kvern (landbruk)

I en tradisjonell vanndrevet kvern males kornet mellom to hjulformede steiner som ligger med flatsidene mot hverandre. Steinene er laget av en bergart som egner seg til formålet. Drivverket består av en loddrett kvernkall som nederst har en rekke skovler. Når vannet ledes mot skovlene med et visst trykk, begynner kvernkallen å rotere. I toppen har kvernkallen et T-jern (segl) som går gjennom understeinen og inn i en utsparing i oversteinen. Dermed driver kvernkallen oversteinen rundt. Ved å heve eller senke grunnstokken kan man regulere avstanden mellom de to steinene og dermed bestemme hvor finmalt kornet skal være.

Kornet tømmes i en kasse som i Trøndelag kalles skreppen. Ved hjelp av et spjeld kan man regulere hvor mye korn som drysser med i skoen. Skoen er festet til skakteinen, som hviler på oversteinen. Når steinen går rundt, rister skakteinen og får en passe mengde korn til å renne ned i oversteinens øye. Melet blir kastet ut til sidene og etter hvert samlet opp i melkista.

I moderne kverner suges luft ut av systemet gjennom et aspirasjonsfilter. Gjennomføringen mellom steinene går da raskere, og luftstrømmen virker avkjølende.

Vanndrevne kverner er kjent fra både Hellas og Roma før begynnelsen av vår tidsregning. I Roma brukte man slaver eller esler til å trekke større kverner.

De eldste kvernene som ble brukt i Norge, var de såkalte skubbekverner. De bestod av en stor stein med en fordypning i midten og en mindre, oval stein, som ble skubbet frem og tilbake med håndkraft. Skubbekvernen ble avløst av håndkvernen (dreiekvernen). De eldste restene av håndkverner i Norge daterer seg til andre halvpart av 300-tallet evt. Senere er det gjort en rekke funn. Understeinen har i regelen et hull som er boret halvt ned i steinen. I dette hullet har det stått en pinne som har gått opp gjennom øyet på oversteinen for å holde den på plass under arbeidet. De eldste oversteinene har ikke spor for et segl. I oversteinen er det gjerne et hull til en pinne som har tjent som håndtak.

Håndkvernen fortsatte ved siden av vannkvernen å bli brukt gjennom hele middelalderen frem mot vår egen tid. Vannkvernen kom i bruk i Norge på 1200-tallet. Med tiden ble det bygd tusenvis av slike vanndrevne kverner ved elver og bekker. I 1830 regner man med at det var 20 000–30 000 gårdskverner i landet, i 1919 ble tallet oppgitt til 7811. Nå males alt kornet på store og godkjente møller.

• dreiekvern
• kvernkall
• kvernstein
• mølle
• skubbekvern

• Dybdahl, Audun (1994). Hus for folk og fe. Hustyper og byggeskikk i Inn-Trøndelag. Steinkjer Museum.
• Normann, E. (1934). Norske mylnor og kvernar. Statens Kornforretning, Oslo.
• Petersen, Jan (1951). Vikingetidens redskaper. Det Norske Vitenskaps-Akademi i Oslo.
• Stigum, Hilmar (1981). Kvarn. Norge. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 9. Rosenkilde og Bagger.