sjakk

Spillerne har 16 brikker hver; den ene har hvite brikker, mens den andre har svarte. Brikkene har ulik styrke og bevegelighet og har startposisjoner på spillerens to nederste rader. Nærmest motstanderen står det åtte likeverdige bønder og bakerst åtte offiserer i fem ulike kategorier (konge, dronning, to tårn, to springere (hester) og to løpere). Brettet skal plasseres slik at begge spillere har et hvitt felt nederst til høyre. Om det er bokstaver og tall rundt brettet, skal hvit starte på radene 1 og 2, og svart starte på radene 7 og 8.

Spilleren med hvite brikker starter spillet (partiet) ved å utføre et trekk, altså flytte en av sine brikker til et annet felt. Deretter trekker svart og hvit vekselvis gjennom hele partiet. Motstanderens brikker slås og fjernes fra brettet ved å flytte egne brikker til feltet de står på. Det er ikke tillatt å plassere to egne brikker på samme felt.

Motstanderens konge er angrepet og sies å stå i sjakk hvis man kan slå kongen i neste trekk. Spillets mål er å sette kongen sjakk matt (forkortet matt), det vil si å utsette den for et angrep som ikke kan pareres.

Dronningen, tårnet og løperen kan flyttes så langt det er uhindret passasje (altså ikke hoppe over andre brikker); dronningen loddrett, vannrett eller på skrå (diagonalt), tårnet loddrett eller vannrett og løperen på skrå. Om de slår en brikke, må de stoppe på det feltet. Kongen kan kun flyttes til nærmeste felt: loddrett, vannrett eller på skrå. Det er ikke lov å sette egen konge i sjakk. Springeren er den eneste brikken som kan hoppe over andre brikker. Den flyttes to felt vannrett eller loddrett og deretter ett felt vinkelrett på denne retningen. Bøndene flyttes rett frem, fra utgangsfeltet valgfritt ett eller to felt, senere bare ett felt om gangen. De kan imidlertid ikke slå motstanderbrikker rett foran seg, bare brikker på et av nabofeltene skrått foran.

Rokade er et spesialtrekk hvor konge og tårn flyttes samtidig. Kongen flyttes to felt, enten til høyre eller til venstre og tårnet den flytter mot, flytter motsatt vei, forbi kongen og til feltet nærmest kongen.

En passanter et spesielt trekk for bøndene. Det kan utføres når en bonde akkurat har flyttet to felt OG den blir stående rett ved siden av en motstanderbonde. Motstanderbonden kan da slå bonden på skrå som om den bare var flyttet ett felt frem. Slaget må skje umiddelbart.

Når en bonde når fram til motpartens opprinnelige offisersrad, kan den byttes ut med en valgfri offiser: dronning, tårn, løper eller springer, uavhengig av om de er slått ut allerede. Dette kalles bondeforvandling. Den nye brikken starter fra feltet bonden gikk inn på.

Hvis kongen står sjakk, må den umiddelbart forsvares ved å slå den angripende brikken, sperre angrepslinjen mot kongen (umulig ved springer- eller bondeangrep), eller flytte kongen unna. Hvis forsvar ikke er mulig, er kongen sjakk matt og partiet tapt. Ofte gir en spiller opp før dette skjer. Vinneren får 1 poeng og taperen 0.

I konkurransesjakk må begge spillere utføre et visst antall trekk i løpet av en bestemt tid, og man taper på overskredet tid uansett stilling på brettet. I såkalt langsjakk starter spillerne oftest med 90 minutter hver til å utføre 40 trekk. De får et tillegg på 30 sekunder per trekk de gjør. Det er vanlig å få en halvtime ekstra når man har spilt 40 trekk.

Sjakk spilles ofte med mindre tid til rådighet, som lynsjakk, der hver spiller vanligvis har opptil fem minutter på hele partiet. En vanlig tidskontroll er å starte med tre minutter og så få to sekunder ekstra per trekk man spiller.

Til å kontrollere tiden benyttes sjakklokker, som viser begge spilleres gjenværende tid. Når en spiller har utført trekket sitt, starter hen motstanderens klokke.

Et parti kan ende remis (uavgjort) med ½ poeng til begge spillere på flere måter:

1. Ingen av spillerne har nødvendige brikker til å kunne fremtvinge sjakk matt.
2. Samme stilling oppstår tre ganger og én av spillerne krever remis.
3. Spillerens konge står ikke i sjakk, men blir det hvis den flyttes, samtidig som ingen andre brikker kan flyttes. Dette kalles patt.
4. De siste 50 trekk i rekkefølge fra begge spillere er utført uten bondetrekk eller slag av brikker.
5. Ved overenskomst mellom spillerne.

For nedskriving av partier betegner man brikkene med deres forbokstav (unntatt bønder) og feltene med deres plass på brettet. De horisontale radene på brettet er nummerert 1–8 og de vertikale linjene er bokstavert a–h. Hvert felt danner dermed et krysspunkt for rad og linje med betegnelser a1 til h8.

Hvis hvit i femte trekk flytter en springer fra f3 til e5 og svart svarer med en bonde fra d7 til d5, noteres det med full notasjon som 5.Sf3–e5 d7–d5, eller som 5.Se5 d5 i den forkortete notasjonen, som er vanligst. Hvis hvit i tillegg for eksempel har en springer på d3, vil trekket skrives 5.Sfe5 d5, for å presisere hvilken springer som flytter. Hvis springeren samtidig slår en brikke, markeres det som 5.S×e5 d5.

Spesialtegn er blant annet † for sjakk, 0–0 for kort rokade, 0–0–0 for lang rokade, ? for et dårlig trekk og ! for et godt trekk.

Når en spiller legger langsiktige planer for utviklingen i partiet, som å forberede et kongeangrep eller legge press på svake felter hos motstanderen, brukes begrepet strategi. Når man derimot beregner konkrete trekksekvenser (varianter) for å se om man kan vinne brikker eller sette sjakk matt, er det snakk om taktikk. Dersom stillingen domineres av taktiske hensyn, altså at det er mange muligheter for at brikker slår hverandre ut og at det er lett å trå feil for spillerne, sier man at stillingen er skarp.

Hovedinndelingen av et sjakkparti er åpning, midtspill og sluttspill. I åpningen utvikler spillerne sine offiserer, og man sier at åpningen er slutt når alle de lette offiserene (løpere og springere) har flyttet ut og kongen er kommet i sikkerhet. Vanligvis rokerer kongen, og beskyttes av en bondemur på raden foran seg. Et hovedprinsipp i åpningen er sentrumskontroll, som innebærer at åpningstrekkene bør ta sikte på å legge press på sentrumsfeltene (d4, e4, d5 og e5). Sentrumsnære brikker kan gjerne gå til flere felter, og lettere bidra på alle deler av brettet. Det gjelder spesielt springere, som bruker lang tid på å forflytte seg lange strekninger.

Sluttspillet karakteriseres av at det er få brikker igjen på brettet, og kongene kan delta uten like stor fare for å bli matt. Et vanlig mål i sluttspillet er å forvandle en bonde til ny dronning.

Det finnes tusenvis av åpningsvarianter som er studert og spilt utallige ganger av sterke sjakkspillere. En stor del av bøkene skrevet om sjakk omhandler også spesielle åpninger. Navn på åpninger for svart kalles gjerne forsvar.

Dersom et åpningstrekk innebærer et offer, altså at motstanderen fritt kan ta en brikke uten å miste noen selv, kalles det en gambit.

De to vanligste åpningstrekkene for hvit er 1.e4 (kongebondespill) og 1.d4 (dronningbondespill). Kjente åpninger som kan følge av 1.e4 er blant annet

• spansk åpning
• italiensk åpning
• skotsk åpning
• kongegambit
• siciliansk forsvar
• fransk forsvar
• Caro-Kann-forsvar

Etter 1.d4 kan det blant annet bli

• dronninggambit
• slavisk forsvar
• nimzoindisk forsvar
• kongeindisk forsvar
• grünfeldindisk forsvar

En fribonde er en bonde som ikke kan slås ut eller blokkeres av motstanderens bønder på vei til forvandlingsfeltet på andre siden av brettet. En slik bonde blir gjerne spesielt sterk i sluttspillet, siden det da er få offiserer igjen for å stoppe den.

