symbol – Store norske leksikon

Den hellige ånd framstilt som en due av den italienske barokkunstneren Giovanni Lorenzo Bernini (1598–1680) i Peterskirken i Roma

Dnalor 01.

Lisens: CC BY SA 3.0

En mosaikk med fremstilling av Peter med nøklene idet han overrekker Karl den store Romas fane og pave Leo 3 en stola – symboler på verdslig og geistlig herredømme.

Apostelen Peter

Av Ukjent.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Øverst: Sommerside av primstav fra Vegusdal i Aust-Agder, der et tre med blader symboliserer den første sommerdagen, 14. april. Olsok er merket med en stor øks, «Olavsbilen», som er kjennetegnet for Olav den hellige. Den lille øksen ved siden av viser «overføringsdagen», da liket hans ble flyttet til høyalteret i Klementskirken. Kniven ved barsok representerer apostelen Bartolomeus, som ifølge legendene ble flådd levende og halshugd. Nederst: Vintersiden innledes med en vott som tegn for den første vinterdagen, 14. oktober. 1. juledag har et drikkehorn som symbol fordi øldrikking var en tradisjon fra de hedenske juleblot, med faste forskrifter i Gulatingsloven.

Primstav

Av Norsk Folkemuseum, Oslo/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Symbol er en gjenstand eller et ytre tegn som det knytter seg en overført betydning til. Det er et anskuelig uttrykk for ulike typer idéinnhold i kunst, religion eller politikk.

Faktaboks

Uttale: symbˈol
Etymologi: av gresk ‘tegn, bevis’, av symballein, ‘kaste sammen’, latin symbolum

En typisk bruk av symbol er å nevne en gjenstand som assosieres med en aktivitet, fremfor å nevne selve aktiviteten, for eksempel «sverd» som symbol på krig.

Et symbol var opprinnelig en gjenstand, brukket i to deler som passet helt til hverandre når de ble satt sammen. Den kunne derfor brukes som et pålitelig gjenkjennelsestegn og til å bekrefte en persons identitet. Senere ble ordet symbol også anvendt om andre legitimasjonsbevis, og til slutt kom det til å betegne alle gjenstander som det knyttet seg en idé til.

Det er vanskelig å gi en presis definisjon av begrepet. Naturlige tegn opererer gjennom naturlige eller kausale forbindelser, for eksempel «Mørke skyer er et tegn på regn». Symbolet er ofte et tegn som er avhengig av konvensjon, for eksempel «Et rødt skilt er et tegn på fare».

Symboler oppstår ofte også gjennom ytre likhet med det de symboliserer, og de kalles da gjerne ikoner. Symbolet brukes ofte som en overføring av en dypere mening, og denne bruken av symbolet er særlig vanlig innen kunstnerisk og religiøs praksis (for eksempel korset som symbol på Kristi offerdød). Som retorisk figur er symbolet nært forbundet med metaforen og metonymien.

Forskjellen på symbol og allegori består i at en allegori er en mer omfattende billedfremstilling – et organisert system av symboler der forhold på et bokstavelig nivå korresponderer med forhold på et symbolsk nivå.

Filosofi

Hos filosofen Immanuel Kant (1724–1804) og i romantikken forstås symbolet som en konkret, anskuelig fremstilling av noe abstrakt som ikke lar seg fremstille umiddelbart, og Kant betrakter for eksempel det skjønne som et symbol på det gode.

I Ernst Cassirers (1874–1945) hovedverk Die Philosophie der symbolischen Formen (tre bind, 1923–1929) defineres mennesket som et animal symbolicum, og menneskets symboliserende aktivitet hevdes å utgjøre grunnlaget for dets forståelse av verden. Cassirer utvikler en universell symbolfilosofi som påviser symbolenes rolle i dagligliv, vitenskap, religion og kunst.

Bruk

I den kristne tradisjonen finnes utstrakt bruk av symboler. På fremstillinger av helgener finner man ofte avbildet torturinstrumenter som ble nyttet ved vedkommendes martyrdød, for eksempel den hellige Laurentius' rist, eller en gjenstand som har spilt en viss rolle i hans liv, som apostelen Peters nøkkel. På samme måte brukes beinrangel og ljå som symboler på døden og lammet som et symbol på Kristus og den uskyldig lidende.

De eldste kristne, som var omgitt av fiender, nyttet i utstrakt grad symboler: den gode hyrde og Orfevs var bilder på Kristus, lammet og senere også korset på hans offerdød, mens palmen symboliserte martyrdøden og seieren over fristelsen til å avsverge kristendommen under forfølgelsene.

Også i de eldste tiders rettsliv har symbolene spilt en viktig rolle, og fremdeles har vi bevart visse rester av dem, for eksempel håndsopprekkingen når man avlegger ed. I middelalderen hadde dyresymbolikken stor betydning: Løven var symbolet på styrke og mot, hunden på troskap og så videre. Noen av de eldste symbolene har holdt seg helt til våre dager: korset som sinnbilde på tro, ankeret på håp og hjertet på kjærlighet, og de spiller fortsatt en rolle i kunst og diktning.

Fra norsk kulturområde kan som eksempler nevnes symbolbruken på primstavene, og i vår tid bruk av binders og en spesiell lue som tegn på holdning under den tyske okkupasjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Norges riksvåpen er en løve med øks.

Norges riksvåpen

Av Ukjent.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kommentarer (2)

15. august 2015 skrev Hans Cappelen

Det bør framgå av artikkelen at ett og samme symbols betydning (det vil si tolkning) kan variere mye med tid og sted, f.eks. løve som symbol har stått for Jesus og de gode makter, så vel som for djevel og de onde makter. Tilsvarende for hakekors og andre korsformer.

6. april 2016 svarte Mari Paus

Takk for et veldig relevant innspill! Vi har dessverre ingen fagansvarlig for denne artikkelen nå, men når det er på plass kan denne artikkelen utvides med flere perspektiver. Mvh. Mari Paus

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Språkfilosofi

Anders Nes

Professor, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet