grønn økonomi

Grønn økonomi ble vedtatt som en politikk som skulle jobbe mot fornyet oppmerksom mot bærekraftig utvikling på FNs miljøprogram UNEPs konferanse i Rio de Janeiro i 2012. Denne konferansen var et 20-årsjubileum for den første miljøkonferansen til FN i samme by i 1992 (Earth Summit). Hovedaktørene bak lanseringen av grønn økonomi var FNs miljøprogram UNEP, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og Verdensbanken – selv om svært mange aktører i dag jobber med grønn økonomi på mange ulike nivå. Det betyr at grønn økonomi, i likhet med bærekraftig utvikling, er ment å fungere som et rammeverk for global utvikling, som et miljø- og klimatiltak, og aller viktigst, som en ny, grønn katalysator for økonomisk vekst. Disse tre pilarene har blitt beskrevet som altomfattende og ambisiøse, og har blitt kalt «den triple bunnlinjen» – people, planet and profit. Disse tankene bygger i stor grad på Brundtlandkommisjonens konsept bærekraftig utvikling, men søkelyset er sterkere på økonomisk vekst, også kjent som grønn vekst.

Konseptualiseringen av grønn økonomi var et direkte resultat av de globale krisene verden ble rammet av i årene 2007–2009, særlig finanskrisen. Samtidig som finanskrisen rammet land etter land og verdensøkonomien svært hardt, gikk også alvoret i klimakrisen opp for mange når FNs klimapanel IPCC lanserte sin fjerde synteserapport i 2007. Den vedvarende globale fattigdoms- og utviklingskrisen ble lagt til som et tredje symptom på disse krisene, og man begynte å se på særlig finanskrisen og klimakrisen som to sider av samme sak – nemlig en ikke-bærekraftig økonomi, og en ikke-bærekraftig bruk av jordas ressurser.

Verdens ledere og beslutningstakere, ført an av blant andre FNs daværende generalsekretær Ban Ki Moon og USAs tidligere visepresident Al Gore, proklamerte at man nå måtte ta verdens økonomiske system i en ny, grønn retning, og sa blant annet at «economic recovery must be green».

Der bærekraftig utvikling og miljøhensyn i sin tid ble sett på som noe av en hemsko bedrifter og selskaper ble pålagt å følge, ble grønn økonomi straks lansert som en mulighet for sterkere og økt økonomisk vekst. Hovedbudskapet var at veksten etter finanskrisen i 2008–2009 skulle fremholde, ikke bremse, i omleggingen til en grønnere økonomi. Grønn økonomi fikk derfor kort tid etter lanseringen i 2012 svært stor innflytelse, og de aller fleste land og selskaper i verden i dag har strategier som skal bygge på en grønn økonomi og etter sigende skape grønn vekst.

I praksis betyr dette i hovedsak økonomisk vekst basert på fornybar energi fremfor fossil energi, effektivisering av og omlegging til mer miljøvennlig industri, energieffektivitet og klimatiltak i nye bygg og urbane løsninger, innovasjon, teknologi og entreprenørskap for å ivareta miljø og klima. Det er også et kraftig søkelys på markedsbaserte løsninger på miljøproblemer, som for eksempel miljøskatter og -avgifter og initiativ som klimakvoter.

I Norge har dette for eksempel resultert i økt satsing på fornybar energi som vindkraft, elektrifisering av bilparken, renovasjon, lavere avgifter for elbiler, støtte til solcellepanel for private husholdninger og så videre. Andre eksempler på grønn økonomi i Norge er mer effektiv og gjennomgående ressursutvinning og mer oppmerksomhet rundt sirkulær økonomi og delingsøkonomi. I Norge kaller vi gjerne dette for det grønne skiftet. Internasjonalt er det de senere årene vedtatt en rekke nye direktiver og forordninger i EU som ledd i EUs grønne vekststrategi, der mange av disse også forplikter Norge gjennom EØS-avtalen.

Det er viktig å huske at selv om grønn økonomi påberoper seg å være løsningen verden trenger for å redde både økonomien, miljøet, klimaet og verdens fattige, har grønn økonomi også fått mye kritikk. For det første er det et viktig poeng at grønn økonomi i all hovedsak hadde som formål å få verdensøkonomien på fote igjen etter finanskrisen, dernest å ta vare på klima og miljø og sosiale forhold. Mange kritikere har derfor hevdet at grønn økonomi kun er en forkledning av business as usual og at det ikke betyr noen endring globalt verken for klima, miljø eller verdens fattige.

Mange har også pekt på at det finnes altfor mange, svært vage og altomfattende definisjoner på grønn økonomi, og at det i praksis ikke er forpliktende. Dette har ført til at mange bedrifter, selskaper og andre aktører har kunnet påberope seg å operere på en «grønn» måte uten at det er så tydelig hva slags endring de egentlig har gjort eller at de grønne tiltakene egentlig er veldig små i det store bildet. Mange har hevdet at grønn økonomi derfor har ført til «grønnvasking». Andre kritikere har på motsatt side hevdet at grønn økonomi vil være skadelig for verdensøkonomien ved at den vil bremse opp om man pålegger for mange miljø- og klimaforpliktelser.

Lov om bærekraftsrapportering er innført for å unngå misledende markedsføring eller «grønnvasking» av aktiviteter som ikke i tilstrekkelig grad bidrar til den grønne omstillingen.

• bærekraftig utvikling
• EUs grønne vekststrategi
• grønt skifte
• FNs miljøprogram UNEP
• økologisk økonomi