En isolert bonde kan ikke forsvares av egne bønder, og kan derfor lett bli en svakhet.

Dobbeltbønder står på samme linje og er lite fleksible siden den bakerste blir blokkert av den fremste. De er ofte gode angrepsmål.

En utpost er et felt på motstanderens side av brettet, som er forsvart av en egen bonde og kan brukes av egne offiserer uten at de kan jages bort av bønder.

Et vanlig taktisk motiv er dobbeltangrep. Da angripes to brikker samtidig, og motstanderen vil ofte bare kunne flytte eller forsvare én av disse. Et dobbeltangrep utført av én brikke kalles en gaffel.

Løper, tårn og dronning kan sette opp en binding på en brikke. Da kan eller bør ikke brikken flytte, siden en mer verdifull brikke som står bak kan gå tapt.

Brikkene har tallverdier. Det kan brukes for å avgjøre hvilke avbytter av brikker som er fordelaktige. En bonde er verdt 1 poeng , springer og løper er verdt 3 (løper er ofte marginalt sterkere enn springer), tårnet er verdt 5 og dronningen verdt 9. Det kommer an på hvor effektive brikkene er i den konkrete stillingen, om de er like gode som utgangspoengene.

I simultansjakk spiller man flere partier samtidig mot ulike motstandere. I blindsjakk spiller man mot hverandre uten å se brettet eller flytte på brikkene. I postsjakk formidles trekkene via brev eller e-post, og partiene kan vare i flere år.

I problemsjakk er stillingene konstruert ut fra bestemte krav, for eksempel at det skal settes sjakk matt i et visst antall trekk eller at bestemte brikker eller sekvenser skal brukes. Det konkurreres både i å lage problemene og i å løse dem.

Andre spill som har likhetstrekk med sjakk, er kinesisk sjakk og japansk sjakk (shogi).

Det første sjakkdataprogrammet ble skrevet av Alan Turing og David Gawen Champernowne i 1948. Koden var så komplisert at den ikke kunne kjøres på datidens datamaskiner.

Verdensmester Garri Kasparov sa i 1989 at han aldri kom til å tape mot en maskin, men det skulle vise seg at han tok feil. På 1990-tallet utviklet IBM superdatamaskinen Deep Blue, som spilte to kamper mot Kasparov i 1996 og 1997. Det skapte sjokkbølger da Deep Blue vant første parti i 1996. Kasparov vant allikevel kampen 4–2. Året etter vant Deep Blue 3,5–2,5.

Omtrent samtidig kunne hvem som helst kjøpe sjakkprogrammer som kunne slå alle andre enn verdens beste. I 2001 fikk dataprogrammet Deep Fritz en rating på over 2700. I dag spiller man ikke sjakk mot datamaskinene, men bruker dem til å forberede seg til partier mot mennesker og studere spesifikke stillinger.

Tidligere la sjakkprogrammene vekt på hvem som ledet materielt og andre grunnleggende posisjonelle regler. Etterhvert har man klart å kode dem slik at de fremstår intuitive og direkte kreative. Spesielt kjent er AlphaZero, som ved hjelp av maskinlæring skal ha lært seg sjakk på egen hånd ved å spille mot seg selv, og som kjørte på ekstremt kraftig maskinvare. Sjakkprogrammet Leela brukes av mange sjakkspillere. Den er basert på mange av de samme prinsippene som AlphaZero og kan installeres på vanlige datamaskiner. Analysene med maskinene har ført til en revolusjon i åpningsteori der man blant annet spiller langt mer aggressivt med bøndene spesielt på kongefløyen.

Mange steder på internett kan man spille mot reduserte versjoner av sjakkprogrammer. Den vanligste måten å hemme styrken deres på, er å begrense tenketiden, alternativt å ikke gi dem tilgang til åpningsbøker eller oppslag i tidligere spilte partier.

Fra tidlig på 1990-tallet har det også vært mulig å spille mot andre mennesker på internett. Dette ble raskt populært over hele verden, og var en vanlig treningsmetode samtidig som det var en sosial kanal for mange som ikke kjente så mange andre sjakkspillere i nærmiljøet.

