Kompanienes gullalder ble innledet med de store ostindiske kompaniene. Ostindia var tidens betegnelse på Sør- og Øst-Asia. England var først, med The East India Company (EIC, 1600), men det var det nederlandske Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC, 1602) som, etter flere omorganiseringer de første årene, ble forbildet for alle andre kompanier, både i inn- og utland.
De ostindiske kompaniene introduserte flere nyvinninger, blant annet langsiktighet: Mens tidligere avtaler som regel ble inngått for en enkelt ekspedisjon, fikk kompanienes privilegiebrev, kalt charter eller octroy, nå en løpetid på fra 15–20 og opptil 40 år. Det betød også en slags «armlengdes avstand» til statsoverhodet – fram til da hadde det alltid vært en engstelse blant potensielle investorer og kreditorer for at fyrsten eller staten ensidig kunne trekke seg ut eller endre privilegiene uten forvarsel. Investorene ble ofte også beskyttet mot personlig konkurs, noe som ikke forhindret at de fleste kompaniene måtte refinansieres med ujevne mellomrom, spesielt etter kriger.
Andelsbrevene i kompaniene (tilsvarende seinere tids aksjer) var også omsettelige, noe som førte til etablering av et aksjemarked og børser (av nederlandsk beurs) for kjøp og salg av slike verdipapirer – den første i Amsterdam i 1611. Andeler i kompaniene ble dermed også gjenstand for spekulasjon, fulgt av dramatiske sammenbrudd i det franske Mississippikompaniet og det britiske South Sea Company, begge i 1720. De store handelskompaniene utmerket seg også ved å ha en egen ledelse (ofte kalt direktører) og administrasjon, atskilt fra eierne.
De oversjøiske handelskompaniene ble de største og rikeste aktørene i kolonihandelen på 1600- og 1700-tallet. Alle stater med oversjøiske ambisjoner skaffet seg ikke bare ostindiske, men også vestindiske, afrikanske og flere geografisk definerte kompanier, som regel med eksklusive privilegier, det vil si monopol på vedkommende stats handel på sine definerte oversjøiske områder. Danmark-Norge hadde således et ostindisk kompani (fra 1616, reetablert i 1670 og i 1730, sist under navnet Asiatisk Kompagni), et afrikansk kompani (1659, med base i Glückstadt i Holstein), et vestindisk kompani (1671, omorganisert som Vestindisk-Guineisk Kompani, 1674, for å omfatte slavehandelen som ble drevet fra Vest-Afrika, kalt Guineakysten – i våre dagers Ghana).
Kompaniene drev ikke bare handel, de hadde lenge også ansvar for og myndighet over landets handelsstasjoner og kolonier, med administrasjon og militærvesen. Først fra midten av 1700-tallet overtok flere europeiske stater selv kontrollen over de oversjøiske koloniene og besittelsene – først Frankrike, etter hvert også Danmark-Norge (1777) og andre mindre kolonimakter. Omtrent samtidig ble handelen på koloniene frigitt i de fleste kolonimaktene, og deretter måtte kompaniene konkurrere med uavhengige kjøpmenn eller handelshus. I Danmark-Norge ble Indiahandelen åpnet for alle kongens undersåtter i 1772, mens Kinahandelen fortsatte som et monopol for Asiatisk Kompagni. Bare det britiske EIC beholdt rollen – ikke bare som en korrupt «stat i staten», men, med samtidens ord, som «en stat forkledd som en kjøpmann», med en egen hær og store deler av India under sin kontroll helt fram til 1858, da den britiske staten overtok det som da ble hetende British India, etter det indiske opprøret året før.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.