resitativ (musikk)

Resitativ er en syngestil som er særlig brukt i opera, oratorium og kantater. Resitativet er overveiende syllabisk og med melodi og rytme nært opp til talespråket. I resitativet gjentas ikke verselinjer slik det forekommer i komponerte sanger.

Vektleggingen av ordet trer sterkest frem i såkalt secco-resitativ. Dette understøttes av noen ganske få og enkle akkorder som akkompagnement, noe som gir sangeren stor frihet til å utforme tempo og uttrykk. Resitativet kan også framføres med lengre melodiske linjer, såkalt recitativo accompagnato, det vil si akkompagnert av orkester. Det finnes også mer melismatiske resitativer, foruten arier hvor pulsen i musikken er helt styrt av ensemblet.

Resitativet finnes også i forbindelse med talelignende liturgisk sang på enkle melodiformler, for eksempel resitasjon av bibeltekster på de såkalte salmetonene i gregoriansk sang.

I operahistorien ble de første monodiene på 1500-tallet erstattet av resitativet. I barokken fantes en praksis hvor sangerne kunne bringe med seg og framføre arier som ikke hørte med i den aktuelle operaen (også kalt «koffertarie»). Talte dialoger kunne også erstattes med resitativer, noe som ble tilfelle med Carl Maria von Weber’s Der Freischütz (1821, senere tilpasset av Berlioz for operaen i Paris i 1841). Richard Wagner laget gjennomkomponerte operaer hvor resitativer, arier, kor og andre elementer ble sammenføyd til en helhet på en sømløs måte.

Det finnes også instrumentale resitativer. Beethoven brukte resitativet blant annet i sine pianosonater (for eksempel nr. 17, Stormen). I Berlioz' koralsymfoni, Roméo og Juliette finnes et tromboneresitativ i innledningen.