Fra 2020 fikk sjakk på internett en kraftig oppsving, både fordi en rekke streamere gjorde partier med svært kort tenketid populære, men også fordi at mye av elitesjakken sine turneringer ble flyttet til internett når man ikke kunne spille ansikt til ansikt i forbindelse med koronapandemien.

Etter hvert som en stor andel av befolkningen har fått smarttelefoner, har mange sjakkspillere byttet ut sjakkbøker i papirutgave med sjakkapper der du både kan løse sjakkoppgaver, delta i treningsgrupper og kan lese og se videoer om sjakkteori.

Den eldste kjente forløperen til moderne sjakk er det indiske krigsspillet shaturanga, som først er kjent fra cirka år 600. Spillet spredte seg østover til Kina og Japan og vestover til Persia og den arabiske verden, der kalt shatranj. På 1000-tallet var dette spillet kjent blant overklassen over store deler av Europa med sin glanstid fra rundt 1250, også i Norge. Spillereglene var noe forskjellige fra moderne sjakk, og brikkene hadde mindre slagkraft. I siste halvdel av 1400-tallet ble nye brikker innført, først i Sør-Europa, og spillet fikk sin nåværende hovedform.

Fra Italia og Spania flyttet sjakkens tyngdepunkt seg til Frankrike og (fra 1840-årene) England, hvor den første internasjonale turneringen ble spilt i 1851 med tyskeren Adolf Anderssen som vinner. I 1920-årene ble det tidligere Sovjetunionen verdensledende.

I de fleste sjakkforbund i verden er 2–5 prosent av medlemsmassen kvinner. Mange jobber med å øke rekrutteringen og andelen kvinner i klubber og på turneringer. Det finnes ikke en klar enighet om hva som er årsaken til at få kvinner spiller sjakk og hvordan det kan endres, så det jobbes fra flere kanter. Et flertall mener at grunnene til den lave kvinnedeltagelsen delvis er historiske og kulturelle som i utgangspunktet ikke handler om sjakkspillet i seg selv. Jenter har ikke i like stor grad blitt oppmuntret til å konkurrere, og kvinner har ikke i like stor grad som menn brukt fritiden sin på egne aktiviteter. Det hjalp heller ikke på rekrutteringen at storheter som Bobby Fischer og Garri Kasparov ved flere anledninger har hevdet at kvinner ikke kan bli like sterke i sjakk som menn.

Flere land, som Georgia og Ukraina, har hatt svært sterke og aktive kvinnelige spillere. Familien Polgar fra Ungarn har tre søstre som alle har hevdet seg i verdenstoppen. Den yngste av dem, Judit Polgar, var på sitt sterkeste rangert som nummer åtte i verden. Hun er nå en anerkjent sjakktrener og kommentator, men hun kan fortsatt prestere på toppnivå. I et vennskapelig lynparti i Barcelona sommeren 2022 slo hun verdensmester Magnus Carlsen.

Selv etter at Judit Polgar slo Kasparov og flere andre verdensstjerner, mente han og mange andre at kvinner genetisk sett ikke kunne bli like sterke i sjakk, men Kasparov uttalte i 2017 at han hadde tatt feil i sine uttalelser om kvinner og sjakk. Den svenske stormesteren Pia Cramling har i mange år vært rangert som en av verdens sterkeste kvinner. Hun har også spilt for det svenske OL-laget i åpen klasse fire ganger.

Polgar og Cramling har de siste årene fått god hjelp i arbeidet med å øke rekrutteringen og synligheten til kvinner i sjakken. Deriblant er en betydelig andel av de mest populære sjakkstreamerne unge kvinner. I tillegg er flere positive til kvinnelige sjakkdommere og sjakktrenere, og det finnes åpne turneringer som spesifikt inviterer sterke kvinner.

Kvinner deltar vanligvis i sjakkturneringer på lik linje med menn, men det arrangeres også turneringer og treningsgrupper som kun jenter og kvinner kan delta i.

I Norge har sjakk på flere TV-kanaler rekruttert mange voksne, også mange kvinner. Dette har ført til en svakt økende andel kvinner i turneringer.

