen innad i nasjonalstaten er homogen og avgrenset er en utbredt identitetsskapende myte. Viktige kulturelle og samfunnsmessige forskjeller kan også finnes på kryss av ulike klasser, regioner, profesjoner, organisasjoner og etniske grupperinger lokalt. Svært mange antropologer gjør i dag feltarbeid blant grupper innenfor eget samfunn.
Som metode var feltarbeid lite problematisert frem til 1960-tallet. Faglig debatt har ført til at en har gått bort fra en positivistisk forståelse av det antropologiske feltarbeidet som en aktivitet der forskeren upåvirket og nøytralt observerer, teller, samler, måler og beskriver kultur og samfunn. I stedet forstås feltarbeidet som en læringsprosess. For å forstå andre mennesker og deres kulturelle virkeligheter benytter forskeren seg selv som redskap gjennom å etablere tillit og inngå langvarige relasjoner med sine informanter.
En antropolog i felten må derfor være selvreflekterende. Gjennom sammenligning, kontekstualisering og selvrefleksjon i møte med det ukjente i feltsituasjonen, produserer antropologer kvalitative data som ikke nødvendigvis lar seg beskrive som objektive, men som til gjengjeld er langt rikere og mer kontekstualisert og nyansert enn ’rene beskrivelser’. Såfremt antropologen er bevisst sin egen rolle kan strategiske valg og personlige erfaringer under feltarbeidet gi rike empiriske data.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.