tømmerfløting – Store norske leksikon

Tømmerfløting er transport av tømmer i et vassdrag.

Faktaboks

Også kjent som: fløting; elvefløting

Tømmerfløting dreier seg om å utnytte det faktum at tre flyter på vann til transport, fra skogområdene der virket ble hogd til andre steder der virket – ofte i noe bearbeidet form – ble solgt. I praksis var dette en transport som gikk fra innlandsbygdene mot kysten, fra små bekker og åer, via større elver og innsjøer, mot sjøen og byene, som ofte vokste fram ved utløpene av de store vassdragene. Tømmeret fikk tidlig betydelig markedsverdi, for skogressursene var ujevnt fordelt, både i Norge og i andre land med kystlinje mot Nordsjøen. Stokkene var imidlertid både tunge og voluminøse, så før jernbanens og lastebilenes tid, var fløting den eneste overkommelige måten å få tømmeret fra skogene i innlandsbygdene til sagbruk, papirfabrikker og havneanlegg i kystbyene.

Historikk

Fløting i Otteid kanal i Marker, Østfold, 1930 eller 1940-åra

Av Ukjent fotograf/Marker Historielag.

Lisens: CC BY NC ND 4.0

Vi vet lite om fløting i norsk middelalder, men vi vet at det ble eksportert tømmer. Mye av dette virket var antakelig hogd i kystbygdene. For cirka 500 år siden ble oppgangssagteknologien, med vannhjul, akslinger og sagblader som ble satt i bevegelse av vann fra fossefallene. Denne nyvinninga satte fart i omsetningen av tømmer og trelast, og stimulerte nok også tømmerfløtinga på de sørnorske vassdragene. Det er grunn til å tro at tømmeret først ble hentet fra de kystnære bygdene, men etter hvert måtte man stadig lengre innover i landet og oppover langs vassdragene for å få tilgang på de mest attraktive tømmerdimensjonene. Trelasthandlerne og deres representanter («tømmerbetingerne») gjorde avtaler med skogeierne om leveranser ved vassdrag. Tidlig på våren, når driftssesongen i tømmerskogen var avsluttet, ble stokkene målt og merket med ei figurøks som etterlot seg et symbol i yteveden på stokkene. Dette merket fortalte hvem som eide virket. Når vårflommen kom kunne virket rulles ut i elver og innsjøer. Arbeidsfolk med fløterhaker sørget for at stokkene ikke ble liggende langs elvebredder, på grusører eller ved steinskjær i elveløpet.

Fra enkeltmannsfløting til fellesfløting

Tømmerrenne ved fosser i Ula i Sel.

Tømmerrenne

Av Anno Norsk skogmuseum (repro).

Lisens: CC BY NC 3.0

Opprinnelig var det slik at hver tømmerkjøper sørget for å få sitt eget virke fra leveringsstedet til sagbruket der han fikk bearbeidet det til trelast. Dette ble kalt enkeltmannsfløting. I store vassdrag med mange kjøpere var det vanskelig å holde tømmerpartiene atskilt, og aktørene forstod at det ville svare seg å organisere fellesfløting, der hver enkelt trelasthandler bidro til å dekke kostnadene ut fra hvor store andeler av tømmeret de hadde kjøpt i ulike soner oppover langs vassdraget. Jeg lengre fløtingsdistansen var, jo høyere ble avgiftsnivået. Etter at trelasthandlere og etter hvert papirprodusentene hadde dannet fellesfløtingsforeninger i hovedvassdragene organiserte skogeierne sine fløtingsorganisasjoner (tverrelvforeninger) i mange av de mindre sidevassdragene.

Fløtingsforeningene gjorde virksomheten mer organisatorisk og økonomisk robust. Fellesfløtingsforeningene hadde evne til å investere i det de kalte «elveforbedringer» – tiltak som skulle lette arbeidet med å få tømmeret fram. De fikk sprengt steinskjær der tømmeret hadde hatt lett for å hope seg opp i digre hauger, og de fikk bygd dammer for magasinering av fløtingsvann og lenser som enten skulle lede tømmeret eller samle det for sortering og bunting. Fellesfløtingsforeningene bygde også tømmerrenner, som skulle lede stokkene trygt forbi høye fossefall og trange juv. I de største vassdragene investerte de fra midten av 1800-tallet og framover i slepebåter, som skulle buksere tømmeret over innsjøer med stillestående vannspeil. Flere av fellesfløtingsforeningene ansatte ingeniører som ledere for virksomheten.

Haldammen i Våler i Hedmark.

Haldammen

Av Kjell Søgård/Anno Norsk skogmuseum.

Lisens: CC BY NC 3.0

Toppår og avvikling

Fløtingskvantaene svingte med konjunkturene. Det var spesielt mye tømmer i vassdragene i de første par årene etter første verdenskrig og tidlig i 1950-årene. Etter den tid ble stadig mer av tømmertransporten overført til veg og jernbane. I enkelte vassdrag bidrog også omfattende kraftutbygging til å begrense fløtingsaktiviteten. Med reduserte tømmerkvantum i vassdragene ble denne transportformen kostbar.

Først ble fløtinga i mange av de mindre vassdragene nedlagt. I 1969 opphørte tømmerfløtinga i Drammensvassdraget, og året etter var det slutt også i Arendalsvassdraget. I det største vassdraget, Glomma, holdt man fløtinga gående til 1985. I Trysilelva fortsatte virksomheten fram til 1991. På den kanaliserte delen av Skiensvassdraget ble det fortsatt buksert tømmer inntil den store treforedlingsbedriften Union ble avviklet i 2005–2006.

Hvem var fløterne?

Fløting var sesongarbeid, og mange av de som påtok seg slike oppdrag var skogsarbeidere om vinteren. Da var de enkeltaktører med begrensede forutsetninger for å stille krav til skogeierne om lønn og arbeidsvilkår. I fløtinga arbeidet de i lag, og store verdier stod på spill dersom ikke tømmeret kom dit det skulle før sesongen var over. I fløtermiljøene skjøt derfor organiseringen av skog- og landarbeiderne fart tidlig på 1900-tallet. Det ble mange og dramatiske streiker langs vassdragene før fagforeningene fikk gjennomslag for tariffavtaler i midten av 1930-årene.

Les mer i Store norske leksikon

skogbruk i Norge

Litteratur

Berg, Thomas Støvind (2012). Fetsund lenser: Stemmer fra elva. Fløtingas historie i Fet
Bergstøl, Tore (1964). Numedalslågens historie
Borchgrevink, Axel/Sætren, Gunnar/Nysom, Hans (1889). Haandbog i norsk flødningsvæsen
Bækkelund, Bjørn (2015). Årringer i vann – skogen, skognæringene og Skiensvassdragets fellesfløtningsforening
Bødker, Ragnvald (1938). Norsk fløtnings historie, I del, inntil 1860
Bødker, Ragnvald (1945). Norsk fløtnings historie, II del, 1860 inntil 1943
Moren, Gudmund (1990). Dokka. Brøtning og brøtningsfolk gjennom tidene. Dokka: Bokkomiteen, Dokkavassdraget (finn boken)
Parmer, Vidar (1959). Fløtning i de sørlige grensetrakter
Vestheim, Øivind (1998). Fløting gjennom århundrer. Fløtingas historie i Glomma- og Mjøsvassdraget
Østvedt, Einar (1963). Fløtning i Telemark gjennom 300 år

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tømmerfløting

Bjørn Bækkelund

Anno Norsk Skogmuseum