(Translated by https://www.hiragana.jp/)
folkloristikk – Store norske leksikon

Folkloristikk er studiet av levende, eller immateriell, folkekultur. Tidligere ble denne disiplinen også kalt folkeminnevitenskap. Folklorister har tradisjonelt arbeidet med materiale som folkediktning, folkeviser, sagn, eventyr og ballader. Folketro, folkemedisin og skikker er også folkloristikkens område. På det siste området grenser faget opp mot etnologien, som er studiet av den materielle folkekulturen. I dag er begrepet folkloristikk lite brukt.

Faktaboks

Også kjent som

folkeminnevitenskap, folkeminneforskning

Ved universitetet bruker man i dag navnet kulturhistorie og kulturvitenskap om de fagene som før ble kalt folkloristikk, folkeminnevitenskap og etnologi. I 2002 ble fagene slått sammen til ett fag, som heter kulturhistorie ved Universitetet i Oslo og kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Historie

Faget ble grunnlagt av de tyske brødrene Jacob og Wilhelm Grimm med utgivelsen av Kinder- und Hausmärchen (1812), der de hadde samlet eventyr og fortellinger fra Tyskland. Brødrene hevdet at eventyr og sagn var rester av eldre mytologi, som var bevart i den folkelige fortellertradisjonen.

Andreas Faye publiserte den første samlingen folkeminnestoff i Norge, Norske Sagn, i 1833. Videre inspirerte brødrene Grimms arbeid med innsamling blant annet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe til å samle eventyr og sagn i Norge. Resultatet av deres innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841. I 1845 utkom Norske Huldreeventyr og Folkesagn første gang, og vakte stor begeistring. På samme tid ble mye tradisjonsmateriale også samlet inn av blant andre Andreas Faye, Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Universitetet ga stipend til innsamling av folketradisjoner, og faget folkeminnevitenskap ble tidlig godkjent ved flere nordiske universiteter. Jørgen Moes sønn Moltke Moe var den første professor i faget (utnevnt i 1886).

Folkloristikk i endring

Sentralt i faget sto ballader, stev, sagn, eventyr, folketro (også folkemedisin) og alle slags skikker. Folkeminneforskning og folkloristikk har derfor spilt en viktig rolle i jakten på det norske, og nasjonsbyggingen som forgikk rundt forrige århundreskifte.

Folkloristene ble etter hvert mer opptatt av tradisjoner fra byer og tettsteder. Mens samlerne tidligere konsentrerte seg om de distriktene der de ventet å finne det eldste materialet, var en ny generasjon forskere også interessert i urban folkekultur. Dette var en del av en internasjonal trend innenfor fagfeltet, der for eksempel moderne vandrehistorier fra T-banen eller McDonald's kunne bli inkludert.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Eriksen, Anne og Selberg, Torunn (2006). Tradisjon og fortelling. En innføring i folkloristikk, Pax Forlag, Oslo.
  • Rogan, Bjarne og Anne Eriksen (2013). Etnologi og folkloristikk: en fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie. Novus.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg