Den matematiske teori for utstrålingsprosessen ble utviklet av James Clerk Maxwell cirka 1864, og i 1887 beregnet Heinrich Hertz utstrålingen fra en antenne og viste at den virkelig eksisterte. Den praktiske utnyttelsen begynte først med Guglielmo Marconis forsøk i 1897.
Det var de meget lange radiobølgene som først ble tatt i bruk. Med økning av behovene for båndbredde har det vært nødvendig å ta stadig høyere frekvensbånd i bruk. Det første automatiske mobilsystemet, NMT, opererte først i 450 MHz-båndet. Senere ble det nødvendig også å ta 900 MHz-båndet i bruk, og for GSM benyttes også frekvensbånd i området 1800 MHz. I dette området blir bølgeutbredelsen mer og mer begrenset til fri sikt ettersom frekvensene øker, og det kreves flere basestasjoner for å dekke et geografisk område.
For systemer bygd for nødkommunikasjon, hvor det også er viktig å dekke områder utenfor allfarvei, ønsker man å bruke lavest mulige frekvenser.
Ved bruk av frekvenser over cirka 1000 MHz er systemene som regel basert på kommunikasjon ved fri sikt. Når frekvensene øker til over 10 000 MHz (10 GHz), begynner atmosfæriske forhold å gjøre seg stadig mer gjeldende, og systemene begynner å bli sårbare for signalsvekking på grunn av nedbør. Frekvenser over 30 GHz er best egnet til kommunikasjon over korte avstander, for eksempel til radiolinjeforbindelser innenfor en by.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.