Den kraftige virvelsøylen av godt forbenede virvler består av fire avsnitt: hals-, kropps-, bekken- og haleregionen. De to første halsvirvlene er utviklet til en ring- og en tappvirvel, som tillater en friere bevegelse av hodet (samme anordning finnes hos fugler og pattedyr). Ribbena er ofte tallrike, kan forekomme også på halsvirvlene. Enkelte arter har også bukribber, som i virkeligheten er stavformede forbeninger i lærhuden.
Lemmene er svært varierende utviklet. Hos noen er de forholdsvis svake, hos andre kraftige. Mange utdødde arter hadde store bakben og gikk på to (bipede). Men det finnes arter med sterkt reduserte ben (noen øgler) eller helt manglende ben (slanger). Hos enkelte vannlevende reptiler forandres lemmene til luffer (fiskeøgler, svaneøgler, havskilpadder). Hos flygeøgler ble forlemmene til vinger. Tærne har alltid kraftige klør. Halen er som regel lang. Den tjener som svømmeredskap hos enkelte vannformer. Hos de bipede dinosaurene støttet den kroppen under oppreist gange.
Hodeskallen er alltid sterkt forbenet, med liten hjernekasse og stort kjeveparti. Ellers er den svært varierende utformet. Hos enkelte er den helt stegal, det vil si uten andre åpninger enn øye-, øre- og neseåpninger. Hos andre finnes én (synapsida og parapsida) eller to (diapsida) åpninger i kinnregionen bak øyet. Dette danner grunnlag for systematisk inndeling i underklasser. Bare én enkelt leddknute i bakhodet, i motsetning til amfibier og pattedyr som har dobbelt leddknute. Underkjeven består av en rekke knokler og er leddforbundet med kvadratbenet, quadratum, i overkjeven. Tallrike, oftest kjegleformede, ensartede tenner, festet enten på siden eller på toppen av kjevebenet, eller i fordypninger (alveoler). Nye tenner dannes til erstatning av de gamle hele livet. Hos enkelte arter kan tennene helt (nålevende skilpadder og enkelte flygeøgler) eller delvis (enkelte utdødde dinosaurer) erstattes av et nebb. Hudens sterkt fortykkede hornlag, som danner skjell eller plater, skiftes fra tid til annen (hudskifte). Noen har benplater i lærhuden, hos enkelte danner de et mer eller mindre sammenhengende benpanser (skilpadder, enkelte fossile øgler). Huden er fattig på kjertler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.