Verdenssjakkforbundet, Fédération Internationale des Échecs (FIDE), ble stiftet i 1924. Det har arrangert VM for nasjonslag (sjakkolympiader) fra 1927, vanligvis hvert annet år. FIDE overtok i 1946 ansvaret for VM og har (vanligvis) hvert tredje år kåret en utfordrer til regjerende mester gjennom et system av geografiske sone- og intersoneturneringer og til slutt en kandidatturnering, som fra og med 1965 ble spilt etter utslagsmetoden.

Fra 1993 ble det kåret to verdensmestere, da regjerende mester og verdens sterkeste spiller, Garri Kasparov, og noen andre brøt ut av FIDE og arrangerte egne VM-kamper. I 1998 forandret FIDE sitt VM-format og kåret mesteren i en utslagsturnering med 128 deltakere, hvor regjerende mester deltok på linje med andre spillere. Slike mestere ble kåret i 1998, 1999, 2000, 2002 og 2004. I 2005 gikk FIDE tilbake til systemet med kandidatmatcher og arrangerte en VM-turnering med åtte spillere, hvor Veselin Topalov fra Bulgaria vant. I 2006 kåret FIDE en forenet mester ved å invitere regjerende «utbrytermester» fra 2000, Vladimir Kramnik (som slo Kasparov), til å møte Topalov, hvor Kramnik vant. I 2007 ble Viswanathan Anand fra India verdensmester i en VM-turnering med åtte spillere. Anand forsvarte i 2008 verdensmestertittelen mot Kramnik, i 2010 mot Topalov og i 2012 mot Boris Gelfand. I 2013 og 2014 vant Magnus Carlsen mot Anand, og han forsvarte tittelen i 2016 (mot Sergej Karjakin), 2018 (mot Fabiano Caruana) og 2021 (mot Jan Nepomnjasjtsjij).

FIDE har fra 1927 også kåret separate verdensmestere for kvinner.

Forbundet utdeler også (fra 1950) spillertitlene stormester, internasjonal mester og FIDE-mester, samt tilsvarende grader for kvinner.

Norges eldste sjakklubb, Oslo Schakselskap, ble stiftet i 1884. Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914 og arrangerer blant annet en årlig landsturnering hvor vinneren av øverste klasse blir norsk mester. Fra begynnelsen av 1980-tallet til omkring 2003 var Simen Agdestein Norges klart sterkeste spiller; på sitt beste var han nummer 16 i verden.

Utover 1990-tallet ble flere stormestere utnevnt, blant andre Rune Djurhuus, som i 1991 ble europamester for juniorer. I 2003 ble Magnus Carlsen stormester, kun 13 år gammel. Ivar Bern ble verdensmester i postsjakk i 2006.

I 2009 ble Carlsen verdens høyest rangerte spiller, og med verdensmestertittelen i 2013 ble det klart at han var en av tidenes største sjakktalenter. Med Carlsens fremgang fikk barnesjakken i Norge et tydelig oppsving, og en rekke nye talenter vokste frem. Jon Ludvig Hammer, som i likhet med Carlsen er født i 1990, har nådd omtrent samme nivå som Agdestein. Fra 2015 så man at økt deltagerantall og økt satsing resulterte i flere norske tittelspillere.

Med Carlsens VM-matcher i 2013, 2014 og 2016 økte medieinteressen for sjakk enormt, og samtlige matcher ble i sin helhet dekket av TV-sendinger i blant annet NRK. Medlemstallene i sjakklubbene økte også kraftig. Fra 2013 er turneringen Norway Chess arrangert i Stavangerområdet med en rekke spillere fra verdenstoppen, inkludert Carlsen. Sjakk-OL 2014 ble arrangert i Tromsø, og dette svært omfattende arrangementet bidro sterkt til å gjøre Norge kjent som sjakknasjon.

Norge fikk arrangere det første VM i fischersjakk i 2019. Verdensmesteren ble Wesley So som slo Magnus Carlsen i finalen.

• norske internasjonale mestere
• norske stormestere
• norgesmestere øverste klasse
• verdensmestere
• Magnus Carlsen