(Translated by https://www.hiragana.jp/)
tilknytning – Store norske leksikon

Tilknytning er utvikling av sterke, følelsesmessige bånd mellom barn og omsorgsgiver som finner sted i løpet av barnets første leveår. Alderen for tilknytningsatferd med positiv seleksjon varierer fra 3½ til 15 måneder og utvikler seg videre gjennom flere faser. En trygg tilknytning antas å ha betydning for forholdet til andre mennesker (venner, partnere) senere i livet.

Tilknytning er særlig blitt studert av den britiske psykologen John Bowlby, som særlig samarbeidet med Mary Ainsworth. Han beskriver, ut fra etologisk utviklingsteori, gråt, klenging, frykt for fremmede og trygghetssøking som deler av et større biologisk betinget system, som bidrar til å opprettholde nærhet mellom foreldre og barn og sikrer omsorg og beskyttelse.

Tilknytningsatferd blir aktivert når barn befinner seg i kortere eller lengre avstand fra tilknytningspersonen og opplever emosjonell opphisselse, som smerte, frykt, stress, usikkerhet eller engstelse. Donald Woods Winnicott beskrev hvordan tilknytningsfigurer fungerer som en «trygg base» for barnets utforsking av sin omverden. De nære omsorgspersonene er de første tilknytningsfigurene, men barn knytter seg tidlig til flere personer som de kan søke til når de opplever en situasjon som uoversiktlig eller utrygg, for eksempel i barnehagen.

Kategorisering

Mary Ainsworth utviklet en standardisert prosedyre på 21 minutter, kalt Fremmedsituasjonen, for å observere barns reaksjoner på reaksjoner fra en moren eller en annen tilknytningsperson i et fremmed rom. Reaksjonene blir ansett som uttrykk for kvaliteten på barnets tilknytning til denne personen. Tilknytningstypene deles inn i fire hovedyper.

Tilknytningstypene ut fra fremmedsituasjonen

  1. Usikker–unnvikende: Barna legger lite merke til moren mens hun er i rommet, og viser ofte ikke uro ved at hun går. De snur seg eller ser vekk når moren kommer tilbake, i stedet for å søke nærhet og trøst. Noen avviser henne, mens andre viser en blanding av forsøk på å samhandle og å unnvike samhandling. De lar seg like lett trøste av den fremmede som av moren.
  2. Sikker: Noen av barna bryr seg ikke om at moren går, mens andre blir svært urolige over at moren går. Når moren kommer tilbake etter adskillelsen, går barna til henne, blir fort rolige dersom de har vært opphisset, og begynner raskt å leke igjen. Noen ser bare at moren kommer, og fortsetter å leke, andre går bort til henne.
  3. Usikker–motvillig: Barna er ofte opphisset, også når omsorgsgiveren er sammen med dem, bare som et resultat av å være i et fremmed miljø. De blir veldig opphisset over at omsorgsgiveren går, og de både søker nærhet og motsetter seg kontakt når omsorgsgiveren kommer tilbake. De kan gråte for å bli tatt opp og trøstet, og kjempe for å bli satt ned dersom de blir tatt opp.
  4. Usikker–disorganisert: Disse barna er preget av motsigelsesfull atferd. De kan nærme seg moren uten å se på henne. Noen virker disorganiserte, følelsesløse og deprimerte.

Observasjoner i Fremmedsituasjonen kan gi viktig informasjon om barns tidlige relasjoner og har vært mye brukt i forskning. Det har imidlertid også vært reist kritikk mot den. Psykologen Jerome Kagan mener for eksempel at 21 minutters observasjon ikke kan fange opp viktige kvaliteter ved barns relasjoner, som er formet gjennom flere tusen timers samvær mellom barnet og omsorgsgiverne.

Funksjonshemninger kan påvirke utviklingen av tilknytningsrelasjoner og tilknytningsatferd, men tilknytningsprosessen er robust. Barn med alvorlig synshemning, intellektuell utviklingsforstyrrelse, autismespekterforstyrrelse eller andre funksjonshemninger viser de samme hovedtrekkene i utviklingen som barn uten funksjonshemninger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg